Billig propaganda fra Greenpeace

Greenpeace-sjefen Kumi Naidoo var i Oslo forleden og ble intervjuet av Dagbladet, der han blant annet sa:

Nå gjennomlever Norge et vanskelig øyeblikk i historien. Jeg tror dere er innovative og teknologisk avanserte nok til å vende klimakrisen til en mulighet. Men dere har vært for trege med å omstille dere fra en oljeavhengig økonomi. Dessverre motvirker det alt det positive dere gjør for utvikling. Jeg spør som afrikaner: Hva er poenget med å være blant verdens største bistandsytere, når dere samtidig bidrar til brenning av fossilt drivstoff som skaper kriser som den i Darfur?

– Hvordan henger de to tingene sammen?

– Folkemordet i Darfur vil bli forstått som den første store ressurskrigen skapt av klimaendringer.

Tsjad-sjøen var en av de største innsjøene i verden. Den har krympet, som FNs generalsekretær uttrykker det, til en dam. Sahel-ørkenen flytter seg raskt sørover, mangel på vann og fruktbart land gir matmangel. Det var alt opportunistiske politikere trengte for å fyre opp en etnisk konflikt, resonnerer han.

(Sitert fra en sekundær kilde, siden jeg ikke har abonnement på Dagbladet.)

Nå er kanskje folks bullshit-detektor mer enn tilstrekkelig til å forstå hva dette er for noe: Reinspikka politisk propaganda og intet annet, rettet mot den norske olje- og gassindustrien. Men kanskje det kan være verdt å ha noe litt hardere å slå i bordet med når dette kommer fra selveste Greenpeace-sjefen og blir gjengitt i en av landets største aviser.

Det finnes god forskning som sier det motsatte av det Greenpeace hevder. Halvard Buhaug skriver i artikkelen Climate not to blame for African civil wars

Vocal actors within policy and practice contend that environmental variability and shocks, such as drought and prolonged heat waves, drive civil wars in Africa. Recently, a widely publicized scientific article appears to substantiate this claim. This paper investigates the empirical foundation for the claimed relationship in detail. Using a host of different model specifications and alternative measures of drought, heat, and civil war, the paper concludes that climate variability is a poor predictor of armed conflict. Instead, African civil wars can be explained by generic structural and contextual conditions: prevalent ethno-political exclusion, poor national economy, and the collapse of the Cold War system.

(Min utheving.)

Men til og med Klimapanelet motsier den grønne aktivisten. I sin rapport nr. 5 viser Klimapanelet til 5 grundige studier av Darfur som konkluderer med at problemet er sammensatt og skyldes en rekke helt andre grunner, blant annet en historie med tidligere vold, manipulering av etniske skiller fra regimet i Khartoum, svekkelse av tradisjonelle mekanismer fra myndighetenes side, sult, systematisk utestengelse av lokale etniske grupper fra det politiske liv, begrenset økonomisk utvikling og utilstrekkelige offentlige tjenester og sosial beskyttelse. Disse politiske årsakene er langt viktigere grunner enn variasjoner i klimaet, skriver Klimapanelet:

«Climate variability or climate change are popularly reported to be significant causes of the mass killing in the Darfur region that began in 2003 […]All studies of this conflict agree that it is not possible to isolate any of these specific causes as being most influential […]. Most authors identify government practices as being far more influential drivers than climate variability noting also that similar changes in climate did not stimulate conflicts of the same magnitude in neighboring regions[…]

(AR5 arbeidsgruppe II, side 773.)

Man skal med andre ord enten være dårlig informert eller temmelig uryddig både intellektuelt og menneskelig for å kunne knytte dette opp mot den norske oljevirksomheten, uansett hvilket standpunkt man måtte ha i selve klimadebatten. Og det lukter ikke helt godt når man forsøker å spille på folks følelser ved å bruke slike menneskelige tragedier som propagandavåpen for å fremme sine egen agenda. Folk flest burde gjenkjenne dette for det det er.

H/T Ben Pile, som har en grundig analyse som favner videre enn min. I England gjøres det nå også kynisk bruk av tragediene i Middelhavet for å knyttet dem opp mot den «grønne fortellingen».

«The fact that people try to escape conflict and persecution needs no explanation.»

 

Reklamer

Biskopens enkle verden

Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, sa på NRK Debatten 12.02.2015 ca. kl. 15:10:

Ja, klimaspørsmålet fører faktisk til massefattigdom i mange land. Det kan ikke kirken være taus om.

Programmet ligger fremdeles på NRK sine sider. LINK.

Hva i alle dager legger biskopen i ordet «faktisk» her? Jeg går ut fra at «klimaspørsmålet» var en forsnakkelse, og at han mente å si «klimaendringer». I motsatt fall kan det jo argumenteres med at det er klimapolitikken som skaper fattigdommen ved å nekte folk billig energi, for eksempel fra kull, eller dyrke drivstoff i stedet for mat og dermed presse matvareprisene opp, eller gjøre alt dyrere ved å promotere dyrere energiløsninger.

Biskopens utsagn ble stående uimotsagt i debatten.

I Klimapanelets femte rapport finner jeg følgende:

Poverty is a complex social and political problem, intertwined with processes of socioeconomic, cultural, institutional, and political marginalization, inequality, and deprivation, in low-, middle-, and even high-income countries. Climate change intersects with many causes and aspects of poverty to worsen not only income poverty but also undermine well-being, agency, and a sense of belonging. This complexity makes detecting and measuring attribution to climate change exceedingly difficult.

(Arbeidsgruppe II, Kap. 13 Livelihoods and Poverty, FAQ 13.2, s 802.)

Med andre ord, fattigdomsspørsmålet er svært sammensatt, slik det også forstås av Klimapanelet. Klimapanelets «hovedbudskap» synes å være at klimaendringer (og værhendelser) kan bidra til å gjøre fattigdommen verre, men også det motsatte, altså at fattigdommen kan gjøre klimaendringer, eller været, verre, på den måten at fattige mennesker ikke har de midlene som er nødvendige for å tilpasse seg. Dette er ikke vanskelig å tenke seg hvis man bor i et falleferdig skur vendt mot storhavet.

Men når fattigdomsproblemet er så sammensatt, er det merkelig å rette alt engasjement mot bare en enkelt faktor som kan bidra til en eventuell forverring under bestemte forutsetninger, og ikke på tiltak som er direkte målrettet nettopp mot fattigdomsbekjempelse. Et slikt tiltak er for eksempel å gi de fattige i verden tilgang til pålitelig og rimelig energi, ikke å nekte dem det. Tiltak rettet mot å bekjempe klimaendringer har ikke nødvendigvis noen som helst virkning mot fattigdommen, men betyr snarere bruk av ressurser som ellers kunne ha vært satt inn målrettet for å bekjempe den.

Eksempler på dette finnes begravd dypt i Klimapanelets svære femte rapport. I det samme kapitlet som nevnt ovenfor fra Arbeidsgruppe II, finner man for eksempel dette (min utheving):

Mitigation policies with social co-benefits expected in their design, such as Clean Development Mechanism (CDM) and Reduction of Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD+), have had limited or no effect in terms of poverty alleviation and sustainable development. {13.3.1.1-2}

De politiske valgene og ressursbruken som det er snakk om følger ikke automatisk og «lineært» av verdier, selv om man kan stille seg spørsmålet om hvilke verdier som begrunner bruk av store ressurser på tiltak som ikke hjelper mot fattigdommen – for så å begrunne dem med fattigdommen slik biskopen synes å gjøre.

Biskopens overforenkling vitner ikke om at han er spesielt godt informert. Har han lest Klimapanelets rapport, eller bygger han på andre overforenklinger fra grønne aktivister? Eller skyldes dette et behov for å begrunne deler av Kirkens nye engasjement som politisk korrekte agitatorer mot den norske petroleumsvirksomheten, som igjen bunner i et ønske om å gjøre Kirken mer «aktuell» eller «relevant»? Uansett virker dette rett og slett for grunt og lettvint fra en mann i en så høy stilling.

Klimaendringer er ikke et trosspørsmål av samme type som troen på Gud og Jesus. Det er heller ikke et svart-hvitt-spørsmål, men et med stor variasjon i gråtoner, og energi- og fattigdomspolitikk er heller ikke spørsmål som kan forenkles i den grad at det uten videre dikterer en rask avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det er nok betydelig mer komplisert enn som så – men biskopen har vel ikke tenkt at neste søndagspreken skal dreie seg om sprikende resultater av teoretiske beregninger av klimasensitivitet?

Justeringer eller «juksteringer» av historiske temperaturer?

Debatten har gått het om temperaturjusteringer i det siste. Basert på undersøkelser gjort av bloggeren Paul Homewood, skrev Christopher Booker at tukling med temperaturdata er den største vitenskapelige skandalen noen gang. Her hjemme har Klimarealistene v/Geir Åslid også skrevet om «juksteringene»:

Juksteringene har til felles det at de kjøler eldre data opp til 1970 og varmer opp nyere data med det resultat at lange kjølende trender blir forvandlet til lange varmende trender.

Det er åpenbart et bredt spekter av meninger ute og går. Noen bruker uttrykk som «svindel» og «kriminelt». Andre peker på at justeringene gjør liten forskjell på det «endelige» resultatet, i hvert fall på den nordlige halvkule, mens Roger Andrews, som har studert disse spørsmålene og dataene ganske grundig, finner at de gjør stor forskjell på den sørlige. Han peker på at oppvarmingen etter justering blir lik på den nordlige og sørlige halvkule, noe som ikke er å forvente på grunn av den store geografiske forskjellen, med mesteparten av landjorden på kloden på den nordlige halvkule. Hans diagnose er at justeringene legger til 0,6 grader Celsius på den sørlige halvkule siden 1900 – et ikke ubetydelig tall med tanke på at den samlede globale oppvarmingen i forrige århundre var på rundt 0,8 grader, ifølge Klimapanelet.

Selv tenker jeg at selv om det skulle være riktig at justeringene av lokale og regionale temperaturer ikke «spiller noen rolle» for sluttresultatet, altså den «globale gjennomsnittstemperaturen», så må det likevel være lov til å spørre om ikke klimaforskerne har et ansvar for å vise også slike data på en mest mulig «riktig» måte. Det er klart det kan være slingringsmonn for hva som er «riktig», altså usikkerhet knyttet til målingene, men kan alt være rett fatt med metodene når både målte og opplevde klimahendelser blir «justert bort fra sin eksistens», slik det ser ut til å være tilfellet for «sjøisårene» på Island fra slutten av 1960-årene? Den islandske meteorologen Trausti Jonson skriver til Paul Homewood (min uthevelse):

In 1965 there was a real and very sudden climatic change in Iceland (deterioration). It was larger in the north than in the south and affected both the agriculture and fishing – and therefore also the whole of society with soaring unemployment rates and a 50% devaluation of the local currency. In the questions above, the year 1965 is mentioned twice. It is very sad if this significant climatic change is being interpreted as an observation error and adjusted out of existence.
I have been working for more than 25 years in the field of historical climatology and have been guilty of eager overadjustments in the past as well as other data handling crimes. But as I have lived through these sudden large climatic shifts I know that they are very real.

Så…. hva er «sannheten» om disse justeringene? Diskusjonen om temaet på Judith Currys blogg Climate Etc. kan kanskje være litt klargjørende for en ikke-spesialist. Posten er skrevet av noen av folkene bak temperaturserien BEST: Robert Rohde, Zeke Hausfather og  Steve Mosher. De skriver at

Berkeley Earth developed a methodology for automating the adjustment process in part to answer the suspicions people had about the fairness of human aided adjustments. The particulars of the process will be covered in a separate post. For now we want to understand the magnitude of these adjustments and what they do to the relevant climate metric: the global time series. As we will see the “biggest fraud” of all time and this “criminal action” amounts to nothing.

Så det viktigste for dem er å tilbakevise at justeringer har noe å si for det endelige resultatet. Greit nok – men det er jo ikke et svar på spørsmålene om islandske temperaturer reist av Paul Homewood. Heller ikke gjaldt disse BEST, men NASA GISS.

Som vanlig er det svært mange kommenterer og vanskelig å følge med for den som ikke har all verdens tid. Men jeg finner en debattant som på en måte «snakker litt for meg» og hva jeg ønsker å forstå av dette, nemlig den alltid milde Tony Brown. Jeg tillater meg å sitere hele det første innlegget hans:

Mosh, Zeke and Robert

Thank you for your efforts in putting together this post and answering questions.

I do not believe for one moment that any of you are engaged in any sort of hoax, conspiracy or fraud.

However, after reading through each comment in the cold light of morning I can’t see that anything has been resolved regarding the claims of noticeable cooling of the past record. The issue doesn’t seem to have been met head on and each of the cases cited by Booker and Delingpole and Homewood comprehensively refuted . These basically revolve round Paraguay, Iceland New Zealand and some other stations.

I was hoping for a clear cut explanation and resolution of the points made but have not found this, instead we seem to have gone off on some highly complex side road that leads nowhere.

The basic premise of the temperature record, which over the years has become over complicated, is that at some point at each location some person in the past looked at their thermometer, took a pencil and noted it down in a notebook. These were comp-lied into year books. I see many of them in the Met Office library when I visit.

After a time this process became increasingly automated and the hand written notes may have been automatically recorded.

Now, there are lots of arguments as to how accurate the thermometer was, whether the observer caught the lowest and highest temperature, complications with new equipment, new observers, station moves and urbanisation. Ideally, but not practically, all the individual data points should be collected in the same manner to ensure consistency .

I think what people are asking is how a temperature recorded on say 15 June 1898 in Paraguay or 21st April 1927 In Sydney gets altered to a substantially different one.

Circumstances of the station change over the years so each temperature measurement (not an estimate) needs to be validated, otherwise its as anecdotal as you believe the written records are. How is this done? Why do the records observed at the time and written up with varying degrees of diligence not remain the same? A temperature of 19.65C is what it is. It shouldn’t become 17.24C or whatever without a very good explanation.

Also, I live ‘local.’ I want to know what has been happening where I live, by town, county and Country, over the decades and centuries. I am not interested in some fantastically constructed and highly complex global temperature that has no bearing on anything and seems to sacrifice the ‘local’ in order to arrive at the ‘global’.

Simple question Mosh, Zeke and Robert. Have the country/station temperatures noted in the headlines been cooled? If so by how much and why?

Hvilket er rimelige spørsmål, altså: Er de registrerte temperaturene på de konkrete stedene endret, og i så fall med hvor mye og hvorfor?

Steve Moshers svar er tydeligvis preget av hans tidligere opplevelser rundt disse spørsmålene, og er til tider emosjonelle. Det jeg får ut av det er at BEST har skapt en algoritme som behandler alle stasjonene i nettverket automatisk, og at formålet ved dette er nettopp å unngå subjektivitet. Mosher:

we decided that a better approach would be an algorithm.

1. you couldnt accuse it of having political motives
2. you could test it on synthetic data
3. you could vary parameters and test it.
4. you could repeat the same work and get the same answer.
5. it could scale to 40000 stations.

in short we decided to take a hands off approach. Test the approach independently. verify that it wasnt biased. then apply it to the problem.

The approach will warm some stations and cool others.period.

Deretter beskylder han Homewood m.fl. for å drive med «kirsebærplukking», altså å trekke ut stasjoner som blir varmere som følge av algoritmen og glemme de andre.

«The explanation is simple: an algorithm tested to be fair, adjusted the station.
it had no “reasons” no “motives” no human bias. It looks at the neighbors and decided that the station was inconsistent with its neighbors.
The explanation is the CODE. «

For meg ser det ut til at Brown og Mosher snakker forbi hverandre. Jeg sitter igjen med en tvil om hvorvidt algoritmen, om den er aldri så «objektiv», virkelig kan erstatte det enorme arbeidet det må være å gå gjennom historikken for hver enkelt stasjon og region «manuelt», altså rett og slett studere både data og metadata (opplysninger om stasjonen, flytting, bytte av instrumenter, osv osv) og avgjøre hvilke justeringer – om noen – som bør gjøres. Kanskje en løsning kan være å finne færre, men gode stasjoner? Noen av eksemplene som er trukket fram, f.eks. fra Australia, tyder dessuten på at homogeniseringen ikke fungerer så godt som påstått, eller det som verre er: at den ikke kan forklare endringene som er gjort i stasjonsdataene (gjelder ikke BEST).

Uansett er langt fra siste ord sagt om de globale temperaturseriene. Debatten vil fortsette, nye ting vil bli trukket fram, og nye forklaringer publisert. Som ikke-ekspert føler jeg at hvis klimaforskerne skal komme ut av dette i et godt lys, må de kunne legge denne ballen død ved hjelp av en forklaring som er enkel å forstå for meg og alle andre «fotgjengere». Det har de ikke klart hittil.

 

Mer om «rekordåret 2014»

Nettmagasinet forskning.no melder at

NASA og NOAA: 2014 varmeste år noensinne

Fjoråret var det varmeste året som noen gang er registrert på jordkloden, ifølge amerikanske forskere.

Men som nevnt i forrige post, ifølge NOAA var dette bare 48 prosent sikkert, og nå viser det seg at ifølge NASA der det bare 38 prosent sikkert, ifølge Gavin Schmidts Tweet.

Ut fra dette er det altså ifølge NOAA og NASA mer sannsynlig at 2014 ikke var det varmeste året som er registrert, enn at det var det…

Lubos Motl mener at Gavin Schmidt er uærlig, fordi han «teknisk sett» forteller sannheten, men bare til noen få:

The tweet by Gavin Schmidt is a simple example of mass manipulation in action. They publish some of the correct yet inconvenient clarifications at places where almost no one reads – the press conference was attended by a small number of people, Schmidt has a few thousand Twitter followers, almost no one reads the bulk of the IPCC reports etc. – while at the places which matter because millions of people read them, they always post the distortions, oversimplifications, and downright lies.

This combination of strategies allows them to say that they «did release the truth». However, they are careful that they only speak the truth when almost no one listens.

David Rose skriver mye av det samme som Lubos Motl i en artikkel i Daily Mail.

Det er vel logisk å konkludere med at 2014 var et varmt år, men at å utbasunere en ny «rekord» virker mest å svare til et intenst behov for propagandapoenger i disse dager da det er klart at 1) spriket mellom observasjonene og modellenes spådommer øker så og si for hver dag som går, og 2) det blir dårligere og dårligere samsvar mellom menneskelige CO2-utslipp og temperaturene på jorden.

Oppdatering 28.01.2105

yr.no har i dag en artikkel som omhandler de forskjellige rekordene og deres usikkerhet.

Det forklares der blant annet at

2014 ender opp med 48 prosent. Det nest mest sannsynlige året er 2010, med 18 prosent. Dette betyr at sannsynligheten for at 2014 er det varmeste året, er litt mer enn 2,5 ganger mer enn sannsynligheten for at 2010 er det varmeste året.

Det er vanskelig å se at dette gjør det mer sannsynlig at det var rekord – det er jo like fullt under 50 prosent sjanse for at det var det.

Det er ikke så vanskelig å være enig med Gavin Schmidt i at disse hundredelene i realiteten ikke er så viktige. Men det er ikke Gavin Schmidt som siteres av NTB, men britisk aktivist og eks-punkrocker, nå propaganda- og meningspolitisjef Bob Ward.

(I parentes bemerket ser verden utenfor The Guardian og BBC ut til å være en sammenhengende stor hvit flekk for NTB når temaet er miljø og/eller klima.)

«Rekord» er et ord med stor propagandaverdi, så folk som Ward vil nok svært gjerne beholde det, selv om det skulle koste (enda litt mer) troverdighet. Schmidt er smart nok til å innse dette og ønsker å ha sitt på det tørre. Spriket mellom temperaturindeksene og modellene nevnes riktignok ikke….

Men alt i alt er det en interessant artikkel på yr.no. Hvor ofte nevnes Anthony Watts i klimaartikler i norske medier? Det kan se ut som et skritt i retning av å innse at skeptikere blir hørt av mange, og derfor også forholde seg til dem. Altså en holdning som er det motsatte av nettopp Gavin Schmidt, som ikke ville sitte ved samme bord og snakke med Roy Spencer på TV. Akkurat det PR-slaget vant nok Spencer med god margin.

Oppdatering #2:

Forresten blir det nok siste gang jeg refererer til Lubos Motl her eller andre steder. Han er kjent som en «talentfull» fysiker og jeg har lest mange kommentarer av ham som virker fornuftige nok, så lenge han holder seg til saken. Men etter å ha lest hans post om en pågående barnevernssak der et tsjekkisk par er blitt fratatt barna sine av det norske barnevernet, innser jeg at nok er nok. Selv om det skulle være tilfelle at vi står overfor et tilfelle av urettferdighet, og selv om det godt kan være at det kan reises kritikk mot det norske barnevernet både i denne saken og på mer prinsipielt/systemisk grunnlag, kan ikke dette rettferdiggjøre det som verbalt og visuelt tilsvarer en brenning av det norske flagget og samle en lynsjemobb som spytter på graven til myrdede barn – og det i en post som foregir seg å handle om barns velferd. Jeg klarer ikke få øye på noen prinsipiell forskjell mellom Motl og enkelte av hans kommentatorer og en mobb av islamistiske fanatikere som brenner flagg og ambassader på grunn av noen tegninger de ikke liker. Fyren er åpenbart en intelligent idiot. Noen nettsøk viser at han er en notorisk «name-caller» av et kaliber som er usedvanlig selv i klimadebatten, og han begynte lenge før han ble kjent der.

Jeg får meg ikke til å linke til dette svineriet. Interesserte folk får søke på navnet, Norwegian og Barnevernet (på norsk).

 

Klimakrise anno 2014

Klimagrasrota har vært forsømt i det siste, men etter en lang pause og med et nytt år godt i gang er det på tide å plukke opp tråden igjen. Det er jo ikke det at det ikke skjer noe… om det ikke akkurat er «klimakrise», så fortsetter debatten og «klimakrigen» med full styrke.

Flere datasett rapporterer at 2014 var det varmeste året som noen gang «er registrert», nærmere bestemt siden 1850. De fleste år er altså ikke registrert…  «Det varmeste året noensinne» gjelder imidlertid bare de bakkebaserte målingene – ingen av de to satellittbaserte seriene RSS og UAH har 2014 som «varmeste år» – og disse går bare tilbake til 1979. Kritiske røster som Tony Brown har påpekt at den globale dekningen av pålitelige termometermålinger i 1850 var altfor dårlig til å kunne sammenlignes med våre dager direkte – en slik sammenligning er kanskje ikke mulig før rundt 1950. Dermed burde man også forvente ganske store feilmarginer?

Hvilket bringer meg inn på størrelsen på rekordåret… NOAA har 2014 som rekordvarmt, men bare med fire hundredels grader(!) foran 2005 og 2010… men oppgir feilmarginen for hav + land til 0,09 grader. Feilmarginen er over dobbelt så stor som rekorden, altså.

Men altså… ta-ta-ra-ta… rekord! Rekorder har nyhetsverdi, les kampanje- og propagandaverdi, og vil nok bli brukt for alt det er verdt.

Men allerede før det var CICERO ute i desember i fjor med sitt magasin KLIMA. Her hevder de at

Rekordåret 2014 viser at klimaendringene rammer folk over hele verden allerede nå.

Dette begrunnes ved å vise til en tidslinje over «varmerekorder og ekstremværhendelser i 2014». Her er riktignok 2014 – foreløpig? – bare «blant» de varmeste årene noensinne, men i tidslinjen har de ingen problemer med å koble ekstremkulde i USA og Canada til «det varmeste året noensinne».

Alt ser ut til å duge. Det er kulde, hetebølger, branner, regn og snø… og pollen (atsjoooh). Og så er det flommer, selvfølgelig, dette fenomenet som Klimapanelet i sin spesialrapport «SREX» om ekstremvær fra 2012 ikke en gang kunne si om det hadde blitt mer eller mindre av globalt sett. Heller ikke tørke – som det hadde blitt mer av noen steder, men mindre andre steder. Men kanskje 2014 har forandret på dette?

Det er også pussig med overskrifter som «verste tyfon på 40 år» og «verste haglstorm siden 1985» – for henholdsvis 40 og 30 år siden var jo verden et godt hakk kjøligere enn i «rekordåret» 2014, og likevel var det verre «ekstremvær»? Her er det liksom noe som ikke stemmer helt…

There have been no significant trends observed in global tropical cyclone frequency records, including over the present 40-year period of satellite observations (e.g., Webster et al., 2005).

(Kilde: Klimapanelets SREX-rapport 2012, s. 159.)

Så  ifølge nettopp den vitenskapen som CICERO formodentlig støtter, kan de altså ikke ta en og annen tropisk storm til inntekt for at det er noe ekstremt på gang med denne delen av klimaet. I stedet ser det ut til at de har blandet sammen «observasjon» og «insinuasjon»: De observerer ingen økning i tropiske stormer, men insinuerer en slik. Eksempelet er langt fra unikt.

Verden er stor, sa John Christy en gang. Med det mente han selvfølgelig at det alltid er varmt et sted, kaldt et annet, noen steder regner det, andre steder blåser det, og noen steder både regner og blåser det på en gang, såpass vet jo en vestlending. Men for CICERO ser det ut til at omtrent alt som er i stand til å være verdig en notis i en avis, utgjør et «tegn», ikke ulikt slike tegn man finner i miljøer som leter etter tegn på utenomjordisk besøk eller på ånder i hjemsøkte hus. Kanskje er det noe psykologisk på gang; når man gjerne vil tro på noe, er det ofte lett å finne slike «tegn» som bekrefter troen.

Noen vil tolke dette som propaganda, men personlig synes jeg det hviler noe uskyldshvitt naivt over det, slik som i min utplukkede favoritt blant CICEROs ekstremhendelser i 2014:

Lyngbrann på Heggmoen

Søndag oppsto det en lyngbrann på Heggmoen utenfor Bodø sentrum. – Det er sannsynligvis et bål som ikke har blitt slukket som har ført til brannen, sier politibetjent Vegard Kristiansen til Avisa Nordland på stedet.

Trøste og bære, klimakrisen er over oss.

Og godt nyttår, forresten. 🙂

 

År 5 etter Climategate

Et lite jubileum: For fem år siden i disse dager dro bloggeren Jeff «Id» Condon på hjortejakt, og etterlot seg en umoderert post på bloggen sin, the Air Vent. Mens han var borte, skjedde det noe bemerkelsesverdig: En anonym kommentator, FOIA (for Freedom Of Information Act, offentlighetsloven) lekket tusenvis av e-poster mellom klimaforskere ut på Internett med kommentaren:

We hereby release a random selection of correspondence, code, and documents. Hopefully it will give some insight into the science and the people behind it.

Se kommentar nr. 10 til denne bloggposten.

Å nevne Climategate er ikke populært og blir vanligvis møtt med en masse påstander og bortforklaringer om at forskerne ble «frifunnet» av diverse nokså overflatiske granskninger. Men for det første er det ikke riktig at de gikk fri for kritikk, blant annet for sin manglende åpenhet og uvilje mot å dele data, og for det andre er det ingen granskninger som kan fjerne det åpenbare: At for visse sentrale miljøer er dette noe helt annet enn den objektive, uhildete vitenskapen – kort sagt den «gullastandarden» – verden har krav på dersom det mot formodning skulle vise seg at rådyre tiltak for å forbedre klimaet er nødvendige.

Når noen i disse tider klager over «uvitenskapens tid», kan man spørre om ikke klimaforskningen først burde rydde opp i egne rekker, og gjerne begynne med å fjerne den meningsterroren som utøves mot forskere som ikke trør partilinja, enten de heter Willie Soon, John Christy, Lennart Bengtsson eller noe annet. Climategate gir flere eksempler på hvordan dette fungerer, det diskuteres hvordan man kan grave opp dritt om kritikere og hvordan man kan hindre dem i å publisere («portvokting»).

For de faktiske hendelsene rundt Climategate, se The Mosher Timeline.

Warwick Hughes lagde et kart over nettverket som e-postene dekker.

En vittig fremstilling av e-postene finnes hos Michael H. Kelly, kanskje særlig åpningsavsnittet:

Like an Aristophanes satire, like Hamlet, it opens with two slaves, spear-carriers, little people. Footsoldiers of history, two researchers in a corrupt and impoverished mid-90s Russia schlep through the tundra to take core samples from trees at the behest of the bigger fish in far-off East Anglia. Stepan and Rashit don’t even have their own e-mail address and like characters in some absurdist comedy must pass jointly under the name of Tatiana M. Dedkova. Conscientious and obliging, they strike a human note all through this drama. Their talk is of mundane material concerns, the smallness of funds, the expense of helicopters, the scramble for grants. They are the ones who get their hands dirty, and their vicissitudes periodically revived my interest during the slower stretches of the tale, those otherwise devoted to abstruse details of committee work and other longueurs. ‘We also collected many wood samples from living and dead larches of various ages. But we were bited by many thousands of mosquitos especially small ones.’ They are perhaps the only likeable characters on the establishment side, apart from the exasperated and appalled IT man Harry in the separate ‘Harry_read_me’ document, and I cheered up whenever they appeared. ‘Slaves’ is horseshit, and ‘footsoldiers’ insulting, but if scientists are allowed to put a creative spin on facts, I can certainly do so. They are respected scientists: in fact, it emerges, eminent or destined to be eminent. But they talk funny and are at the beck and call of CRU, are financially dependent on them; when the film is made they will be comedy relief, played by Alexei Sayle and the dopey one out of The Fast Show.

Climategate er blitt dysset ned bemerkelsesverdig effektivt. Det fikk litt oppmerksomhet i mediene, men det døde ganske raskt hen. Deretter fulgte de diverse granskningene, som seg hør og bør, til dels preget av at gutteklubben grei gransket gutteklubben grei. Et par år senere kom likevel Climategate 2.0, med ytterligere blamerende e-poster for Universitetet i East Anglia, men med enda mindre oppmerksomhet. Hele dossieret med e-poster er nå blitt frigitt for et utvalg av personer, men det er fremdeles uvisst hva, om noe, som vil komme ut av det.

Litt om Climategate 2.0: LINK.

E-postene vil ganske sikkert bli gjenstand for ytterligere granskninger i fremtiden, dvs. ikke granskinger, men studier av historikere og andre når de forsøker å forstå hva all denne klimahurlumheien handlet om i vår underlige tid.

Paul Matthews skriver også om jubileet og trekker fram e-poster som denne, fra Tom Wigley:

In my (perhaps too harsh) view, there have been a number of dishonest presentations of model results by individual authors and by IPCC.

Og denne, fra Hans von Storch:

Stupid, politicized action by IPCC, not MBH’s responsibility. IPCC did one more of these silly oversellings – by showing the damage curve by Munich Re without proper caveat in the fig caption.

Climategate fikk følger, selv om ingen «varmist» vil innrømme det i dag. Enkelte forskere, for eksempel Judith Curry, endte med å bli svært kritiske til Klimapanelet. Og det hefter mer ved klimaforskningen som institusjon enn det gjorde før – noe den kan antakelig kan takke seg selv for. Som Paul Matthews skriver (min oversettelse):

For meg var den virkelige skandalen ikke så mye at to eller tre klimaforskere oppførte seg dårlig, men at praktisk talt hele klimaforskersamfunnet prøvde å late som at ingenting var galt.

 

Forskerne blir sikrere og sikrere

Jan Egeland skriver i et innlegg på Dagsavisen Nye meninger at

Det ikke lenger tvil om at klimaendringene er menneskeskapte.

I den anledning tenkte jeg det kunne være greit å vise en graf som viser hvordan forskernes sikkerhet har økt ettersom tiden har gått, og temperaturutviklingen i verden kan sammenholdes med deres prediksjoner slik de kommer til uttrykk i de mange klimamodellene de kjører på superdatamaskinene sine:

Sikrere og sikrere

(Kilde: «Jimbo«/Roy Spencer).

De forskjellige uttrykkene for sikkerhet, «confident», «increased confidence» osv. er dem som er brukt i Klimapanelets rapporter i 1990, 1995, 2001, 2007 og 2013.

Det burde være et tankekors for dem som er overbeviste om menneskeskapte klimaendringer og Klimapanelets «gullstandard» at sikkerheten øker i takt med avviket mellom prediksjoner og den virkelige verden. Ikke at jeg tror slike plagsomme fakta vil ha noe å si for dem som allerede har kjøpt det politisk/ideologiske budskapet om klimaendringer. De er helt sikkert gode mennesker, men mangler muligens den dose med sunn kynisme som skal til for å få øye på at veien til helvete gjerne er brolagt med gode intensjoner, eller at det ikke er gull alt som glitrer.