Monthly Archives: januar 2014

Chandler, Hygen og fortellingens dynamikk

Klimaforsker Hans Olav Hygen ved Meteorologisk institutt kommenterer brannene i Trøndelag til Dagsavisen, og «tror nesten ikke sine egne øyne«.

Det overraskende for Hygen er at det er så tørt. Det er kanskje ikke så rart, når vi gjennom mediene har hørt i en del år nå at klimaet skal bli «varmere, våtere og villere» på våre kanter.

Hygens kommentar er imidlertid at det kan være «en liten mulighet» for at de nåværende forholdene er «klimaskapt».

«Klimaskapt» er forresten et ord jeg aldri har sett før. Selv trodde jeg at «klima» var noe sånt som «gjennomsnittsvær over en viss periode», presentert som statistikk. Men nå er altså verden snudd opp ned, og det er værstatistikken som bestemmer været og ikke omvendt.

Men det er nå en liten digresjon… Hygen sier videre at

Resultatene av vår forskning gjør at vi egentlig forventer at det skal bli varmere og våtere og at det er ventet bare mer av vinternedbøren. Men vi har en stor joker, og det er isen i nord og hvordan isen i Arktis kan påvirke værsystemene over Norge slik at vi kan få helt andre, dominerende systemer: Men der er vi helt i utkanten av forskningen og vet ikke svaret foreløpig, sier Hygen.

Så i stedet for å innrømme at de tidligere spådommene om «varmere og våtere» kort og godt kan vise seg å være for skråsikre, bruker Hygen «Marlowe-trickset», det berømte rådet fra Raymond Chandler til verdens krimforfattere:

When in doubt, let a man come through a door with a pistol in his hand.

Selvfølgelig, og for å være litt rimelig, så sier jo Hygen at de ikke vet svaret. Men det er slående hvor mye enklere det er å ty til luftige spekulasjoner, og kanskje særlig nå etter at isen i Arktis hentet seg kraftig inn igjen i fjor, enn å si det aller mest enkle og innlysende:

Vi kan ha tatt feil.

Men da ville kanskje «fortellingen», eller «the narrative», som det gjerne heter i den moderne klimaideologien, ha stoppet opp og tapt framdrift – og dermed også leserens interesse, akkurat som i de kriminalromanene som Chandler var så bevisst på dynamikken i.

«Fortellingen» pleier å slutte med at klimaendringer er «vår» feil. Ikke helt ulikt romaner skrevet av nyfrelste maoister på 70-tallet, som pleide å slutte med at «helten» stilte seg opp på et gatehjørne for å selge Klassekampen.

Så nå har Hygen (foreløpig!) berget sin klimaroman ved hjelp av et godt tricks fra andre røverromaner. Det kan innvendes at alle vet hvordan fortellingen slutter, slik som i maoistromanene fra 70-tallet, men dette er muligens en smule korttenkt hvis man tenker på hvordan fortellingen fortsatte etter at selve boken sluttet –  nemlig at «fortellingen» ble irrelevant.

Men det skal nok skrives noen kapitler til før dette skjer med «klimaromanen».

Advertisements

Haugans korthus

Peter M Haugan har i en lang rekke innlegg argumentert for at norsk olje- og gassutvinning er «uetisk».

Hans premiss er at bruk av fossilt brensel (olje, gass og kull) vil føre til klimaendringer som er farlige for verden, totalt sett.

Men dette er i realiteten et korthus av antakelser:

Antakelse 1: Bruk av fossilt brensel vil gi klimaendringer i form av global oppvarming.

Antakelse 2: Disse hypotetiske klimaendringene er farlige, katastrofale, eller i hvert fall av det onde.

Antakelse 3: Fordelene ved fossilt brensel, som er tilgjengelig, rimelig og pålitelig som energikilde, må oppveies av ulempene ved å bruke det.

Antakelse 4: Vi vil kunne framtvinge teknologiske framskritt ved å legge byrder på og/eller avvikle bruk av fossilt brensel. En slik politikk vil kunne gjennomføres uten at det oppstår større etiske dilemmaer, for eksempel ved at energi blir dyrere og vanskeliger tilgjengelig og dermed hindrer utvikling og bedre levekår for de fattige i verden.

Antakelse 5: At Norge ut fra et rent «etisk» ståsted skal kunne «gjøre en forskjell» for hele verden ved å avvikle sin lukrative petroleumsvirksomhet, uten noen form for internasjonale avtaler om at andre skal gjøre det samme.

Til dette er å si…

For antakelse 1: Klimaforskningen er ung i sin nåværende form og i stadig utvikling. Anslagene av hvor «følsomt» klimaet er for CO2 forandrer seg, og i tillegg er det slik at kull, olje og gass – i den rekkefølgen – tilsvarer en «avkarbonisering» av energiproduksjonen. USA er et av de få landende som har «kuttet» sine CO2-utslipp, takket være den nye skifergass-boomen. Og dagens situasjon for klimavitenskapen er at de ikke har forutsett den «pausen» som pågår i den «globale oppvarmingen». Dataene viser tydelig at mens CO2-innholdet i atmosfæren fortsetter å stige, holder temperaturene seg uendret. Mens tilhengerne av klimarørsla – aktivistene – kommer med ad hoc-forklaringer om at «varmen har gjemt seg i havet (eller dyphavet)», er den uunngåelige konklusjonen at klimaforskerne ikke forstår verken de naturlige klimasvingningene godt nok, og kan derfor heller ikke si noe fornuftig om et eventuelt menneskelig bidrag som er solid nok til å bygge noen drastiske politiske tiltak på.

Konklusjon: Klimaforskningen er uferdig, usikker og i rask utvikling i takt med hva observasjonene forteller oss. Den kan per i dag ikke begrunne så drastiske samfunnsinngrep som det her er snakk om.

For antakelse 2: Temperaturene i verden har steget med en grad eller så siden «Den lille istid». Dette var en kald periode med frost, sviktende avlinger og hungersnød i Europa. Den gang som nå fikk menneskene skylden, men den gangen plukket de riktignok bare ut «heksene». Man skal være rimelig blind for ikke å se at den oppvarmingen som har vært siden den gang, har vært av det gode – en klar «klimaforbedring».

Men ingen ting tilsier at dersom vi når «togradersmålet», altså at temperaturene i verden stiger med ytterligere en grad, bare og nødvendigvis vil være av det onde. Noen snakker om områder som åpnes for jordbruk og matproduksjon, en klar fordel for en verden som fortsatt vil ha flere munner å mette de neste 50 år eller så før folketallet stabiliserer seg.

Konklusjon: Vi vet ikke om effektene av en global oppvarming vil være positive eller negative. Det er meningsløst å gå inn for en radikal politikk når vi ikke vet om den vil få positive eller negative konsekvenser. (Det vi imidlertid kan være rimelig sikre på, er at den vil få negative konsekvenser for norsk økonomi, det norske samfunnet og norske universiteter.)

For antakelse 3: Verden er avhengig av fossilt brensel. Det er ikke tilfeldig at Norge har blitt rikt på å selge det, for det er etterspurt på grunn av sin pris, sin mobilitet og sin pålitelighet. Fossilt brensel har en stor del av æren for at verden har utviklet seg så godt som den har. Stadig flere mennesker får del i den velstands- og velferdsutviklingen som har vært i verden i mange mange år nå, til tross for pessimistenes spådommer på 60- og 70- tallet (og fortsatt i dag). Noen ser «overbefolkning» som et problem i verden, men de synes å være blinde for at bedre økonomiske kår, utdanning til kvinner, bedre helsestell med lavere spedbarnsdødelighet som følge, bringer fødselstallene ned og peker på en stabilisering. Tilgang på rimelig energi er en betingelse for denne utviklingen.

Konklusjon: Å fjerne verdens viktigste energikilde vil skape problemer for fremskrittet i verden, herunder for befolkningsutviklingen.

Antakelse 4: Teknologiske framskritt kan ikke vedtas som en «resolusjon». De foregår ofte sprangvis, i form av en heldig og/eller dyktig oppdagelse, og gjerne slik at nye løsninger som er bedre, billigere og mer rasjonelle utkonkurrerer mindre optimale løsninger. Ingen ting ville ha vært bedre nyheter for verden enn nye, rimelige, pålitelige, tilgjengelige og miljøvennlige energikilder. Problemet er at de fortsatt ikke er der, med et mulig unntak for kjernekraft. Å forske på dem er fint og «etisk», men i den virkelige verden kan man ikke bytte ut en bolle ris med et måltid som ikke finnes annet enn som et ønske. Det ville ha vært «uetisk».

Konklusjon: Verden er avhengig av pålitelig og rimelig energi, og det kan ikke være «etisk» å fjerne en av disse kildene uten å ha noe å sette i stedet.

Antakelse 5: Norge kan ensidig velge å avvikle sin petroleumsvirksomhet og sin petroleumsforskning fra 2020 med alle de problemene det innebærer for det norske velferdssamfunnet og en masse miljøer, arbeidsplasser og ringvirkninger fra Oslo Børs, rundt hele kysten og opp til Finnmark. Prisen er høy og gevinsten minimal eller ikke-eksisterende: Andre land med oljeressurser vil antakelig rimelig enkelt kunne erstatte den norske produksjonen av olje slik at verdensmarkedet blir omtrent uendret. For gass er det muligens litt annerledes: Europa importerer det meste av sin gass fra Russland men liker det ikke så altfor godt. Et vennligsinnet Norge med stabile forhold er nok mer tiltrekkende, så lenge prisen er akseptabel. Så spørs det også hva europeisk skifergass har å by på: Skifergassen har endret det energipolitiske bildet i Nord-Amerika og dermed også det geopolitiske energibildet. USA er blitt attraktivt som et sted å flytte produksjon til fra Europa. Også her ser vi raske endringer på gang, for bare noen få år siden så det ikke slik ut.

… og hvor mange milliondeler grader Celsius redusert oppvarming i verden – av det onde eller gode – vil et slikt ensidig norsk initiativ innebære?

Konklusjon: Hva Norge finner på vil ha liten betydning utover et ønske om å gjøre vårt lille land til et slags «ideologisk fyrtårn» i verden.

Det er kanskje en slags moralsk trøst for forskere som hygger seg med å fly verden rundt for å utveksle «etiske tanker» om CO2 – samtidig som de vet at de bidrar til nettopp det de advarer mot – men de er sannsynligvis like lite interessante for en nygift sveiser fra Stord som de er det for en fattiggutt fra Rio.

Haugan bygger opp sitt korthus med stø hånd, og det trengs nok. Kanskje noen bør åpne et vindu mot den andre verden – den som er utenfor akademias rettroenhet  –  og se om det tåler et vindpust.

Met Office spår fortsatt «Pause» i global temperatur

Det britiske Met Office spådde i 2012 at

20 December 2012 – 2013 is expected to be between 0.43 °C and 0.71 °C warmer than the long-term (1961-1990) global average of 14.0 °C, with a best estimate of around 0.57 °C, according to the Met Office annual global temperature forecast.

For 2014 har de spådd:

19 December 2013 – The global average temperature in 2014 is expected to be between 0.43 °C and 0.71 °C above the long-term (1961-1990) average of 14.0 °C, with a central estimate of 0.57 °C, according to the Met Office annual global temperature forecast.

(Mine uthevinger.)

Ikke lett å se forskjellen…. 🙂

«Resultatet» for 2013 ble forresten 0,49 grader.

Spørsmålet er nå hvor lenge «pausen» kan fortsette uten at klimaforskerne blir tvunget til å revurdere sine modeller.

H/T Paul Homewood.

Haugan og den smale sti

Universitetsavisen På Høyden har intervjuet professor Peter M Haugan, som vil trappe ned norsk oljeutvinning. De spør ham «kva meiner han er den smale sti for UiB-forskarar?»

Jeg forstår det slik at det er Haugan som i stor grad er opphavsmannen til den debatten som nå pågår om petroleumsforskning – og altså oljeutvinning – på UiB.

Det er et tankevekkende intervju, som jeg anbefaler å lese. Jeg har prøvd å «lese litt mellom linjene» for å få tak i hans «ide», eller «tenkesett» (ikke i en ond mening) generelt, altså hva som dypest sett driver ham til å ta dette initiativet.

Haugan fremstår ikke som en fanatiker eller ekstremist. Han virker nokså alminnelig og er rund i kantene. Det politiske og forskningspolitiske prosjektet hans er imidlertid temmelig radikalt, og vil berøre både hans eget alma mater og andre høyere læresteder i landet – men i tillegg vil det også berøre Ola og Kari. Er det noen tvil om hvorfor dette landet er blitt så velstående siden 1970-årene? Det såkalte Petroleumsfondet, nå Statens pensjonsfond utland, tilhører det norske folk, og vi sitter på dem takket være at vi har stelt oss klokt i forhold til mange andre oljeproduserende land både med å sørge for at inntekter kommer fellesskapet til gode og med å bygge opp teknologi og ekspertise og insistere på oppbygging av dette fra begynnelsen av. Som et resultat har vi mange flinke folk og mange arbeidsplasser med ringvirkninger langs kysten. Pengene finansierer også utdanningsinstitusjoner, både indirekte via skattepenger og direkte gjennom den aktuelle avtalen mellom universitetet og Statoil.

Så det skal gode argumenter til for at landet skal legge ned sin lukrative melkeku. Har Haugan slike argumenter?

Det ene premisset

Hele Haugans argumentasjon synes å bygge på ett eneste premiss: At fossilt brensel er av det onde. Dette mener han åpenbart implisitt – han sier det ikke direkte i intervjuet – følger «lineært» av klimaforskningens funn av at utslipp av CO2 vil føre til katastrofale klimaendringer en eller annen gang i fremtiden. Slik jeg leser ham, vil dette skje på «kort eller mellomlang» sikt.

Men da har han for det første bundet seg til masten på et skip som seiler i et svært så opprørt hav for tiden. Det har ikke vært noen signifikant global økning i temperaturene de siste 15-16-17 årene (tallet varierer etter hvem du spør), og det er nå i ferd med å gå opp for de fleste at «state of the art» klimaforskningen, som oppsummert av Klimapanelet, i realiteten ikke har noen forklaring på hvorfor denne «pausen» i global oppvarming har oppstått. En rimelig konklusjon er at usikkerheten i denne forskningen er så stor at de i realiteten ikke kan si noe sikkert om et menneskelig bidrag til verdens temperaturer – av den enkle grunn at de ikke forstår hva som er naturlig variasjon.

Og for det andre går han inn for en «løsning» – som ikke er noen løsning – på et problem av enorme dimensjoner: Mesteparten – bortimot 90 prosent (jeg har sett litt forskjellige tall) av verdens energiproduksjon skjer med fossilt brensel: Kull, olje og gass. Denne energiproduksjonen, som rektor Olsen er inne på et annet sted, har bidratt i stor grad til å gi menneskene i verden den eksepsjonelle velstands- og velferdsutviklingen som har skjedd siden den industrielle revolusjon, og er blant de viktigste grunnene til at besteforeldrene i deres klimaaksjon fikk se sine barnebarn, for å si det litt polemisk – vi har billig og pålitelig energi å takke for den dramatiske økningen i forventet levealder i verden. Som klimaforskeren John Christy sier det: «Jeg har bodd i Afrika. Uten energi er livet brutalt, og kort.»

Tallfattig

Haugan stiller ikke opp noe alternativ for verden. Til naturviter å være er også intervjuet og hans forksjellige innlegg bemerkelsesverdig fattige på tall. Er han for eksempel klar over at bruken av kull øker i Tyskland, blant annet fordi de store subsidiene til «fornybar» energi har gjort det ulønnsomt å produsere strøm med olje og gass? Sol- og vindenergi er intermittent – de lager ingen strøm når solen ikke skinner eller når vinden ikke blåser – eller blåser for kraftig. Derfor må man ha beredskapsstrøm – og dette er altså nå kullkraft. Det burde være et tankekors for Haugan at når olje og gass og energi generelt blir dyrere, er det bare kull som kan konkurrere.

Satsingen på fornybar energi i form av sol og vind har ført til problemer for dem som har gjort det. Strømprisen i Spania er doblet på ti år, og de «grønne» jobbene viste seg å være en luftspeiling. (Det kan riktignok argumenteres med at fordyringen av energien har skapt arbeidsplasser: I Kina og USA.) I tilegg er det en rekke miljøspørsmål knyttet til vindturbinene, spesielt i forhold til store og truede rovfugler.

I Tyskland har økte strømpriser gjort at fattige mennesker tjuvhogger ved i skogen, og fra England er det rapportert om minstepensjonister som fyrer med bøker kjøpt på billigsalg.

Haugan nevner ikke noe av dette.

Selvmotsigelser

Han hevder at når det er slutt på konsesjonene, kan vi selge teknologikunnskapen vår til andre land, der olje fortsatt utvinnes. Dette resonnementet ser imidlertid umiddelbart litt «kortreist» ut: Er det ikke nettopp denne teknologiutviklingen, i form av petroleumsforskning, han går inn for å avskaffe?

En annen selvmotsigelse er at han vil «prioritere» utvinning av olje og gass som er funnet i fattigere land i Afrika – men hvis fossilt brensel skaper klimakatastrofe, hvordan kan det fossile brenselet vite hvem som utvinner det – og hvem som kjøper og brenner det?

Konklusjoner

Haugan vil avvikle norsk oljeproduksjon uten å ha noe alternativ å tilby, verken for vårt eget land eller for brukerne av de produktene vi selger. Hastverket hans med å gjøre dette står ikke i forhold til hva som er status for klimaforskningen per i dag, men verre er det at et slikt hastverk har potensial for å skape store skadevirkninger for svært mange mennesker i verden, og nei, jeg tenker ikke på dem som eventuelt må droppe en sydentur.

Haugan sier at «ein forskar skal skifte standpunkt om det kjem ny kunnskap om emnet» – men en så dramatisk beslutning som å nedlegge oljevirksomheten kan ikke, eller bør ikke, følge de åpenbart usikre og lunefulle sprangene som en så ung og høyst usikker vitenskap som klimaforskningen kan finne på å gjøre. For øyeblikket ser den ut til å være avhengig av været.

Videre gjør Haugan petroleumsforskning og oljeutvinning til et «etisk» spørsmål. Det er det ikke, det burde være rimelig innlysende at spørsmålet om verdens viktigste energikilder først og fremst er teknologisk. Det vil derimot bli et etisk spørsmål dersom verden, i forlengelsen av hans synspunkter, nektes tilgang til mesteparten av sin livsviktige energi, og at denne energien dermed blir både dyrere og vanskeligere tilgjengelig i likhet med alt den bidrar til å produsere og transportere, herunder mat. Men i så fall er det Haugan som har forvillet seg ut på den uetiske siden av den omtalte «smale sti».

Klimadebatt ved UiB – er tålegrensen nådd?

Ved Universitetet i Bergen foregår det for tiden en debatt om forskningsetikk og petroleumsforskning. Bakgrunnen for denne debatten er en avtale mellom Statoil og UiB der Statoil sponser forskning ved universitetet. Statoil legger seg ikke direkte opp i hva disse midlene brukes til, men «forventar at dei skal vere relevante for Statoil som har langsiktige perspektiv».

Dette har fått professor Peter M Haugan ved geofysisk institutt til å skrive en rekke leserinnlegg i universitetsavisen På Høyden, der han hevder at «forskning med formål å finne mer fossilt brensel» ikke er «forskningsetisk forsvarlig»:

I lys av at verden allerede har funnet mer enn 3  ganger så mye fossile energi-reserver (kull, olje og gass) som man kan brenne  for å holde seg innenfor 2-gradersmålet, er det et stort spørsmål om det er i  tråd med universitetets samfunnsoppgave og forskningsetiske retningslinjer å  satse på forskning omkring petroleumsleting og produksjon.

I et senere innlegg gjentar han at

Det er allerede funnet mye mer kull, olje og gass enn verden tåler.

I stedet mener han at kompetansemiljøene ved universitetet bør få fram mer «spenstige prosjekter knyttet til omstilling av verdens energiforsyning og bruk».

Debatten startet av Haugan har nå ført til at rektor Dag Rune Olsen ved UiB har sendt brev til Den nasjonale forskningsetiske komite for naturvitskap og teknologi (NENT):

De ber om en vurdering av etikken rundt petroleumsforskning, og om den strider mot forskningsetiske prinsipp. UiB viser blant annet til forskningsetiske retningslinjer fra NENT som blant annet nevner bærekraft, biologisk mangfold og føre-var-prinsippet.

Det snakkes om «de etiske aspektene rundt fossilt brennstoff», men Olsen er ikke fremmed for et åpenbart dilemma:

Økt energibruk i verden har hatt en svært positiv virkning på levestandarden for et stort antall mennesker i verden. Men den har og ført til økt CO2-utslipp og global oppvarming. Spørsmålet er hvordan disse dilemmaene stilles opp mot hverandre.

Hva er det verden «tåler»?

Haugans forskjellige innlegg virker en smule «billige», for å si det forsiktig. Når han hevder at det er funnet mer olje, gass og kull enn det «verden tåler», regner jeg med at han henviser til det såkalte «togradersmålet», altså å unngå at temperaturene i verden stiger mer enn to grader i forhold til førindustrielt nivå. Uten å gå i dybden på dette punktet vil jeg bare nevne at starten på den industrielle revolusjon falt sammen med slutten på «den lille istid», den kaldeste perioden på flere tusen år, og siden den gangen har temperaturene i verden steget med rundt 1 grad. Vi er altså allerede halvveis til «togradersmålet» – men hittil har den temperaturstigningen som har vært, bare vært av det gode.

Ut fra det Haugan skriver, synes det rimelig klart at det ikke bare er petroleumsforskningen ved UiB han vil ramme, men norsk oljevirksomhet i det hele tatt. Argumentasjonen er i tråd med den som har blitt markedsført av Miljøpartiet De Grønne i senere tid, særlig før stortingsvalget i fjor. Med 1 representant for MDG innvalgt på Stortinget ser ikke den norske oljevirksomheten ut til å være i umiddelbar fare, men man kan spekulere på om dette er et forsøk på å ramme norsk olje- og gassvirksomhet gjennom en «bakdør». Det vil han nok ikke klare, men dersom den nevnte komiteen skulle finne at petroleumsforskning og petroleumsutvinning er «uetisk», kan det få uante konsekvenser for det norske oljemiljøet, og ikke minst for universitetene. Antydningsvis ser jeg for meg norske studenter bli tvunget til å reise til utlandet for å få relevant utdanning, og forskningsmidler flytte etter.

Syltynn politisk og «etisk» argumentasjon

Haugan er en av mange som tar for gitt at klimaforskningens funn, i dette tilfelle «togradersmålet», framtvinger en bestemt politisk respons, nemlig å «kutte utslipp» og å slutte å bruke «fossile brensler». Men dette er en «kortreist» slutning. Som rektor Olsen påpeker, er det ikke bare å slutte å forsyne verden med dens viktigste energikilde. Sist jeg så et tall på det, sto fossile brensler for bortimot 90 prosent av verdens energibruk, og mesteparten i den lille sekken «fornybar» var kort og godt ved. Vil Haugan ta fra verden denne energien, og hva mener han i så fall skal drive landbruksmaskinene i verdens kornkamre, fiskebåtene, redningshelikopterne, strømaggregatene ved sykehusene osv osv? Realitetene er at verden ikke har noe godt alternativ til fossile brensler per i dag, kanskje med unntak av kjernekraft, som Haugan har vært kritisk til andre steder.

Som, sagt, den politiske responsen følger ikke lineært av et «togradersmål», selv om man tilhører dem som tror at vi sitter på en slags «termostat» som betjener verdens klima. Det finnes andre politiske alternativer: Ett av dem er kort og godt å ikke gjøre noe – foreløpig. Et annet er å gjøre ting som er «vinn-vinn» – ting som er bra uansett hva som skjer med klimaet, som å forske på alternative energikilder (noe som jo allerede gjøres), heller enn å kaste haugevis av penger etter håpløse «månelandinger» eller symbolpolitikk som elektrifisering av sokkelen. Videre er det alltid lurt å ta høyde for at værfenomener som har skjedd tidligere, vil skje igjen, og gjerne verre. Vi har alltid tilpasset oss klimaendringer og vil alltid måtte gjøre det – helt uavhengig av hva disse klimaendringen skyldes.

Klimadebatt i universitetsmiljøet

Haugans utspill har vakt reaksjoner i universitetsmiljøet. Professor Tanja Barth ved Kjemisk institutt har skrevet et innlegg der hun erklærer seg som klimaskeptiker, og anfører en del kjente ankepunkter mot den såkalte «Konsensus». Hun tar imidlertid ikke opp noen av de problemstillingene jeg nevner ovenfor – at det ikke automatisk følger av klimaforskningen at vi må redusere verdens tilgang på dens viktigste energikilder, eller fordyre energi generelt. Dyrere energi vil gjøre det meste dyrere. Det kan umulig være godt nytt for den delen av verdens befolkning som lever på en dollar om dagen.

Eystein Jansen ved Bjerknessenteret har svart, med henvisning til «konsensus» og de sedvanlige påstandene om at Barth «og likesinnede» «misforstår» og bygger på «myter». Det er ikke noe som tyder på at Jansen er særlig bekymret for de store potensielle skadevirkningene av dette stadig gjentatte hastverket med å gå over til «andre energikilder enn de fossile», både for universitetene, norsk oljevirksomhet og verdens fattige.

Uansett er det godt å se at debatten ikke er «over». Det politisk korrekte klimasynet har i stor grad fått dominere universitetsmiljøet uutfordret i mange år nå, i hvert fall ut fra mine anekdotiske observasjoner. Så kanskje man bør takke Haugan for å ha provosert hittil tause tvilere i akademia til å «komme ut av skapet».

Hvorfor ikke ta steget fullt ut?

Det er i dag et utall forslag om hvordan man kan kutte «utslipp» og gjøre seg uavhengig av såkalte fossile brensler. Ting skal være «klimanøytrale», og vi får elektriske biler, biodiesel, vindturbin-monstre på hvert nes, osv. osv.

Men hvorfor ikke ta steget fullt ut?

  • I stedet for biodiesel, selg bilen og kjøp hest. Og sett seil på båten, sykkelen og kjerra.
  • I stedet for vindturbiner, la heller vindmøller male kornet og pumpe vann – som de ble oppfunnet for å gjøre en gang på 1200-tallet.
  • I stedet for sparepærer, bruk vokslys eller la månen gjøre jobben.
  • I stedet for elektrisk strøm, legg et rør fra bekken og la vannet drive kjøkkenmaskinen.
  • I stedet for elektrisk komfyr eller gassovn, fyr med ved.
  • Og i stedet for solcellepaneler, la solen varme deg direkte: bli klimaflyktning og seil eller ro til Syden.
  • Der kan du bo til du en vakker dag ikke lenger er medlem av Folkeregisteret. Du bør da ikke la deg kremere, men gå inn for en mer klimanøytral begravelse, slik at de ca. 2 poser grillkull du er laget av, kan forbli begravet.
  • For når den dagen kommer, altså dagen for din begravelse, vil du (forhåpentligvis) være et fossil, og dermed også et «fossilt brensel».
  • Med mindre, så klart, noen finner på å utnytte karbondjevelen i deg til fjernvarme. 🙂

Judith Curry om «klimastoda»

Judith Curry har vært i det amerikanske senatet og presentert sin forståelse av hvordan kunnskapen om klimaet står per dags dato.

Oppsummert sier hun at

  • Det har ikke vært noen signifikant økning i overflatetemperaturene de siste 16 år.
  • Avviket mellom modellenes prediksjoner og observasjonene er økende. Siden 2011 har observasjonene falt under 90 prosents-«konvolutten» av modellprojeksjonene.
  • Klimapanelet har ingen overbevisende eller sikker forklaring på denne «hiatusen».
  • Anslagene for «klimafølsomheten», altså for hvor mye varmere det blir med så og så stor økning i atmosfærisk CO2, er fallende, og Klimapanelet har derfor nedjustert sine temperaturframskrivinger i forhold til modellprojeksjonene for 2016
  • Hvis den nåværende pausen i global oppvarming skyldes naturlig variasjon, reiser det jo også spørsmålet om hvor mye av oppvarmingen ca. 1975 – ca. 2000 også kan forklares med naturlig variasjon.
  • Forsøk på å påvirke klimaet gjennom kontroll av CO2-utslipp kan vise seg å være nytteløst. Stagnasjonen i oppvarmingen viser at CO2 ikke er en «kontrollknappen» som kan finjustere klimavariasjon gjennom ett eller flere tiår.
  • Det vises også til at Klimapanelets SREX-rapport fra 2012 fant lite eller ingen ting som tyder på menneskelig påvirkning av ekstreme værhendelser.
  • Å hevde at det finnes en overveldende vitenskapelig begrunnelse for å iverksette en omfattende plan basert på menneskeskapt global oppvarming er å gjøre både klimavitenskapen og den politiske prosessen en bjørnetjeneste (disservice).
  • Kunnskapen om klimaet er svært usikker. Følgelig er det fornuftige å gjøre politiske valg med begrunnelser som er solide enten menneskeskapt oppvarming er farlig eller ikke. Da vil man unngå dette overmotet som ligger i å hevde at man «vet» hva som vil skje med klimaet i det 21. århundre.

—–

Spesielt i det som gjelder politikk, er det ikke mye her som jeg ikke kunne ha sagt selv (eller allerede har sagt) basert på alminnelig bondevett og etter å ha fulgt klimadebatten noen år. Men Judith Curry er en merittert «main stream» forsker med 30 års fartstid i «bransjen» så hennes ord veier nok tyngre enn mine….

Vittige tunger snakker nå om «The Pause that killed the Cause.»