Monthly Archives: februar 2014

NENTs «befolkning»

Den nasjonale etikkomiteen NENT stiller nå spørsmål til universitetene og begrunner det med den heftige debatten i På Høyden, ettersom denne debatten etter sigende

«demonstrerer en bred interesse i befolkningen om å få klargjort de ulike hensyn som gjør seg gjeldende i denne saken.»

Med all mulig respekt for de diverse professorer som har deltatt med innlegg i debatten, har jeg særdeles vanskelig for å se at de «demonstrerer en bred interesse i befolkningen«. Med mindre «befolkningen» er noe helt annet for NENT enn det er for, eh… befolkningen.

Advertisements

Tjøtta om «svak resonans i befolkningen»

Klima-, olje- og etikkdebatten fortsetter på UiB med stadig nye leserbrev i universitetsavisen På Høyden.

Professor i samfunnsøkonomi Sigve Tjøtta er en fornuftig mann og har et innlegg der han undrer seg over at Haugan vil stemple oljeforskning som uetisk, noe som er stikk i strid med folk flests moral.

Han påpeker også noe som gikk meg litt hus forbi i et av innleggene til Haugan (min utheving):

De største utfordringene er ifølge Haugan «knyttet til etablerte strukturer, maktforhold i samfunnet, agendasetting og kontroll med informasjonsstrømmer, å forstå barrierer og drivere, menneskers følelser, aksjoner og reaksjonsmønstre».

Og lurer på hva Haugan mener med dette. Han kan så si.

Men i konteksten kan han tolkes som at han ønsker å styre folks moral til å harmonere med sin egen etikk om olje og klima.

og konkluderer med at

En slik forskningsstrategi strider med liberale verdier Universitet bygger på. Universitetsstyret og dets medlemmer bør ha et særlig ansvar til å hegne om disse.

Jeg er enig. Så kan man begynne å tenke over tilstanden i samfunnet for øvrig, utenfor universitetet, der klimasaken også forsøkes pushet ovenfra og ned på et folk som i det store og hele ikke virker særlig interessert.

Den typiske skeptiker er en nøktern fagperson

Sist 16. februar var den amerikanske utenriksministeren John Kerry i Indonesia og holdt en tale der han likestilte klimaskeptikere med utgrupper som mener at jorden er flat, eller «Flat Earth Society». Dette er ikke utypisk for hvordan den såkalte eliten, på et ofte dårlig informert og upålitelig grunnlag hentet fra aktivister og propagandister, framstiller folk som ikke er enig i dogmene deres.

Kerry fikk tilsvar i The Wall Street Journal av forskerne Richard McNider og John Christy, som er professorer i atmosfærefysikk ved Universitetet i Huntsville, Alabama. De kan neppe kalles «flat-earthers», og de pekte på at den flate jorden en gang utgjorde nettopp det vitenskapelige «konsensus» som Kerry påberoper seg. De påpekte også at

Most of us who are skeptical about the dangers of climate change actually embrace many of the facts that people like Bill Nye, the ubiquitous TV «science guy,» say we ignore.

Nå har The Scottish Climate & Energy Forum nettopp gjennomført en spørreundersøkelse blant over 5000 deltakere i den internasjonale klimadebatten, de fleste formodentlig skeptikere, og presentert noen foreløpige resultater:

  • De fleste av dem som svarte, er ingeniører, forskere i «harde» vitenskaper og IT-eksperter
  • De fleste av dem var enige i at jorden er blitt varmere, at CO2-innholdet i atmosfæren øker på grunn av menneskelig virksomhet og at CO2 har en oppvarmende effekt
  • Men bare 2% trodde at en økning i CO2 vil føre til katastrofal global oppvarming

Above all, these highly qualified people – experts in their own spheres – look at the published data and trust their own analysis, so their views match the available data. They agree that the climate warmed over the 20th century (this has been measured), that CO2 levels are increasing (this too has been measured) and that CO2 is a warming gas (it helps trap heat in the atmosphere and the effects can be measured). Beyond this, the survey found that 98% of respondents believe that the climate varies naturally and that increasing CO2 levels won’t cause catastrophic warming.

Undersøkelsen viser at den måten den typiske skeptiker blir framstilt på av John Kerry og mange andre, er politisk propaganda rettet mot å sverte folk som ikke er enig med dem. Og kanskje særlig uenige om de politiske konklusjonene av forskningen. McNider og Christy skriver:

«Consensus» science that ignores reality can have tragic consequences if cures are ignored or promising research is abandoned. The climate-change consensus is not endangering lives, but the way it imperils economic growth and warps government policy making has made the future considerably bleaker.

«Klimakrigen» er i realiteten vel så mye en politisk og ideologisk strid som en vitenskapelig. Såpass er det rimelig lett å lese ut av den ondsinnede propagandaen fra fremtredende klimakatastrofister.

Klimagrasrota dumper Skagenfondene

Denne uken kunne man lese at Skagenfondene kvitter seg med oljeaksjer.

Vi har redusert vår eksponering mot oljeselskaper og oljeserviceselskaper fra 25 til 26 prosent av porteføljen til rundt 14 prosent, sier porteføljeforvalter Ole Søeberg i Skagen Vekst til Dagens Næringsliv.

Søeberg sammenligner dagens situasjon med den for hestevogner i 1910, og mener at om 40 år vil solenergi og elektriske biler være dominerende. For alt jeg vet kan han få rett, men om 40 år er det høyst tvilsomt om jeg fremdeles er her, så en så lang investeringshorisont har jeg ikke for mine sparepenger. Jeg ser også noen andre grunner til å bli litt skeptisk mot Søebergs uttalelser:

For society as a whole, the costs have reached levels comparable only to the euro-zone bailouts. This year, German consumers will be forced to pay €20 billion ($26 billion) for electricity from solar, wind and biogas plants — electricity with a market price of just over €3 billion. Even the figure of €20 billion is disputable if you include all the unintended costs and collateral damage associated with the project. Solar panels and wind turbines at times generate huge amounts of electricity, and sometimes none at all. Depending on the weather and the time of day, the country can face absurd states of energy surplus or deficit.

  • Siemens og Bosch trekker seg ut av vind- og solkraft etter tap på hhv 1 milliard og 2,4 milliarder euro.
  • Det er et eller annet med fondsforvaltere som snakker med stjerner i øynene og ser grafer som vokser til himmels… er sammenligningen med 1910 holdbar? Jeg ser ikke noe spesielt som tyder på at dagens fornybare teknologi er moden til å erstatte tradisjonelle energikilder basert på kull, olje og gass, selv om det kan bli bedre på sikt.
  • Mye av satsingen på fornybar og elbiler er drevet av subsidier, som igjen er basert på antakelsen om at kutt i CO2-utslipp er den eneste saliggjørende politiske responsen på de påståtte menneskeskapte klimaendringene. Men en dyr politikk på dette området er avhengig av folkelig støtte, og de siste meningsmålingene tyder ikke på at folk flest er spesielt bekymret for klimaendringer. Dermed kan slike subsidier plutselig falle bort over natten etter et valg, slik som i Australia i fjor.
  • Det finnes andre meninger, som her, av Robert Wagner:

many investment theories are based upon global warming and climate change. I write about investment opportunities created by the EPA’s RFS2 all the time. Anytime the Federal Government directs almost unlimited resources at an industry there will be profits to be made, in fact the EPA’s RFS2 is intended to guarantee profits are to be made in certain industries. That is the whole purpose of the RIN market/mechanism. Investors however shouldn’t allow the profit opportunities to blind themselves from the fact that these investment opportunities are complete houses of cards that can disappear after a single election. The «science» that supports the man made climate change theories make a mockery of real science, and eventually the truth will be exposed. Climate change science is a modern day «Piltdown Man,» and represents the worst of science and the corrupting influence of political bias. Basing investment decisions upon junk science may not be a sound long-term investment strategy.

Skagenfondene har en god historikk, og det er ikke sikkert at dette vil få all verden å bety for fondenes avkastning generelt. Olje og oljeservice kan jo også stå overfor en korreksjon, slik at «festen» i denne bransjen er over for en stund. Men jeg oppfatter det som nokså ren gambling å satse tungt på sol & vind i dag, så det blir ikke med mine penger. Jeg velger heller å «put my money where my mouth is» og sier opp spareavtalen med Skagenfondene og selger de andelene jeg allerede har.

For ordens skyld, dette er ikke ment som et råd til andre om investeringer – noe slikt er jeg milevidt fra å være kompetent til å gi. «Tenk selv og vær kritisk» er et atskillig bedre råd.

Spørsmålet

Judith Curry skriver om talen som den amerikanske utenriksministeren John Kerry holdt i Jakarta nylig, og som hun kunne tenke seg å gå i rette med, men har ikke tid.

Det er lett å forstå hvorfor Judith Curry ikke greier å finne tid. Kerrys tale er en lang tirade med dommedagsretorikk ispedd sleivspark til politiske motstandere og til og med forskere han ikke liker, eller antakelig de med resultatene han ikke liker. Disse følelsesladde ingrediensene rører han sammen med en del feilaktige påstander som åpenbart er uten vitenskapelig dekning, som for eksempel der han blander inn tyfonen på Filippinene i klar strid med det som er status for kunnskaper og observasjoner om temaet. Resultatet er en heller udelikat suppe, der alle som er uenig i Partilinja, forsøkes svertet med at de hører til blant dem som tror jorden er flat.

Høres ikke mye «vitenskapelig» ut for mine ører – jeg ville heller ha sagt at han burde skaffe seg flinkere folk til å skrive talene sine, med mindre han faktisk ønsker å stigmatisere rundt halvparten av sitt eget folk, og seg selv i deres øyne.

Likevel sier han slike ting som at «vitenskapen er entydig»:

This is not opinion. This is about facts. This is about science. The science is unequivocal. And those who refuse to believe it are simply burying their heads in the sand.

Vel, som kjent er fakta at det ikke blir noe varmere i verden for tiden. Og at klimaforskernes modeller har bommet på målet låvedøren. Og at vi ikke har fått flere eller kraftigere orkaner. Og at det er liten eller ingen utvikling å spore i annet ekstremvær også, som rapportert av Klimapanelet for et par år siden.

Bare for å ta noe. Og selvfølgelig haster det som bare f.. Slik det alltid har gjort, gjesp.

I kommentarfeltet stiller Steven Mosher spørsmålet:

How many scientists will correct Kerry’s mistakes?  you know when a scientist sees something they have to speak

Dette har jeg også lurt på mange ganger: Når klimaaktivister lirer av seg de vanvittigste ting, slik som en engelsk avis her for en tid siden, som påsto at havet var blitt «surt» og «giftig», og at «fisken gisper etter livet», og later som om dette har dekning i vitenskapen, hvorfor ser vi ingen forskere som er ute i mediene og korrigerer og realitetsorienterer dem aldri så lite?

Å ja, jeg glemte det – det kommer selvfølgelig an på om vedkommende støtter den politiske «Saken» eller ikke. De er ganske kjapt ute for å «korrigere» folk med et syn eller vitenskapelige funn som avviker fra «Saken», eller «Partilinja».

Det er blant annet slike ting som gjør at det er så lett å få øye på at «Saken» eller «Linja» er virkelig nok, og at mange av de mest kjente klimaforskerne ikke er til å skille fra vanlige politiske aktivister. Eller omvendt.

Et interessant spørsmål er hvordan denne situasjonen har oppstått. Jeg har en gryende mistanke om at de til tross for at de har tatt et bevisst valg, som i hvert fall for noen av dem antakeligvis handler om å «frelse planeten» og ikke bare om å dyrke egne karrierer, ikke har noen god forståelse av samspillet mellom vitenskap, politikk og aktivisme.

Et lite påaktet poeng

Bjørn Lomborg skriver at

There is something unsettling about the global power elite jetting into an exclusive Swiss ski resort and telling the rest of the world to stop using fossil fuels.

Lomborg skriver om dommedagsretorikken på møtet i Verdens økonomiske forum i Davos i januar i år hos ledere som tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan, generalsekretær i OECD Angel Gurria og FNs klimasjef Christiana Figueres, og viser til at uttalelsene deres ikke er i tråd med gjeldende kunnskapsstatus:

  • Verken tyfonen på Filippinene i november 2013 eller stormen Sandy som traff New York kan knyttes til menneskeskapte klimaendringer. Både på Filippinene og i Nord-Amerika er både antall og intensiteten i slike stormer heller redusert de siste årene.
  • Figueres uttaler seg unøyaktig om kostnader ved «ekstremvær» og påstår at de kan være opptil 12 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet. Men studien hun siterer, som dokumentert av Lomborg, gir ikke grunnlag for å hevde noe slikt.
  • Derimot finnes det grunnlag for å hevde at de økonomiske (og menneskelige) effektene av global oppvarming fram til ca. 2050-2070 vil være positive.
  • Sammenlignet med de virkelige tallene for fornybar energi, les vind- og solkraft, blir det klart at den politikken som pushes, er basert på ønsketenkning.
  • Det er også bekymringsverdig at toppembetspersoner som Chistiana Figueres hyller Kinas politikk for satsingen på solkraft og samtidig sier at Kinas politiske system unngår noen av de demokratiske hindrene i andre land, som USA – men nettopp USA har kuttet 300 millioner tonn utslipp av CO2, som er mer enn den samlede effekten av hele verdens vind- og solkraft, takket være skifergassboomen.

Det virker som de politiske kravene fra klimaforskere og klimabyråkrater hele tiden er preget av størst mulig grad av hastverk. Her hjemme sa Eystein Jansen nylig at «vi har ikke tid til å vente på teknologien». Spørsmålet er da hva vi skal gjøre i mellomtiden – bygge på ønsketenkning, med hele det destruktive potensialet det innebærer for utvikling både i Norge og verden?

Det lite påaktede poenget er imidlertid at en fortsatt velstandsutvikling for verden, slik Lomborg ser det for seg med de energiformene som er tilgjengelige, vil bidra til å stabilisere befolkningsveksten, ikke minst gjennom bedre utdannelse og helse, som understreket av Bill og Melinda Gates i sin siste årsrapport. Med en raskest mulig reduksjon av ekstrem fattigdom og en verdensbefolkning som generelt får det bedre, vil verden stå atskillig bedre rustet til å takle eventuelle negative virkninger av eventuelle klimaendringer om en 50 års tid, og vi vil da heller ikke stå overfor noen «befolkningsbombe», fordi vi ikke tillot den å eksplodere.

Dette er det mulig å få til ved hjelp av dagens teknologi, men neppe ved hjelp av ønsketenkning og panikkartede, fordyrende løsninger som ikke tegner til å være stort mer enn symbolpolitikk. I tillegg ligger det selvfølgelig en enorm bonus i potten i form av et bedre liv og en bedre framtid for svært mange mennesker.

Klimakrigen inntar UiB

«It’s official»: Den siste tidens intense debatt i På Høyden levner vel liten tvil om at det som på Internett kalles «Klimakrigen», eller «Climate Wars», der også «Info War» inngår, har innatt Universitetet i Bergen.

Mens jeg tidligere har undret meg over at så få akademikere generelt har uttalt skepsis, tvil eller kritikk mot det rådende paradigmet om menneskeskapt global oppvarming og/eller hvilke konsekvenser som må trekkes av denne forskningen, er det tydelig at Peter M Haugens (og Gunnar Kvåles) utspill i senere tid for å få petroleumsforskningen «kjent uetisk», nå har fått flere til å ta bladet fra munnen, ikke minst en hel rekke professorer.

Og «krigen» hardner til, også i leserinnleggene i universitetsavisen På Høyden. Sist ute er Nils Gunnar Kvamstø, Instituttleder på Geofysisk institutt.

Det måtte vel bare komme: Han anklager «eit titals professorar» – det er vel alle dem som ut fra forskjellige ståsteder har kommet med motinnlegg mot Haugan – for ikke å ha «eit etterretteleg nivå». Altså at de ikke er «troverdige» og/eller «pålitelige».

Kvamstø skriver at

Eitt av dei berande elementa i motargumentasjonen som eg vil kommentera her er at kunnskapsstatus i klimaforskinga ikkje kan tilleggjast vekt, verken i ein etikkdiskusjon eller i ein meir pragmatisk diskusjon om forskingsstrategiske prioriteringar.

Her tror jeg Kvamstø faktisk treffer spikeren på hodet og ikke på tommelen; for meg ser det ut som en rimelig klar presisering av stridens kjerne. (Et naturlig spørsmål å stille seg i forlengelsen av dette, er selvfølgelig hvor mye vekt kunnskapsstatus i klimaforskningen kan tillegges i politiske veivalg i det hele tatt; som nevnt tidligere her har for eksempel både Judith Curry og John Christy, for å nevne noen, uttalt at status per i dag er altfor usikker til at det kan gjøres kloke politiske valg på grunnlag av den.)

Kvamstø mener seg selvfølgelig å mene bedre. Argumentet hans er det samme som jeg har sett gjentatt en god del ganger fra diverse hold, nemlig at det er (skrå)sikkert at «utslepp av drivhusgassar fører til ubalanse mellom tilført og tapt energi ved atmosfærens topp». Og derfor mener han at fordi modellene ikke har kunnet forutsi den nåværende 17 år lange «pausen» i global oppvarming, er de likevel gode nok til å bygge både forskningsetiske valg eller mer pragmatisk orienterte valg på.

Det han underslår, er selvfølgelig selve betydningen av at ingen, verken modeller eller klimaeksperter, forutså at denne «pausen» skulle oppstå. Når han peker på klimaets kompleksitet, peker han egentlig samtidig på usikkerheten i det hele, for hadde klimaet virkelig vært forstått, hadde ekspertene vært i stand til å vurdere de naturlige variasjonene opp mot de menneskeskapte, men det er jo nettopp det som ligger i kortene at de ikke kan: De vet ikke. Prediksjonene er gjort til skamme, og ikke bare dem som gjaldt temperaturene ved jordens overflate, men også det berømmelige «hot spot» i den øvre delen av atmosfæren over tropene, som ville vise seg i form av en raskere temperaturøkning enn den ved overflaten og utgjøre et «fingeravtrykk» for menneskelig påvirkning. Dette har ikke skjedd, og det har vært påtakelig stille om dette tankekorset i det siste, hva det nå kan komme av. Kvamstø nevner det heller ikke, til tross for at han hamrer løs på at det er for enkelt å bare se på temperaturene ved jordens overflate.

For til slutt mener Kvamstø, ikke uten en viss fynd og klem, at

Så vidt eg kan sjå har den delen av debatten som dreier seg om klima berre hatt merksemd på globalt midla bakketemperatur. At vurderingar kring andre storleikar, prosessar, fordelingar og strukturelle endringar er fråverande, gjer ei misvisande overforenkling av problemstillingane.

Men dette stiller jo Haugans utsagn i et underlig lys, i og med at det nettopp er den metrikken som ligger i «globalt midla bakketemperatur» – altså «togradersmålet» – som er Haugans begrunnelse, og så langt jeg kan se hans begrunnelse alene, for argumentet om at både forskning på og utvinning av olje og gass bør stemples som «uetisk» og dermed opphøre. Kvamstø må jo gjerne argumentere for en annen metrikk, men han kan ikke bytte klimaindikator midt under diskusjonen om hva «klimaendringer» innebærer for de etiske spørsmålene som Haugan vil stille. Dette kalles å «flytte målstolpene», eller å endre spillets regler underveis: Når temperaturøkningen i verden har stoppet opp, eller flatet ut, eller tatt en pause, eller hva det nå er de har gjort, så er det nettopp det de har gjort, i klar strid med klimaforskernes spådommer og derfor også i strid med den forståelsen, eller «kunnskapsstatus» som de bygde på. Ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det er.

Med de mange innleggene den siste tiden vil jeg ønske UiB velkommen til klimadebatten, og ikke minst klimadebatten velkommen til UiB. Reell uenighet har bare godt av å komme til overflaten, særlig når innsatsen er så høy som i spillet om klimaet og alt det innebærer av samfunnsmessige verdier og kostnader. Hittil har norske universiteter framstått som underlig hemmet, eller kuet, i denne debatten som foregår friskt mange andre steder i verden, og som også nordmenn i mange år har fulgt på Internett. Men kanskje det bare har vært på overflaten.