Monthly Archives: mars 2014

Hva blir det til?

Jeg leser i mediene, som her i Nationen, at Miljødirektoratet vil stanse boring i 28 av de 54 blokkene som Olje- og energidepartementet har foreslått i Barentshavet.

Begrunnelsen er at

– Det er nødvendig med en grundig faglig prosess for å definere en grense for iskanten som også dekker mer ekstreme år. Før en slik grense er definert, bør ikke blokkene lengst nordøst i Barentshavet sørøst lyses ut, sier Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro.

Men har vi ikke lest i media i mange år allerede at isen i Arktis er i ferd med å forsvinne? Uttrykk som «dødsspiral» har vært brukt.

Først forteller klimaaktivistene at vi ikke kan bore etter olje fordi bruken av den slags fører til klimaendringer som gjør – eller langt på vei allerede har gjort – at isen forsvinner.

Så velger vi å bore etter olje likevel, men akk, det kan vi ikke gjøre – fordi det er is der.

 

Advertisements

Pass opp for klimaboblen

I det siste har det vært en god del nyheter sentrert rundt olje og økonomi, der det hevdes at det er fornuftig å investere i såkalt fornybar energi, og at olje, gass og kull er på vei ut.

Jeg har tidligere skrevet om Skagen-fondene og sjefen i det svenske Storebrand. I dag påstås det i Dagens Næringsliv at fossilt brensel kan bli en «finansboble»:

Begrunnelsen er selvfølgelig at dersom – hvisomatte – politikerne foretar drastiske utslippskutt i tråd med det stadige gnålet fra dem de kaller «forskerne», vil ikke selskapenes olje-, gass- og kullreserver lenger være «brennbare».

Jeg skriver «forskerne» i anførselstegn med henvisning til avisenes omtale av dem – som om dette var «alle», «rubbel og bit» av…. «forskerne». Det er selvfølgelig ikke slik at alle forskere mener det samme. I så fall ville de ha vært en underlig rase.

Som sagt, det virker som om dette er et svært populært tema om dagen, siden det popper opp både her og der, fra forskjellige kilder. Klimaaktivistene og fornybar-entusiastene ser ut til å ha overbevist mange innen finansverdenen om at verden kommer til å bli tvunget til en overgang fra fossilt brensel innen kort tid. DN skriver:

Forskerne oppfordrer nå pensjonsfond og andre store investorer til å selge sine fossil-relaterte investeringer før det er for sent.

Igjen disse «forskerne», hvem det nå er.

Men «klimakrise» eller ikke, verden kan ikke slutte å bruke energi skapt av fossilt brensel og erstatte den med det vaklevorne alternativet «fornybar» bare ved hjelp av ønsketenkning og propaganda. Hadde det vært så enkelt, hadde selvfølgelig verden lagt om sin energibruk allerede, siden de fleste politikere ser ut til å ha kjøpt fortellingen om menneskeskapte klimaendringer. Vi ser også at land som skulle føre an i denne omleggingen, som Spania og Tyskland, nå sliter med høye energipriser og økende problemer.

Jeg for min del velger å tro at det er et atskillig mer solid grunnlag for verdiene i «fossilindustriens» reserver enn for klimaaktivistenes luftslott. Og når vi nevner økonomer, er det jo «økonomene» 🙂  som tidligere har flådd både naive småsparere ved hjelp av sine «spareprodukter» og større institusjoner ved hjelp av diverse ubegripelige «investeringsprodukter», jamfør bl.a. «subprime-krisen». Eksistensen eller ikke av «bobler» fra den kanten bør erfaringsmessig møtes med en viss dose skepsis, særlig hvis de er ute etter å selge deg noe, enten det nå er et produkt eller en ide som støtter opp under dette produktet.

Det skulle vel ikke være slik at de aktørene som hyper «klimakrise», allerede har posisjonert seg for å tjene penger på denne omleggingen som de tror vil komme? Eller at de sikler etter å få kloa i en del av alle pengene i det som før het «petroleumsfondet»?

En alternativ tolkning er at de er aldri så lite naive i forhold til klimavitenskapen/klimaaktivismen og de politiske følgene av dem: Et av de politiske alternativene er som kjent å ikke gjøre noe, men å vente å se.

Uansett så er det visst slik at noen hører på dem:

KLP vurderer ifølge DN om de skal trekke alle sine investerte 7,5 milliarder kroner ut av kull-, olje- og gasselskaper.

Jeg vet ikke om dette i seg selv er lurt eller ikke akkurat nå, for verdien av råvarer svinger jo som kjent i takt med konjunkturene. Men investeringer i «alternativene» er på sin side avhengige av en annen type konjunkturer – de politiske – og disse vil ikke tale til fordel for store subsidier dersom det går dårlig med økonomien ellers. Spania er et godt eksempel på dette.

En annen faktor er været, tro det eller ei. Mangelen på global oppvarming som er i tråd med forskernes klimamodeller blir mer og mer påtakelig for hvert år som går.

Og så er det selvfølgelig også slik at ikke alle «forskerne» er enige. En av dem som er uenig i det synet på fossilt brensel eller dagens energisituasjon som propaganderes i DN, er klimaforsker John Christy. Han mener også at det «moralske» spørsmålet er annerledes enn det klimaforskere flest ser ut til å bringe til torgs:

If one believes greenhouse gases will cause terrible climate problems, then stopping their release from sources of carbon-burning energy means energy costs will skyrocket.

However, the length and quality of human life is directly proportional to the availability of affordable energy, which today is about 85 percent carbon-based. The truth is, carbon emissions will continue to rise no matter what the U.S. does, because most of the world has already answered the real question — that argument is settled.

Christys innlegg er forresten svært lesverdig også av andre grunner, som å forstå hvorfor det er så stor uenighet om klimaspørsmålet.

 

Bjørn Lomborg om fornybar fattigdom

Bjørn Lomborg skriver om en del realiteter om dagens fornybare energi som har vært tatt opp på denne bloggen tidligere.

  • Sol- og vindkraft ble subsidiert med 60 milliarder dollar i 2012. I tillegg ble biodrivstoff subsidiert med 19 millioner dollar.
  • Siden alle prioriteringer betyr å nedprioritere noe annet, kunne disse pengene ha vært investert i bedre helsestell, flere lærere, bedre veier eller lavere skatter.
  • Vind- og solkraft er dyrere enn annen tilgjengelig energi. Å tvinge folk til å kjøpe dyrere energi betyr å gjøre alt dyrere.
  • Denne politikken gir økte byrder for folk, men i realiteten er det først og fremst de fattigste som må bære dem. For de allerede velstående betyr ikke økte energipriser så mye.
  • I Tyskland, forteller Lomborg, vil grønne subsidier koste 23,6 milliarder euro i år. Husholdningene betaler nå 80 prosent mer av strømmen enn de gjorde i 2000, og 6,9 millioner husholdninger lever i energifattigdom (definert til at over 10 prosent av inntekten går til energi).
  • Tre milliarder mennesker i verden mangler tilgang til rimelig og rikelig energi. Dette bidrar til å opprettholde fattigdommen deres. Vestlige land og regjeringer ønsker de skal ta i bruk fornybar energi, noe som etter Lomborgs mening er «hyklersk» – når bare 1,2 prosent av energien i verden kommer fra kostbar vind- og solteknologi.

Lomborg konkluderer:

Addressing global warming effectively requires long-term innovation that makes green energy affordable to all. Until then, wasting enormous sums of money at the expense of the world’s poor is no solution at all.

Jeg har tidligere tillatt meg å tvile på om investeringer i fornybar energi, og særlig vind- og solenergi, er smart i økonomisk forstand i dagens situasjon, og på kort og «mellomlang» sikt. Begrunnelsen virker mer ideologisk enn praktisk/økonomisk. I tillegg, etter hvert som den berømmelige «pausen» i global oppvarming fortsetter, kan det sige innover svært mange at klimaet må være atskillig mindre følsomt for CO2-utslipp enn det som er innebygd i klimaforskernes modeller. Disse modellene er åpenbart per i dag ikke brukbare som grunnlag for politiske beslutninger. Og en bransje som er avhengig av så tunge subsidier og derfor også så stor politisk vilje, kan fort komme til å slite svært tungt når dette begynner å demre for flere av dem som sitter på pengesekkene.

Dette da ut fra en diskusjon om hvorvidt fornybar energi framstår som en fornuftig investering i dag. Lomborgs perspektiv er selvfølgelig både større og viktigere med tanke på hele verdens utvikling. Helt enkelt sagt er det et enormt behov for rimelig, rikelig og pålitelig energi i verden dersom den skal kunne fortsette i den gode utviklingen som har vært for menneskene de siste 50-60 årene. I lys av dette framstår ønsket om å påtvinge folk dårligere og dyrere løsninger, begrunnet med den fryktede Karbondjevelen, som bakstreversk.

Svar fra NTNU om oljeforskning

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim har nå sendt et seks siders svar til NENT – komiteen som skal vurdere om forskning på olje- og gassutvinning er «etisk».

Dette meldes av Universitetsavisa under tittelen «Fullt forsvar for oljeforskningen» (mine uthevelser:)

I sitt svar skriver NTNU at det ønsker å være i internasjonal front innen  petroleumsforskning. Samtidig vil universitetet være ledende på forskning  innen fornybar energi. Brevet er undertegnet rektor Gunnar Bovim og  prorektor for Nyskaping, Johan E. Hustad.

De viser til den store utfordringen i å skaffe verdens befolkning nok energi i  overskuelig framtid: Veksten i energiforbruk er høyere i utviklingsland er  betydelig større enn reduksjonen i vestlige land. Det går uhyre langsomt å  ta i bruk resultatene fra FoU knyttet til fornybar energi. Det er svært  kostbart, og krever subsidier i flere tiår før nye teknologier er fullt ut  konkurransedyktige.

I lys av dette ser NTNU sin oppgave i å utdanne høyt kvalifiserte fagfolk som  bidrar til mer effektiv leting og bedre utnyttelse av reservoarene.

Av dette burde det gå rimelig greit fram at dette er et politisk spørsmål, og ikke et etisk.

Det opplyses også at det forskes betydelig på fornybar energi ved NTNU. Kanskje er det den kunnskapen de har om dette som gir dem forståelsen av at en teknologisk revolusjon innen fornybar energiproduksjon ikke bare plutselig oppstår fordi man ønsker seg det, eller fordi man stempler eksisterende teknologi som «uetisk».

Dette er også av interesse med tanke på min forrige post, som handlet om investering i fornybar energi framfor i for eksempel olje, gass og kull. Brevet fra NTNU synes å støtte den forståelsen jeg har gitt uttrykk for om at den ønskede teknologien ikke er på plass ennå, og i tillegg til mine egne betraktninger ser det ut som de er enda mer pessimistiske (eller realistiske) enn meg selv i et relativt kortsiktig perspektiv, når de skriver at disse alternativene er kostbare og vil kreve subsidier i «flere tiår framover».

Selvfølgelig, teknologiske gjennombrudd som medfører revolusjoner kan skje plutselig, men ingen kan vite om noe skjer i morgen eller om 40 år. Så selv har jeg valgt en mer defensiv holdning med hensyn til å investere i fornybar energi per i dag. Jeg vil ikke «sette pengene mine der munnen min ikke er», for å vri på et utenlandsk uttrykk.

Om å investere «i lufta»

På Erna Solbergs «klimadugnad» i Oslo Rådhus sa Sarah McPhee, som er direktør i Storebrand Sverige, ifølge CICERO at «bærekraft er den mest interessante investeringsideen nokon sinne«.

– Først må vi setje pengane i vatn, dernest i lufta. Fond som ikkje tek innover seg dette, kjem til å tape pengane sine, sa Sarah McPhee, då ho 13. mars snakka til toppar innan norsk politikk og nærings- og organisasjonsliv om Storebrand Sverige sin strategi for investeringar i lågutsleppsutvikling og -teknologi.

McPhee mener at Norge har så mye penger i det såkalte Petroleumsfondet (Statens pensjonsfond utland) at vi har en «spesiell interesse og et spesielt ansvar for å vri både offentlege og private investeringar i grøn retning«. Og hun synes det er «skremmande» at fondet ikke later til å følge hennes idé.

Og plutselig dukker «etikken» opp i investeringsideen også (mine uthevinger):

– Og bærekraft er ikkje berre eit kommersielt spørsmål. Det er eit etisk spørsmål også. Oljefondet treng ein strategi for fornybar energi, og dit er de på veg. Dette er vel og bra, men fondet bør også gjere som Storebrand og ta et strategiske investeringsval for framtida, sa McPhee.

Det er visst et tegn i tiden at investeringer i fossilt brensel ikke er bra nok, verken i økonomisk forstand eller «etisk» sett. Som andre har pekt på før meg, er imidlertid valg av energikilder og deres utnyttelse et politisk spørsmål og ikke et etisk. Det virker umiddelbart suspekt å sause etikk inn i et spørsmål om hvordan man skal produsere den energien verden trenger. Kina og Sør-Afrika bygger ikke kullkraftverk fordi de er miljøkriminelle, men fordi fattige innbyggere trenger sårt til pålitelig elektrisk energi for å fortsette sin møysommelige vei ut av fattigdommen. Uttalelser om «etikk» i en slik kontekst som dette fører til at man fort kan få mistanke om at denne form for etikk egentlig er avhengig av hvilken vei man ønsker pengene skal strømme i forhold til sine egne regnskaper.

For ikke lenge siden annonserte forvalter Ole Søeberg i Skagen Vekst at de hadde redusert sin eksponering mot olje og oljeservice, og snakket varmt om solenergi og elektriske biler. Min personlige reaksjon på dette var å si opp spareavtalen med Skagenfondene og selge andelene mine.

Når man hører slike optimistiske utsagn om investeringer i «bærekraftig» eller «fornybar» energi, undrer jeg meg også over om enkelte er vaksinert mot dårlige nyheter.

– Som nevnt i den forrige posten har vi for eksempel Siemens og Bosch, som tapte hhv 1 milliard og 2,4 milliarder euro på vind- og solkraft.

– Her hjemme har vi hatt prosjektet Havsul vindpark på Mørekysten, som ble skrinlagt med et tap på 200 millioner kroner, og i Trøndelag har eiere og kraftselskaper måtte tåle tap på 500 mill kroner etter vindmøllesatsingene på Hundhammefjellet og i Ytre Vikna.

Avisen Agder skrev i sakens anledning at

Det synes som om de eneste «sikre» inntektene ligger i forprosjekteringene av vindmølleparker, og for den saks skyld også kulturhus! Det tegnes og planlegges stort og flott. De mest optimistiske prognoser legges til grunn, også angående størrelsen på offentlige tilskudd og fremtidig inntjening.

Ulempene minimeres eller utelates. Honorarer som står i stil og forhold til kalkulert sluttsum innkasseres, og «elendigheten» overlates så til de fremtidige utbyggerne/ eierne.
[…]
Skandaleprosjektene på Møre og i Trøndelag, som altså til nå har medført direktetap på 700 millioner for eierne, burde i det minste føre til at lokaleide kraftselskap fikk pålegg om å holde fingrene fra vindmøllefatet. Det finnes sikkert mer fornuftig og lønnsomt å bruke overskuddet til.

Naturødeleggelsene kommer til å hefte ved dem i generasjoner, mens tapene må dekkes inn gjennom økte strømpriser og mindre utbytte i nåtid.

– Eller hva med REC, der kursen falt fra 301 kroner aksjen i 2006 til 60 øre aksjen bare et par år senere?

– I Tyskland, som ofte holdes opp som et idealland når det gjelder å legge om til fornybar energi, kalt «Energiewende», ble det nylig lagt fram en rapport som tilrådde å skrote hele prosjektet, ettersom det verken er økonomisk forsvarlig, fører til teknologiutvikling eller kutter utslipp av såkalte klimagasser. Er dette ukjent og/eller for Skagenfondene og Storebrand Sverige?

Det er ukjent for meg at det skal ha blitt gjort noen nye oppdagelser eller teknologiske framskritt som har gjort sol og vind konkurransedyktige med mer tradisjonelle energikilder. Dette betyr at disse energikildene per i dag er avhengige av politisk velvilje og støtteordninger, les subsidier.

En slik situasjon innebærer at det ikke bare er «vanlig» kommersiell risiko forbundet med investeringer i såkalte fornybare energikilder, men også en politisk tilleggsrisiko, for dersom politikerne snur og slutter å favorisere og subsidiere sol & vind, vil bransjen stå overfor enorme utfordringer på kort sikt. En slik endring kan komme som følge av et valg, som i Australia, eller som følge av at man kort og godt ikke har råd til en slik luksus, som i Spania.

Oljefondet har en betydelig haug med penger etter hvert. Og alle steder det er mye penger, har det en tendens til å dukke opp svermer av folk og organisasjoner som sirkler rundt dem som fluer rundt en kukake.

Man kan lure på om noe av den tilsynelatende overdrevne optimismen og risikoviljen skyldes at det ikke er sine egne penger man snakker om å satse.

Oljefondet tilhører det norske folk. Fondet forvalter disse pengene på vegne av folket, og de bør investere i fornuftig virksomhet som gir det norske folk en god avkastning. Og dét er jo det etiske spørsmålet, å søle bort andres penger er neppe særlig etisk.

Så jeg er skeptisk til å sette pengene «i lufta» som McPhee kaller det. Denne lufta kan fort vise seg å være for tynn.

———————————–

For ordens skyld 1: Jeg gjentar at jeg verken ønsker eller er kvalifisert til å gi råd om investeringer til andre.

For ordens skyld 2: Denne meningsytringen, i likhet med alle andre på denne bloggen, er min alene, og mitt honorar fra «Big Oil» eller «den godt orkestrerte fornektingsindustrien», «amerikanske tenketanker» eller andre av klimaindustriens favorittkonspirasjoner er per dags dato kr. 0.00. I dagens kroneverdi.

Et eksempel på «bærekraftig» klimapolitikk?

David Rose i Mail on Sunday forteller den utrolige historien om hvordan Storbritannias største kraftverk Drax, som hittil har vært basert på kull, nå går over til å bli fyrt med pellets produsert av skog fra North Carolina i USA.

  • Kraftverkets behov for pellets er på 7 millioner tonn i året. Det er mer enn det den samlede skogen i Storbritannia kunne ha skaffet, derfor må det importeres fra den andre siden av «dammen».
  • Skogen snauhogges i store, rektangulære felt, fraktes til en fabrikk for å gjøres til pellets, som deretter fraktes til kysten til et spesialbygd havneanlegg, skipes 6000 kilometer over havet til England, der de lastes over på digre jernbanevogner og fraktes til kraftverket, der de etter hvert blir malt opp og brent.
  • Totalt fører dette til 20 prosent mer CO2-utslipp enn den tidligere kullfyringen.
  • Argumentet er at pelletene er «karbonnøytrale» fordi skogen vokser opp igjen. Ifølge noen kan det ta opp til 100 år før det skjer.
  • De store ekstrakostnadene dette medfører blir dekket inn som subsidier via avgift på strømregningen.

Så er dette «bærekraftig»? Det virker ikke særlig miljøvennlig. Og skogen i Carolina er hjem for mange sjeldne arter. Det vises til miljøvernere både i USA og internasjonalt som er motstandere av denne praksisen. Men den kommer som en logisk følge av en politikk der bruk av fossilt brensel skal kuttes, nær sagt for enhver pris.

Det er frykten for Karbondjevelen som ligger bak, en frykt som svært mye etter hvert tyder på i det minste er enormt overdrevet, jamfør den manglende temperaturstigningen de siste ca. 15-17 år – den såkalte «pausen» i global oppvarming – men som klimaaktivister ikke lar en sjanse gå fra seg til å hype.

Planeten skal reddes, om det så går aldri så mye ut over miljøet, ser det ut som.

OPPDATERING: Judith Curry kommenterer «Vanviddets bål«.

 

Paradokset

Steinar Jakobsen har en post på sin blogg som viser to verdenskart med observasjoner.

Det første viser utslipp av CO2 fra de store industriområdene i verden, der de største ligger i Kina, Europa og USA.

Det andre viser konsentrasjoner av atmosfærisk CO2 målt fra satellitt – og de høyeste konsentrasjonene er ikke å finne over verdens store industri- og byområder, men derimot over regnskogene i Amazonas, Afrika og Sørøst-Asia.

Paradokset blir da at den norske regjeringen bruker milliarder av kroner gjennom REDD-programmet for å verne regnskog, med begrunnelse i bekymring for det «globale klimaet».

Bevares, det kan være mange andre gode grunner til å verne regnskog, eller uberørt natur generelt. Jeg er for de fleste av dem.

Men det er og blir et paradoks at vi bevilger milliarder av penger til å bevare mest mulig av de mest CO2-rike områdene på kloden, samtidig som selve «problemet» påstås å være økt atmosfærisk CO2.