Monthly Archives: august 2014

Støvsugerdirektivet og interessene bak det

Som allerede godt kjent trer et nytt EU-direktiv om støvsugere i kraft fra 1. september. Etter dette vil det innen EU bli forbudt å selge støvsugere med effekt på over 1600 Watt, og fra 2017 på over 900 Watt.

Det nye direktivet ser ut til å bli innført uten motstand også i Norge, ettersom Olje- og energidepartementet ikke har noen bemerkninger til direktivet.

«Støvsugerdirektivet» er imidlertid bare en del av EUs økodesign-direktiv for energirelaterte produkter. Nemko lister opp:

  1. Enkle dekodere
  2. Kjeler og kombikjeler
  3. Varmtvannsbeholdere
  4. Datamaskiner
  5. TV
  6. Standby tilstand og energiforbruk i av-stilling
  7. Eksterne strømforsyninger
  8. Kontorbelysning
  9. Gatebelysning
  10. Klimaanlegg
  11. Vifter
  12. Elektriske motorer
  13. Sirkulasjonspumper
  14. Kjøle- og fryseapparater for husholdning
  15. Oppvaskmaskiner for husholdning
  16. Vaskemaskiner for husholdning
  17. Tørketromler for husholdning
  18. Støvsugere
  19. Belysnig del I og del II.
  20. Ovner
  21. Platetopper og griller.
  22. Kaffekokere
  23. Apparater for nettverkstilkopling

Så er teknologiske forbedringer automatiske følger av byråkratiske vedtak? Er vaskemaskiner, oppvaskmaskiner osv. like bra eller bedre enn før som følge av dette? Mine egne erfaringer gir meg grunn til å tvile på det: Mine gamle modeller vasket bedre enn dem jeg skiftet dem ut med. Og er ikke konkurransen mellom produsentene god nok når det gjelder å utvikle de beste og mest effektive produktene?

Så hvorfor kan ikke EU stole på at forbrukerne selv vil greie å velge det beste produktet, ut fra «best i test» osv.? Svaret er at disse direktivene er ikke skapt ut fra et ønske om å gjøre verden bedre for forbrukerne, altså folk flest, men for å redde verden fra «global oppvarming». Som Nemko skriver:

Energisparing er det mest virkningsfulle tiltak for å begrense global oppvarming. Lovgiverne i EU har innsett at dette også er et miljøtiltak tiltak som er gjennomførbart.  Det sparer landene i EU for store investeringer i infrastruktur, sparer forbrukere og bedrifter for kostnader og sikrer mot politisk press fra leveransekjeden av energi.

EU vet hva som er best for oss altså… men det som ikke nevnes, er at dette er resultatet av en omfattende grønn lobbyvirksomhet fra stiftelser som Den europeiske klimastiftelsen, European Climate Foundation (ECF), som selv skryter uhemmet av det de har oppnådd gjennom sin lobby- og PR-virksomhet (den siste uthevingen er min):

Adopting stricter standards and effective labels for appliances and equipment All energy-using products made in or imported into the EU must meet minimum energy performance standards and product labels that encourage the production and purchase of more efficient models. The Ecodesign and Energy Labelling directives both established complex processes for designing and adopting new standards and labels. To counter industry efforts to weaken requirements and delay implementation, we support a network of technical experts and NGOs that monitor and participate in the regulatory process and arm policymakers with data and analyses to ensure adoption of the most ambitious, technically and economically feasible requirements. Our work in this arena has already led to notable successes, most recently on boilers and vacuum cleaners.

ECF bruker 25 millioner euro, eller 200 millioner kroner, i året på å «bende» EUs politikk i ønsket retning.

Men som Ben Pile skriver, den politiske beslutningsprosessen, verken i EU eller andre steder, burde ikke være en lekegrind for rike stiftelser og deres velgjørere. Dette er ikke demokratisk valgte institusjoner som er til for å informere allmennheten, men for å nekte oss et demokratisk uttrykk. Det handler om å forvandle den politiske prosessen, å berøve folket makt og legge den i hendene på de «grønne» organisasjonene og de særinteressene de representerer.

 

Penger i klima

Det er penger i klima. Ifølge Climate Policy Initiative, et analyse- og rådgivningsteam startet med støtte fra George Soros, og som blant annet finansieres av NORAD, brukte verden i 2013 ca. 1 milliard dollar om dagen på investeringer i, unnskyld mot, klimaendringer.

Altså drøyt 6.000.000.000 kroner om dagen, eller ikke så langt fra en krone på hver innbygger i verden. Men som noen sier, en milliard her og en milliard der, før du vet ordet av det blir det penger av slikt. Selv for George Soros.

Men ifølge CPI er dette langt under selv de mest konservative anslagene av de investeringene som er nødvendige for å takle klimaendringer.

De roper nå på at det offentlige må bruke mer av fellesskapets penger for å sikre at de private investorene i fornybar energi ikke taper penger. Hørt det før når en bransje går dårlig?

Private capital flows into climate investments when public incentives and money make them commercially attractive by taking-off risk and reducing incremental costs. [Mine uthevelser.]

Og så videre. Med andre ord er det ulønnsomt å investere i dagens teknologiske løsninger for fornybar energi. Private investorer melder seg ikke på hvis ikke det offentlige trår til med ståler.

Det er penger i global oppvarming. Mye penger, men de er åpenbart avhengige av at politikere og velgere holdes tilstrekkelig skrekkslagne av frykt for klimaendringer til å sikre pengestrømmene fra statskassene – for det er like åpenbart at teknologien ikke kan konkurrere med mer konvensjonelle energikilder på vanlige markedsvilkår. Og noen smartinger er nok godt posisjonert for å tjene penger på dette. Eller kanskje tape penger, dersom hele klimaoppstyret dør ut av seg selv eller blir motbevist vitenskapelig.

Det kan være greit å ha dette i bakhodet både når man leser alarmistiske presseoppslag eller über-optimistiske anslag over hvor bra, billige og miljøvennlige vindmøller og solceller er. «Follow the money» er nok et ikke så dumt motto.

Noen tanker om «fossil» og «fornybar» energi

«Fossil» og «fornybar» energi er pop-termer. «Fossil», altså «forsteinet», har konnotasjoner av noe som hører fortiden til, og er avleggs, og man får følelsen av at også bransjen selv og deres utøvere og tilhengere er «avleggs».

«Fossil» er jo i populærspråket også en eldre person, og klimarørsla har prøvd å gjøre det til et propagandapoeng at mange kjente klimaskeptikere er eldre/pensjonister («Seniorsaken«, noen?), konservative og dessuten motstandere mot de endringene de selv så bombastisk foreslår. Så et i utgangspunktet nøytralt begrep brukes til å prøve å få noe negativt til å hefte ved disse energiformene, produsentene av dem og brukerne – som jo omfatter både Bellona og Greenpeace. Og James Hansens alder pleier ikke nevnes, heller ikke alle de for lengst avdøde grunnleggerne av det hypermoderne begrepet «global oppvarming», også kjent som klimaendringer.

«Fornybar» energi derimot, høres så grønt og fint ut, tenk, en krukke som aldri blir tom! Ordet «gratis» energi er også blitt brukt, noe som er sant, men smør på flesk: All energi er gratis, den ble til i Big Bang, eller da Gud skapte verden om du vil – prinsippet er det samme. Den har vært der siden tidenes morgen og solen bader oss i den hver dag, gratis og «fornybar».

Det som koster penger, er å samle inn energien. Vi gjør det med gruvedrift og borerigger, og med vannkraftverk, vindmøller, solpaneler og kjernekraftverk, og alle har forskjellige kostnader: Men for alle disse innsamlingene gjelder det at de verken er «gratis» eller «fornybare» – fornyelsen av installasjonene må gjøres uansett og koster penger. Levetiden for deler av det som går som «fornybar» i dag er kort.

Energi kan som kjent ikke skapes, og ikke ødelegges. Derav følger at den heller ikke kan «fossiliseres» eller «fornyes».

«Fossil» og «fornybar» energi er nøyaktig det samme: Det er bare innsamlingsmetodene som er forskjellige.

 

Den inkontinentes mening om brønnpissere

Eivind Trædal har en ytring på NRKs nettsider med tittelen «Fossilpopulismen» i anledning av at Australias statsminister Tony Abbott vil avskaffe karbonskatten.

Trædals tankesett synes å bygge på et «nøkkelferdig» sett med uuttalte premisser, eller antakelser, som i og med at de er uuttalte, heller ikke problematiseres, i den grad at man kan lure på om de heller ikke er erkjente, slik at de nærmest fremstår som like ubevisste som de er uuttalte. Disse premissene/antakelsene er som følger:

  1. Debatten er over/vitenskapen er avgjort. Det finnes ingen vitenskapelig tvil om menneskeskapte klimaendringer, de er reelle og farlige. Denne antakelsen gjør at synsere som Trædal kan hetse alle som ikke er enige med ham som «klimafornektere» uten å bringe til torgs et eneste reelt argument. I realiteten lever den vitenskapelige debatten i beste velgående, som grundig dokumentert av Emil Røyrvik ved SINTEF for en tid siden, men det er også klare tegn til at den blir undertrykt, slik det fremgår av Lennart Bengtsson-affæren for kort tid siden eller «portvokterne» fra Climategate, som aktivt motarbeidet publisering av forskning som ikke støttet deres syn. For forskere som kjemper for «Saken», er det viktig å gi inntrykk av bortimot 100 % enighet, eller «konsensus», nettopp fordi det gir folk som Trædal og mange andre et skinn av legitimitet og autoritet fra «vitenskapen». Når man studerer bølleatferden fra både forskere og aktivister, er det ikke vanskelig å få øye på at det «konsensus» ikke er det riktige ordet: «Konformitet» passer nok bedre.
  2. Klimaforskningens funn dikterer en bestemt politikk. Når noen går imot denne politikken, blir verden for stor og komplisert for Trædal, som åpenbart tror at samfunnets eneste mulighet er å slå inn på Den smale sti, som er «utslippskutt» ved hjelp av karbonskatt, fangst & lagring av CO2 og subsidiering av «fornybar energi». Alt annet er umoralsk, og heller ikke her er debatt mulig, uenighet omtales som «angrep» og alle som er uenige, som «brønnpissere». Men realitetene er at verden med sin økende befolkning trenger rikelig med rimelig og pålitelig energi, og at dagens teknologi ikke er i stand til å møte dette behovet uten å bruke olje, gass og kull. Dette er erkjent av for eksempel Bjørn Lomborg og Roger Pielke Jr, som slett ikke er «klimafornektere» med hensyn til selve klimavitenskapen, men som har sin ekspertise innen økonomi og politikk – en ekspertise klimatologene gjennomgående ikke har. Til og med forskeraktivisten framfor noen, James Hansen, har uttalt at det eneste teknologisk mulige for å erstatte kull i dag, er kjernekraft, og at å tro noe annet er å «tro på tannfeen og påskeharen». Men Hansens tro på kjernekraft er vanskelig å finne igjen når han omtales i norske medier.
  3. Fiendebildet. Alle politiske/ideologiske/religiøse bevegelser trenger som kjent en ytre fiende fordi dette virker samlende innad, det er de rettroende mot «de andre». Klimarørslas hovedfiende er «fossilindustrien», representert ved «amerikanske tenketanker», og ved nær sagt ethvert tegn for avvik fra «partilinja», blir denne demonen manet fram og dissidentene knyttet opp mot den i tur og orden. Ikke bare har den skylden for all den risiko som været innebærer; den har også skylden for alle vitenskapelige motargumenter og alle energipolitiske motforestillinger som kan tenkes å være i strid med den ensrettingen av samfunnsdebatten og den vitenskapelige og politiske debatten som søkes oppfylt av Trædal og hans meningsfeller. For Trædal ser det ut til å være utenkelig at det kan finnes legitime innvendinger mot hans eget syn, noe som i seg selv burde være et «rødt flagg», en indikasjon på at dette tankesystemet er basert på tro og følelser, og ikke om vitenskap, harde fakta og reell og rasjonell uenighet. At en bransje driver lobbyvirksomhet til egen fordel, burde neppe overraske noen, men det merkelige i klimadebatten er at man får forståelsen av at det bare er «fossilindustrien» som gjør det. Eksempelvis kan det nevnes at kjernekraftlobbyen var svært så aktiv i tiden rundt opprettelsen av Klimapanelet. Og har ikke «fornybar»-selskapene noen form for økonomiske interesser i forbindelse med energipolitikk? Og er miljøbevegelsen helt og fullstendig uavhengig av tunge økonomiske interesser i fornybar energi og karbonkvotehandel? En ny rapport fra mindretallet i Senatet i USA dokumenterer at så ikke er tilfelle: Det går en stri pengestrøm gjennom en labyrint av ideelle foretak til de grønne.
  1. Klimapolitikken er hevet over annen politikk. Trædal bekymrer seg for at skillelinjene i klimapolitikken følger de mer tradisjonelle skillelinjene i land som USA, Canada og Australia. Samtidig kritiserer han Abbott for å hevde at karbonskatten går ut over økonomisk vekst. Dermed demonstrerer Trædal at han tror klimapolitikk kan behandles løsrevet fra all annen politikk; jeg antar at han mener klimapolitikken han støtter om nødvendig må gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, eller på tross av økonomisk tilbakegang. Men Trædal går inn for en politikk som vil gjøre energi (og dermed alt mulig annet) dyrere og mindre tilgjengelig. Dyr energi går allerede ut over de fattigste i land som Storbritannia, Tyskland og Spania. Når disse menneskene fryser om vinteren, er det ikke klimaendringene de merker, men klimapolitikken. Og når dette er rike land, hvordan vil det da bli i fattige land? Et annet poeng som antydes av Trædal selv, er at Abbott også ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Eksempelet Danmark viser også at satsing på «fornybar» energi ikke nødvendigvis går hånd i hånd med et ønske om åpne grenser, eller at å være politisk korrekt i ett spørsmål ikke nødvendigvis dikterer oppfatningen i et annet, eller hvilke politiske prioriteringer man ønsker.
  2. De andre er bare populister. Dette er selvfølgelig en konsekvens av punktene ovenfor: I Trædals trossystem er alle de «gode» kreftene, klimaaktivistene, miljøbevegelsen og politikere som opptrer i tråd med Trædals grunnleggende sannheter, hevet over enhver mistanke om at de frir til velgere med emosjonelt baserte skrekkscenarioer som er rettet mot å skape frykt, eller at de appellerer til gode menneskers skyldfølelse, enten det er overfor «klimaet» eller overfor fattige mennesker i verden som er mer ubeskyttet mot «klimaet», altså været, enn vi selv. Det er nok å minne om tyfonen på Filippinene i høst, der det ble insinuert, om ikke påstått, at det hefter «skyld» ved norsk petroleumsvirksomhet, og dermed også det norske folk, for været i Stillehavet.

Det er også mye annet som kunne kommenteres i Trædals innlegg, for eksempel at han synes å mene at vi nordmenn ikke burde få lov til å spise fersk frukt fra Sør-Afrika, hvilket nødvendigvis innebærer at sørafrikanerne heller ikke burde få lov til å selge oss denne frukten og tjene noen sårt tiltrengte penger som kan bidra til landets utvikling. Eller at tungt skattelagt privatbilisme ikke er bra, i motsetning til tungt subsidiert elektrisk privatbilisme. Men dette får ligge for denne gang.

Samtidig som han klager over at andre bedriver «brønnpissing», virker Trædal rimelig inkontinent i forhold til sine egne stråler, når han strør rundt seg med nedsettende uttrykk som «klimafornektere» og «populistisk anlagte hoffnarrer».