Den inkontinentes mening om brønnpissere

Eivind Trædal har en ytring på NRKs nettsider med tittelen «Fossilpopulismen» i anledning av at Australias statsminister Tony Abbott vil avskaffe karbonskatten.

Trædals tankesett synes å bygge på et «nøkkelferdig» sett med uuttalte premisser, eller antakelser, som i og med at de er uuttalte, heller ikke problematiseres, i den grad at man kan lure på om de heller ikke er erkjente, slik at de nærmest fremstår som like ubevisste som de er uuttalte. Disse premissene/antakelsene er som følger:

  1. Debatten er over/vitenskapen er avgjort. Det finnes ingen vitenskapelig tvil om menneskeskapte klimaendringer, de er reelle og farlige. Denne antakelsen gjør at synsere som Trædal kan hetse alle som ikke er enige med ham som «klimafornektere» uten å bringe til torgs et eneste reelt argument. I realiteten lever den vitenskapelige debatten i beste velgående, som grundig dokumentert av Emil Røyrvik ved SINTEF for en tid siden, men det er også klare tegn til at den blir undertrykt, slik det fremgår av Lennart Bengtsson-affæren for kort tid siden eller «portvokterne» fra Climategate, som aktivt motarbeidet publisering av forskning som ikke støttet deres syn. For forskere som kjemper for «Saken», er det viktig å gi inntrykk av bortimot 100 % enighet, eller «konsensus», nettopp fordi det gir folk som Trædal og mange andre et skinn av legitimitet og autoritet fra «vitenskapen». Når man studerer bølleatferden fra både forskere og aktivister, er det ikke vanskelig å få øye på at det «konsensus» ikke er det riktige ordet: «Konformitet» passer nok bedre.
  2. Klimaforskningens funn dikterer en bestemt politikk. Når noen går imot denne politikken, blir verden for stor og komplisert for Trædal, som åpenbart tror at samfunnets eneste mulighet er å slå inn på Den smale sti, som er «utslippskutt» ved hjelp av karbonskatt, fangst & lagring av CO2 og subsidiering av «fornybar energi». Alt annet er umoralsk, og heller ikke her er debatt mulig, uenighet omtales som «angrep» og alle som er uenige, som «brønnpissere». Men realitetene er at verden med sin økende befolkning trenger rikelig med rimelig og pålitelig energi, og at dagens teknologi ikke er i stand til å møte dette behovet uten å bruke olje, gass og kull. Dette er erkjent av for eksempel Bjørn Lomborg og Roger Pielke Jr, som slett ikke er «klimafornektere» med hensyn til selve klimavitenskapen, men som har sin ekspertise innen økonomi og politikk – en ekspertise klimatologene gjennomgående ikke har. Til og med forskeraktivisten framfor noen, James Hansen, har uttalt at det eneste teknologisk mulige for å erstatte kull i dag, er kjernekraft, og at å tro noe annet er å «tro på tannfeen og påskeharen». Men Hansens tro på kjernekraft er vanskelig å finne igjen når han omtales i norske medier.
  3. Fiendebildet. Alle politiske/ideologiske/religiøse bevegelser trenger som kjent en ytre fiende fordi dette virker samlende innad, det er de rettroende mot «de andre». Klimarørslas hovedfiende er «fossilindustrien», representert ved «amerikanske tenketanker», og ved nær sagt ethvert tegn for avvik fra «partilinja», blir denne demonen manet fram og dissidentene knyttet opp mot den i tur og orden. Ikke bare har den skylden for all den risiko som været innebærer; den har også skylden for alle vitenskapelige motargumenter og alle energipolitiske motforestillinger som kan tenkes å være i strid med den ensrettingen av samfunnsdebatten og den vitenskapelige og politiske debatten som søkes oppfylt av Trædal og hans meningsfeller. For Trædal ser det ut til å være utenkelig at det kan finnes legitime innvendinger mot hans eget syn, noe som i seg selv burde være et «rødt flagg», en indikasjon på at dette tankesystemet er basert på tro og følelser, og ikke om vitenskap, harde fakta og reell og rasjonell uenighet. At en bransje driver lobbyvirksomhet til egen fordel, burde neppe overraske noen, men det merkelige i klimadebatten er at man får forståelsen av at det bare er «fossilindustrien» som gjør det. Eksempelvis kan det nevnes at kjernekraftlobbyen var svært så aktiv i tiden rundt opprettelsen av Klimapanelet. Og har ikke «fornybar»-selskapene noen form for økonomiske interesser i forbindelse med energipolitikk? Og er miljøbevegelsen helt og fullstendig uavhengig av tunge økonomiske interesser i fornybar energi og karbonkvotehandel? En ny rapport fra mindretallet i Senatet i USA dokumenterer at så ikke er tilfelle: Det går en stri pengestrøm gjennom en labyrint av ideelle foretak til de grønne.
  1. Klimapolitikken er hevet over annen politikk. Trædal bekymrer seg for at skillelinjene i klimapolitikken følger de mer tradisjonelle skillelinjene i land som USA, Canada og Australia. Samtidig kritiserer han Abbott for å hevde at karbonskatten går ut over økonomisk vekst. Dermed demonstrerer Trædal at han tror klimapolitikk kan behandles løsrevet fra all annen politikk; jeg antar at han mener klimapolitikken han støtter om nødvendig må gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, eller på tross av økonomisk tilbakegang. Men Trædal går inn for en politikk som vil gjøre energi (og dermed alt mulig annet) dyrere og mindre tilgjengelig. Dyr energi går allerede ut over de fattigste i land som Storbritannia, Tyskland og Spania. Når disse menneskene fryser om vinteren, er det ikke klimaendringene de merker, men klimapolitikken. Og når dette er rike land, hvordan vil det da bli i fattige land? Et annet poeng som antydes av Trædal selv, er at Abbott også ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Eksempelet Danmark viser også at satsing på «fornybar» energi ikke nødvendigvis går hånd i hånd med et ønske om åpne grenser, eller at å være politisk korrekt i ett spørsmål ikke nødvendigvis dikterer oppfatningen i et annet, eller hvilke politiske prioriteringer man ønsker.
  2. De andre er bare populister. Dette er selvfølgelig en konsekvens av punktene ovenfor: I Trædals trossystem er alle de «gode» kreftene, klimaaktivistene, miljøbevegelsen og politikere som opptrer i tråd med Trædals grunnleggende sannheter, hevet over enhver mistanke om at de frir til velgere med emosjonelt baserte skrekkscenarioer som er rettet mot å skape frykt, eller at de appellerer til gode menneskers skyldfølelse, enten det er overfor «klimaet» eller overfor fattige mennesker i verden som er mer ubeskyttet mot «klimaet», altså været, enn vi selv. Det er nok å minne om tyfonen på Filippinene i høst, der det ble insinuert, om ikke påstått, at det hefter «skyld» ved norsk petroleumsvirksomhet, og dermed også det norske folk, for været i Stillehavet.

Det er også mye annet som kunne kommenteres i Trædals innlegg, for eksempel at han synes å mene at vi nordmenn ikke burde få lov til å spise fersk frukt fra Sør-Afrika, hvilket nødvendigvis innebærer at sørafrikanerne heller ikke burde få lov til å selge oss denne frukten og tjene noen sårt tiltrengte penger som kan bidra til landets utvikling. Eller at tungt skattelagt privatbilisme ikke er bra, i motsetning til tungt subsidiert elektrisk privatbilisme. Men dette får ligge for denne gang.

Samtidig som han klager over at andre bedriver «brønnpissing», virker Trædal rimelig inkontinent i forhold til sine egne stråler, når han strør rundt seg med nedsettende uttrykk som «klimafornektere» og «populistisk anlagte hoffnarrer».

Advertisements

Kommentar...

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s