Monthly Archives: september 2014

Lesestoff for helgen

Tre tankevekkende artikler fra den siste uken:

Richard Lindzen skriver for CATO Institute og sammenligner klimafrykten med tre tidligere historiske fenomener, nemlig Malthusianismen, som lever i beste velgående, sosial darwinisme, som ga støtet til rasehygienen, og Dreyfus-saken, der mangel på beviser ikke var til hinder for saken splittet Frankrike i to polariserte leire.

De manglende bevisene går som en rød tråd gjennom disse sakene, men er altså ikke til hinder for at grupper av interessenter blir «troende» og bruker saken til å fremme sine egne interesser.

Lindzen nevner også skadepotensialet:

Affordable energy has been the primary vehicle for the greatest advance in human welfare in human history. This issue promises to deny this to the over 1 billion humans who still lack electricity. For billions more energy will be much less affordable leading to increased poverty. Poverty, itself, is a major factor in reduced life expectancy. It requires a peculiarly ugly obtuseness to ignore the fundamental immorality of this issue.

Richard Tol skriver om den siste Stern-rapporten, «Stern2.0», som jo pussig nok er bestilt av landene Norge, Sverige, England, Colombia og Etiopia.

Man kan trygt si at rapporten slaktes

The new Stern Review calls for an international treaty with legally binding targets. Albert Einstein defined insanity as doing the same thing over and over again and expecting a different result. Since 1995, the parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change have met year after year to try and agree on legally binding targets – and failed every time. The reasons are simple. It is better if others reduce their emissions but you do not. No country likes to be bound by UN rules for its industrial, agricultural and transport policies. The international climate negotiations have been successful in creating new bureaucracies, but not in cutting emissions.

Alltid lesverdige Ross McKitrick skriver om det påståtte hastverket med å «gjøre noe» for å motvirke klimaendringer, ikke minst nå når usikkerheten synes større enn noen gang og det blir stadig klarere at prognosene for klimaendringer må nedjusteres:

The arguments for hasty action on greenhouse gases do not hold up. This is a case where there is a positive value to waiting for the policy-relevant scientific information we know will be emerging in the next few years, before committing to a long-term course of action.

Og Steven E Koonin skriver i Wall Street Journal at

 The idea that «Climate science is settled» runs through today’s popular and policy discussions. Unfortunately, that claim is misguided. It has not only distorted our public and policy debates on issues related to energy, greenhouse-gas emissions and the environment. But it also has inhibited the scientific and policy discussions that we need to have about our climate future.

Koonin aksepterer en hel del av vitenskapen som mange andre stiller spørsmålstegn ved:

The crucial scientific question for policy isn’t whether the climate is changing. That is a settled matter: The climate has always changed and always will. Geological and historical records show the occurrence of major climate shifts, sometimes over only a few decades. We know, for instance, that during the 20th century the Earth’s global average surface temperature rose 1.4 degrees Fahrenheit.

Nor is the crucial question whether humans are influencing the climate. That is no hoax: There is little doubt in the scientific community that continually growing amounts of greenhouse gases in the atmosphere, due largely to carbon-dioxide emissions from the conventional use of fossil fuels, are influencing the climate. There is also little doubt that the carbon dioxide will persist in the atmosphere for several centuries. The impact today of human activity appears to be comparable to the intrinsic, natural variability of the climate system itself.

– men er altså like fullt skeptisk i lys av at de menneskelige påvirkningene er så små:

Even though human influences could have serious consequences for the climate, they are physically small in relation to the climate system as a whole. For example, human additions to carbon dioxide in the atmosphere by the middle of the 21st century are expected to directly shift the atmosphere’s natural greenhouse effect by only 1% to 2%. Since the climate system is highly variable on its own, that smallness sets a very high bar for confidently projecting the consequences of human influences.

Koonin er ikke kjent som noen «fornekter». Han var undersekretær for vitenskap i Energidepartementet under Obamas første periode.

God helg og god lesning!

 

Flashback: Klimadebatt anno 1990

Jeg har nettopp sett en dokumentar fra 1990 om «drivhuseffekten», eller den såkalte globale oppvarmingen, med tittelen «The Greenhouse Conspiracy».

Filmen ligger på youtube HER.

Det er en underlig opplevelse for en som har fulgt klimadebatten tett de siste årene å se denne dokumentaren. Underlig fordi lite eller ingenting har endret seg de siste 24 år, alt var på plass i 1990. også argumentene:

* Målingene er usikre, blant annet på grunn av urbane varmeøyer. (Tom Wigley ved CRU mener problemet er overdrevet, og husk årstallet: Phil Jones ved CRU publiserte samme år en omstridt artikkel om emnet.)

* «Havet stiger». Maldivene osv. En ekspert forteller imidlertid at det er vanskelig å si noe om havstigning på grunn av bevegelser i både land og hav…

* Modellene. De er svært så grove og usikre… og kan ikke modellere skydekket…

* Klimahistorien, som forteller om varme trettiår og vindyrking i England i Middelalderen… dette var før Klimapanelet «ble kvitt» varmeperioden i Middelalderen ved hjelp av Manns hockeykølle i 2001.

* Den vanskelige fysikken som det hele baserer seg på, om tilbakestråling, vanndamp, forskjellige effekter i forskjellige høyder, osv., noen mener at det ikke engang er sikkert om økt CO2 fører til oppvarming eller det motsatte…

* Og mens vi er inne på det, allerede da var det kjent at økning i temperaturen kommer før økning i CO2, slik at det siste vanskelig kan være årsaken til det første.

* Protagonistene: En hel del av hovedpersonene er fremdeles, blant oss, som Richard Lindzen, Patrick Michaels og Roy Spencer. Andre er ukjente for meg, og noen er i mellomtiden døde, som Stephen Schneider.

* Mens vi er inne på Stephen Schneider, nekter han ikke i dette intervjuet for å ha vært bekymret for global nedkjøling på 1970-tallet, men forsvarer derimot sin tidligere «alarm» med at han faktisk trodde dette den gangen. Så mye for spinndoktorene i «Skeptical» Science.

* «Klima-McCarthyisme» – er nevnt i programmet. Så sent som i år har vi hatt Bengtsson-affæren og Caleb Rossiter-affæren: Folk som blir «outet» på grunn av sine ærlige meninger.

Oppsummert kan vi si at debatten står omtrent der den sto for 24 år siden. Argumentene er mye de samme. Har klimaforskningen med sine milliarder i mottatte forskningspenger gjort noe gjennombrudd siden den gang? Ikke det jeg vet. Det har selvfølgelig kommet tusenvis av publiserte vitenskapelige artikler. Noen av dem handler om krympende sauer eller bisarr seksuell atferd hos fisk på grunn av….. du gjettet det, global oppvarming. Og dette er jo unektelig spennende øvelser.

Men viktigere er det antakelig at visse forskere falt for fristelsen til å «avskaffe» den varme Middelalderen – som er nevnt som et problem for teorien i dette programmet – ved hjelp av lyssky metoder og data, les Mann og Klimapanelets «hockeykølle» fra 2001. Forsøket slo feil vitenskapelig, men lyktes politisk, i hvert fall i noen land, slik som vårt, der «klimakrisen» er institusjonalisert omtrent på samme måten som Fadervår var det tidligere.

…og ja, de fant jo også opp uttrykket «fornekter», analogt med «Holocaust-fornekter». De med en mer krigersk legning enn min vil muligens anse også dette som et tegn på vitenskapelig framskritt.

Med frykten som våpen

Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) har kjørt i gang en ny PR-kampanje fram mot et klimatoppmøte i FNs hovedkvarter i New York 23. september. PR-kampanjen er i form av ren science fiction, værmeldinger fra år 2050.

Det er en kjent sak at meteorologene ikke kan spå været lenger framover i tid enn toppen et par uker. Men det er vel også overflødig å si at værmeldingene i fremtiden ikke kan være gode når man klamrer seg innbitt til troen på en «klimakrise» som hele tiden glimrer med sitt fravær i den virkelige verden. Interessant nok er det plenty oversvømmelser i dem, til tross for at FNs egen spesialrapport om ekstremvær, «SREX» fra 2012, ikke en gang kunne si om det hadde blitt mer eller mindre flom i verden!

PÅ FNs egne sider kan vi lese at

«There is a sense that change is in the air.»

Og det kan man vel saktens tenke, når det ikke har vært noen signifikant temperaturøkning i verden de siste 15-20 år eller så. Det er vel derfor FN har måttet bytte ut «science» med «science fiction».

Propagandaen føyer seg også inn i et mønster: Siden det ikke blir noe varmere i verden for tiden, og klimamodellene blir mer og mer feil for hver dag som går, har klimapropagandaen skiftet fokus fra global oppvarming til været.

Den ikke-eksisterende oppvarmingen skaper altså stadig dårligere vær.