Monthly Archives: november 2014

År 5 etter Climategate

Et lite jubileum: For fem år siden i disse dager dro bloggeren Jeff «Id» Condon på hjortejakt, og etterlot seg en umoderert post på bloggen sin, the Air Vent. Mens han var borte, skjedde det noe bemerkelsesverdig: En anonym kommentator, FOIA (for Freedom Of Information Act, offentlighetsloven) lekket tusenvis av e-poster mellom klimaforskere ut på Internett med kommentaren:

We hereby release a random selection of correspondence, code, and documents. Hopefully it will give some insight into the science and the people behind it.

Se kommentar nr. 10 til denne bloggposten.

Å nevne Climategate er ikke populært og blir vanligvis møtt med en masse påstander og bortforklaringer om at forskerne ble «frifunnet» av diverse nokså overflatiske granskninger. Men for det første er det ikke riktig at de gikk fri for kritikk, blant annet for sin manglende åpenhet og uvilje mot å dele data, og for det andre er det ingen granskninger som kan fjerne det åpenbare: At for visse sentrale miljøer er dette noe helt annet enn den objektive, uhildete vitenskapen – kort sagt den «gullastandarden» – verden har krav på dersom det mot formodning skulle vise seg at rådyre tiltak for å forbedre klimaet er nødvendige.

Når noen i disse tider klager over «uvitenskapens tid», kan man spørre om ikke klimaforskningen først burde rydde opp i egne rekker, og gjerne begynne med å fjerne den meningsterroren som utøves mot forskere som ikke trør partilinja, enten de heter Willie Soon, John Christy, Lennart Bengtsson eller noe annet. Climategate gir flere eksempler på hvordan dette fungerer, det diskuteres hvordan man kan grave opp dritt om kritikere og hvordan man kan hindre dem i å publisere («portvokting»).

For de faktiske hendelsene rundt Climategate, se The Mosher Timeline.

Warwick Hughes lagde et kart over nettverket som e-postene dekker.

En vittig fremstilling av e-postene finnes hos Michael H. Kelly, kanskje særlig åpningsavsnittet:

Like an Aristophanes satire, like Hamlet, it opens with two slaves, spear-carriers, little people. Footsoldiers of history, two researchers in a corrupt and impoverished mid-90s Russia schlep through the tundra to take core samples from trees at the behest of the bigger fish in far-off East Anglia. Stepan and Rashit don’t even have their own e-mail address and like characters in some absurdist comedy must pass jointly under the name of Tatiana M. Dedkova. Conscientious and obliging, they strike a human note all through this drama. Their talk is of mundane material concerns, the smallness of funds, the expense of helicopters, the scramble for grants. They are the ones who get their hands dirty, and their vicissitudes periodically revived my interest during the slower stretches of the tale, those otherwise devoted to abstruse details of committee work and other longueurs. ‘We also collected many wood samples from living and dead larches of various ages. But we were bited by many thousands of mosquitos especially small ones.’ They are perhaps the only likeable characters on the establishment side, apart from the exasperated and appalled IT man Harry in the separate ‘Harry_read_me’ document, and I cheered up whenever they appeared. ‘Slaves’ is horseshit, and ‘footsoldiers’ insulting, but if scientists are allowed to put a creative spin on facts, I can certainly do so. They are respected scientists: in fact, it emerges, eminent or destined to be eminent. But they talk funny and are at the beck and call of CRU, are financially dependent on them; when the film is made they will be comedy relief, played by Alexei Sayle and the dopey one out of The Fast Show.

Climategate er blitt dysset ned bemerkelsesverdig effektivt. Det fikk litt oppmerksomhet i mediene, men det døde ganske raskt hen. Deretter fulgte de diverse granskningene, som seg hør og bør, til dels preget av at gutteklubben grei gransket gutteklubben grei. Et par år senere kom likevel Climategate 2.0, med ytterligere blamerende e-poster for Universitetet i East Anglia, men med enda mindre oppmerksomhet. Hele dossieret med e-poster er nå blitt frigitt for et utvalg av personer, men det er fremdeles uvisst hva, om noe, som vil komme ut av det.

Litt om Climategate 2.0: LINK.

E-postene vil ganske sikkert bli gjenstand for ytterligere granskninger i fremtiden, dvs. ikke granskinger, men studier av historikere og andre når de forsøker å forstå hva all denne klimahurlumheien handlet om i vår underlige tid.

Paul Matthews skriver også om jubileet og trekker fram e-poster som denne, fra Tom Wigley:

In my (perhaps too harsh) view, there have been a number of dishonest presentations of model results by individual authors and by IPCC.

Og denne, fra Hans von Storch:

Stupid, politicized action by IPCC, not MBH’s responsibility. IPCC did one more of these silly oversellings – by showing the damage curve by Munich Re without proper caveat in the fig caption.

Climategate fikk følger, selv om ingen «varmist» vil innrømme det i dag. Enkelte forskere, for eksempel Judith Curry, endte med å bli svært kritiske til Klimapanelet. Og det hefter mer ved klimaforskningen som institusjon enn det gjorde før – noe den kan antakelig kan takke seg selv for. Som Paul Matthews skriver (min oversettelse):

For meg var den virkelige skandalen ikke så mye at to eller tre klimaforskere oppførte seg dårlig, men at praktisk talt hele klimaforskersamfunnet prøvde å late som at ingenting var galt.

 

Advertisements

Forskerne blir sikrere og sikrere

Jan Egeland skriver i et innlegg på Dagsavisen Nye meninger at

Det ikke lenger tvil om at klimaendringene er menneskeskapte.

I den anledning tenkte jeg det kunne være greit å vise en graf som viser hvordan forskernes sikkerhet har økt ettersom tiden har gått, og temperaturutviklingen i verden kan sammenholdes med deres prediksjoner slik de kommer til uttrykk i de mange klimamodellene de kjører på superdatamaskinene sine:

Sikrere og sikrere

(Kilde: «Jimbo«/Roy Spencer).

De forskjellige uttrykkene for sikkerhet, «confident», «increased confidence» osv. er dem som er brukt i Klimapanelets rapporter i 1990, 1995, 2001, 2007 og 2013.

Det burde være et tankekors for dem som er overbeviste om menneskeskapte klimaendringer og Klimapanelets «gullstandard» at sikkerheten øker i takt med avviket mellom prediksjoner og den virkelige verden. Ikke at jeg tror slike plagsomme fakta vil ha noe å si for dem som allerede har kjøpt det politisk/ideologiske budskapet om klimaendringer. De er helt sikkert gode mennesker, men mangler muligens den dose med sunn kynisme som skal til for å få øye på at veien til helvete gjerne er brolagt med gode intensjoner, eller at det ikke er gull alt som glitrer.

 

Nullutslippshus – for folk eller floskler?

Først av alt, jeg vet ikke all verden om såkalte «nullutslippshus», «passivhus» og så videre. Det følgende er bare en umiddelbar reaksjon på en nyhet publisert på NRK i dag 14. november 2014, der det heter at det er «tungt å selge nullutslippshus».

  • Etter ett år har de bare klart å selge en tredel av boligene i «Nordens største boligfelt med nullutslippshus» på Skarpnes i Arendal.
  • Dette til tross for at boligene har støtte fra Enova (det sies ikke hvor mye) og er husbankfinansiert.
  • Byggherren mener det skyldes konkurranse fra «rimelige bruktboliger» [Jøss, hvor er de? Og hvor flytter de som selger dem?] og at folk ikke forstår hvor mye de kan spare inn på energiutgiftene.
  • «Miljøekspert» Svein Tveitdal mener at årsaken er for lite «støtteordninger» og «insitamenter» fra Staten. (Altså det vi alminnelige ikke-eksperter vanligvis kaller penger.)

En enklere tolkning er at potensielle kjøpere har veid pris opp mot behov og fordeler, samt sin egen lommebok selvfølgelig, slik som for alle andre boliger.

I tillegg er det slik at Tveitdals utsagn:

Boligene står for 37 prosent av energiforbruket, og det er helt avgjørende at det bygges og selges nullutslippshus i stor skala i åra som kommer hvis myndighetene mener noen [sic] med et grønt skifte.

Kan tyde på at disse boligene er planlagt ut fra et behov for et «grønt skifte», hva det nå er, og ikke ut fra folk sitt behov for å ha et godt sted å bo. Uansett hva som måtte være fordeler for boligkjøper og senere beboer i husene, er ikke dette nødvendigvis det samme. Rent prinsipielt mener jeg at det må være opp til boligkjøperne hva slags hus de vil bo i, og ikke opp til «miljøeksperter» og deres fromme ønsker om grønne skifter. Bevares, det er nødvendige miljøforskrifter, brannforskrifter og så videre. Men de fleste av disse er rettet mot å bedre sikkerheten for beboere og nærmiljøet.

Så tilgi meg, men i den iskalde forblåste steinrøysa som vi kaller Fedrelandet, og som bokstavelig talt flommer over av rimelig og pålitelig energi, finner jeg det en smule bakvendt at selve energiforbruket skal definere hvordan vi bygger husene, og ikke forfrosne menneskers behov for lys, varme, trøst og tilflukt i den lange mørke årstiden.

Kanskje mange potensielle huskjøpere rett og slett har veid sine behov opp mot produktet og funnet det for lett? Men i mangel av salg roper altså «eksperter» på «Staten». Som om det var Staten som skulle kjøpe huset og bo i det. Det minner meg aldri så lite om at støvsugerne i butikken nå skal oppfylle ekspertene i EUs politiske behov, og ikke de praktiske behovene til menneskene som trenger og bruker dem. Dette er politikk snudd på hodet: Borgerne er til for Staten (OK, i dette tilfellet «Over-Staten») og ikke omvendt.

Riktignok er jeg ikke «ekspert» på noe annet enn det jeg selv tenker og ønsker, og tilbyr derfor disse tankene helt gratis for hva de nå er verdt, og med oppfordring til eventuelle lesere om å være kritiske til dem.

Heller ikke har jeg ment å si at husene er «dårlige» eller «uegnede», for det vet jeg jo ikke. Bevares, kanskje de er utmerkede. Men som sagt, akkurat som for støvsugere er det mitt ønske – eller skal jeg heller si krav – å kunne velge min bolig ut fra mine egne behov, og ikke ut fra det som til enhver tid måtte være politisk korrekt blant horder av teknokrater og «eksperter». Hvis de sistnevnte har noen ambisjoner om å leve opp til en slik tittel, får de sørge for å fylle dette behovet i stedet for å henge i skjørtekanten til Staten og gnåle om de verdiene de selv ikke klarer å skape.