Category Archives: Energi

Biskopens enkle verden

Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, sa på NRK Debatten 12.02.2015 ca. kl. 15:10:

Ja, klimaspørsmålet fører faktisk til massefattigdom i mange land. Det kan ikke kirken være taus om.

Programmet ligger fremdeles på NRK sine sider. LINK.

Hva i alle dager legger biskopen i ordet «faktisk» her? Jeg går ut fra at «klimaspørsmålet» var en forsnakkelse, og at han mente å si «klimaendringer». I motsatt fall kan det jo argumenteres med at det er klimapolitikken som skaper fattigdommen ved å nekte folk billig energi, for eksempel fra kull, eller dyrke drivstoff i stedet for mat og dermed presse matvareprisene opp, eller gjøre alt dyrere ved å promotere dyrere energiløsninger.

Biskopens utsagn ble stående uimotsagt i debatten.

I Klimapanelets femte rapport finner jeg følgende:

Poverty is a complex social and political problem, intertwined with processes of socioeconomic, cultural, institutional, and political marginalization, inequality, and deprivation, in low-, middle-, and even high-income countries. Climate change intersects with many causes and aspects of poverty to worsen not only income poverty but also undermine well-being, agency, and a sense of belonging. This complexity makes detecting and measuring attribution to climate change exceedingly difficult.

(Arbeidsgruppe II, Kap. 13 Livelihoods and Poverty, FAQ 13.2, s 802.)

Med andre ord, fattigdomsspørsmålet er svært sammensatt, slik det også forstås av Klimapanelet. Klimapanelets «hovedbudskap» synes å være at klimaendringer (og værhendelser) kan bidra til å gjøre fattigdommen verre, men også det motsatte, altså at fattigdommen kan gjøre klimaendringer, eller været, verre, på den måten at fattige mennesker ikke har de midlene som er nødvendige for å tilpasse seg. Dette er ikke vanskelig å tenke seg hvis man bor i et falleferdig skur vendt mot storhavet.

Men når fattigdomsproblemet er så sammensatt, er det merkelig å rette alt engasjement mot bare en enkelt faktor som kan bidra til en eventuell forverring under bestemte forutsetninger, og ikke på tiltak som er direkte målrettet nettopp mot fattigdomsbekjempelse. Et slikt tiltak er for eksempel å gi de fattige i verden tilgang til pålitelig og rimelig energi, ikke å nekte dem det. Tiltak rettet mot å bekjempe klimaendringer har ikke nødvendigvis noen som helst virkning mot fattigdommen, men betyr snarere bruk av ressurser som ellers kunne ha vært satt inn målrettet for å bekjempe den.

Eksempler på dette finnes begravd dypt i Klimapanelets svære femte rapport. I det samme kapitlet som nevnt ovenfor fra Arbeidsgruppe II, finner man for eksempel dette (min utheving):

Mitigation policies with social co-benefits expected in their design, such as Clean Development Mechanism (CDM) and Reduction of Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD+), have had limited or no effect in terms of poverty alleviation and sustainable development. {13.3.1.1-2}

De politiske valgene og ressursbruken som det er snakk om følger ikke automatisk og «lineært» av verdier, selv om man kan stille seg spørsmålet om hvilke verdier som begrunner bruk av store ressurser på tiltak som ikke hjelper mot fattigdommen – for så å begrunne dem med fattigdommen slik biskopen synes å gjøre.

Biskopens overforenkling vitner ikke om at han er spesielt godt informert. Har han lest Klimapanelets rapport, eller bygger han på andre overforenklinger fra grønne aktivister? Eller skyldes dette et behov for å begrunne deler av Kirkens nye engasjement som politisk korrekte agitatorer mot den norske petroleumsvirksomheten, som igjen bunner i et ønske om å gjøre Kirken mer «aktuell» eller «relevant»? Uansett virker dette rett og slett for grunt og lettvint fra en mann i en så høy stilling.

Klimaendringer er ikke et trosspørsmål av samme type som troen på Gud og Jesus. Det er heller ikke et svart-hvitt-spørsmål, men et med stor variasjon i gråtoner, og energi- og fattigdomspolitikk er heller ikke spørsmål som kan forenkles i den grad at det uten videre dikterer en rask avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det er nok betydelig mer komplisert enn som så – men biskopen har vel ikke tenkt at neste søndagspreken skal dreie seg om sprikende resultater av teoretiske beregninger av klimasensitivitet?

Advertisements

Nullutslippshus – for folk eller floskler?

Først av alt, jeg vet ikke all verden om såkalte «nullutslippshus», «passivhus» og så videre. Det følgende er bare en umiddelbar reaksjon på en nyhet publisert på NRK i dag 14. november 2014, der det heter at det er «tungt å selge nullutslippshus».

  • Etter ett år har de bare klart å selge en tredel av boligene i «Nordens største boligfelt med nullutslippshus» på Skarpnes i Arendal.
  • Dette til tross for at boligene har støtte fra Enova (det sies ikke hvor mye) og er husbankfinansiert.
  • Byggherren mener det skyldes konkurranse fra «rimelige bruktboliger» [Jøss, hvor er de? Og hvor flytter de som selger dem?] og at folk ikke forstår hvor mye de kan spare inn på energiutgiftene.
  • «Miljøekspert» Svein Tveitdal mener at årsaken er for lite «støtteordninger» og «insitamenter» fra Staten. (Altså det vi alminnelige ikke-eksperter vanligvis kaller penger.)

En enklere tolkning er at potensielle kjøpere har veid pris opp mot behov og fordeler, samt sin egen lommebok selvfølgelig, slik som for alle andre boliger.

I tillegg er det slik at Tveitdals utsagn:

Boligene står for 37 prosent av energiforbruket, og det er helt avgjørende at det bygges og selges nullutslippshus i stor skala i åra som kommer hvis myndighetene mener noen [sic] med et grønt skifte.

Kan tyde på at disse boligene er planlagt ut fra et behov for et «grønt skifte», hva det nå er, og ikke ut fra folk sitt behov for å ha et godt sted å bo. Uansett hva som måtte være fordeler for boligkjøper og senere beboer i husene, er ikke dette nødvendigvis det samme. Rent prinsipielt mener jeg at det må være opp til boligkjøperne hva slags hus de vil bo i, og ikke opp til «miljøeksperter» og deres fromme ønsker om grønne skifter. Bevares, det er nødvendige miljøforskrifter, brannforskrifter og så videre. Men de fleste av disse er rettet mot å bedre sikkerheten for beboere og nærmiljøet.

Så tilgi meg, men i den iskalde forblåste steinrøysa som vi kaller Fedrelandet, og som bokstavelig talt flommer over av rimelig og pålitelig energi, finner jeg det en smule bakvendt at selve energiforbruket skal definere hvordan vi bygger husene, og ikke forfrosne menneskers behov for lys, varme, trøst og tilflukt i den lange mørke årstiden.

Kanskje mange potensielle huskjøpere rett og slett har veid sine behov opp mot produktet og funnet det for lett? Men i mangel av salg roper altså «eksperter» på «Staten». Som om det var Staten som skulle kjøpe huset og bo i det. Det minner meg aldri så lite om at støvsugerne i butikken nå skal oppfylle ekspertene i EUs politiske behov, og ikke de praktiske behovene til menneskene som trenger og bruker dem. Dette er politikk snudd på hodet: Borgerne er til for Staten (OK, i dette tilfellet «Over-Staten») og ikke omvendt.

Riktignok er jeg ikke «ekspert» på noe annet enn det jeg selv tenker og ønsker, og tilbyr derfor disse tankene helt gratis for hva de nå er verdt, og med oppfordring til eventuelle lesere om å være kritiske til dem.

Heller ikke har jeg ment å si at husene er «dårlige» eller «uegnede», for det vet jeg jo ikke. Bevares, kanskje de er utmerkede. Men som sagt, akkurat som for støvsugere er det mitt ønske – eller skal jeg heller si krav – å kunne velge min bolig ut fra mine egne behov, og ikke ut fra det som til enhver tid måtte være politisk korrekt blant horder av teknokrater og «eksperter». Hvis de sistnevnte har noen ambisjoner om å leve opp til en slik tittel, får de sørge for å fylle dette behovet i stedet for å henge i skjørtekanten til Staten og gnåle om de verdiene de selv ikke klarer å skape.

 

Lesestoff for helgen

Tre tankevekkende artikler fra den siste uken:

Richard Lindzen skriver for CATO Institute og sammenligner klimafrykten med tre tidligere historiske fenomener, nemlig Malthusianismen, som lever i beste velgående, sosial darwinisme, som ga støtet til rasehygienen, og Dreyfus-saken, der mangel på beviser ikke var til hinder for saken splittet Frankrike i to polariserte leire.

De manglende bevisene går som en rød tråd gjennom disse sakene, men er altså ikke til hinder for at grupper av interessenter blir «troende» og bruker saken til å fremme sine egne interesser.

Lindzen nevner også skadepotensialet:

Affordable energy has been the primary vehicle for the greatest advance in human welfare in human history. This issue promises to deny this to the over 1 billion humans who still lack electricity. For billions more energy will be much less affordable leading to increased poverty. Poverty, itself, is a major factor in reduced life expectancy. It requires a peculiarly ugly obtuseness to ignore the fundamental immorality of this issue.

Richard Tol skriver om den siste Stern-rapporten, «Stern2.0», som jo pussig nok er bestilt av landene Norge, Sverige, England, Colombia og Etiopia.

Man kan trygt si at rapporten slaktes

The new Stern Review calls for an international treaty with legally binding targets. Albert Einstein defined insanity as doing the same thing over and over again and expecting a different result. Since 1995, the parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change have met year after year to try and agree on legally binding targets – and failed every time. The reasons are simple. It is better if others reduce their emissions but you do not. No country likes to be bound by UN rules for its industrial, agricultural and transport policies. The international climate negotiations have been successful in creating new bureaucracies, but not in cutting emissions.

Alltid lesverdige Ross McKitrick skriver om det påståtte hastverket med å «gjøre noe» for å motvirke klimaendringer, ikke minst nå når usikkerheten synes større enn noen gang og det blir stadig klarere at prognosene for klimaendringer må nedjusteres:

The arguments for hasty action on greenhouse gases do not hold up. This is a case where there is a positive value to waiting for the policy-relevant scientific information we know will be emerging in the next few years, before committing to a long-term course of action.

Og Steven E Koonin skriver i Wall Street Journal at

 The idea that «Climate science is settled» runs through today’s popular and policy discussions. Unfortunately, that claim is misguided. It has not only distorted our public and policy debates on issues related to energy, greenhouse-gas emissions and the environment. But it also has inhibited the scientific and policy discussions that we need to have about our climate future.

Koonin aksepterer en hel del av vitenskapen som mange andre stiller spørsmålstegn ved:

The crucial scientific question for policy isn’t whether the climate is changing. That is a settled matter: The climate has always changed and always will. Geological and historical records show the occurrence of major climate shifts, sometimes over only a few decades. We know, for instance, that during the 20th century the Earth’s global average surface temperature rose 1.4 degrees Fahrenheit.

Nor is the crucial question whether humans are influencing the climate. That is no hoax: There is little doubt in the scientific community that continually growing amounts of greenhouse gases in the atmosphere, due largely to carbon-dioxide emissions from the conventional use of fossil fuels, are influencing the climate. There is also little doubt that the carbon dioxide will persist in the atmosphere for several centuries. The impact today of human activity appears to be comparable to the intrinsic, natural variability of the climate system itself.

– men er altså like fullt skeptisk i lys av at de menneskelige påvirkningene er så små:

Even though human influences could have serious consequences for the climate, they are physically small in relation to the climate system as a whole. For example, human additions to carbon dioxide in the atmosphere by the middle of the 21st century are expected to directly shift the atmosphere’s natural greenhouse effect by only 1% to 2%. Since the climate system is highly variable on its own, that smallness sets a very high bar for confidently projecting the consequences of human influences.

Koonin er ikke kjent som noen «fornekter». Han var undersekretær for vitenskap i Energidepartementet under Obamas første periode.

God helg og god lesning!

 

Støvsugerdirektivet og interessene bak det

Som allerede godt kjent trer et nytt EU-direktiv om støvsugere i kraft fra 1. september. Etter dette vil det innen EU bli forbudt å selge støvsugere med effekt på over 1600 Watt, og fra 2017 på over 900 Watt.

Det nye direktivet ser ut til å bli innført uten motstand også i Norge, ettersom Olje- og energidepartementet ikke har noen bemerkninger til direktivet.

«Støvsugerdirektivet» er imidlertid bare en del av EUs økodesign-direktiv for energirelaterte produkter. Nemko lister opp:

  1. Enkle dekodere
  2. Kjeler og kombikjeler
  3. Varmtvannsbeholdere
  4. Datamaskiner
  5. TV
  6. Standby tilstand og energiforbruk i av-stilling
  7. Eksterne strømforsyninger
  8. Kontorbelysning
  9. Gatebelysning
  10. Klimaanlegg
  11. Vifter
  12. Elektriske motorer
  13. Sirkulasjonspumper
  14. Kjøle- og fryseapparater for husholdning
  15. Oppvaskmaskiner for husholdning
  16. Vaskemaskiner for husholdning
  17. Tørketromler for husholdning
  18. Støvsugere
  19. Belysnig del I og del II.
  20. Ovner
  21. Platetopper og griller.
  22. Kaffekokere
  23. Apparater for nettverkstilkopling

Så er teknologiske forbedringer automatiske følger av byråkratiske vedtak? Er vaskemaskiner, oppvaskmaskiner osv. like bra eller bedre enn før som følge av dette? Mine egne erfaringer gir meg grunn til å tvile på det: Mine gamle modeller vasket bedre enn dem jeg skiftet dem ut med. Og er ikke konkurransen mellom produsentene god nok når det gjelder å utvikle de beste og mest effektive produktene?

Så hvorfor kan ikke EU stole på at forbrukerne selv vil greie å velge det beste produktet, ut fra «best i test» osv.? Svaret er at disse direktivene er ikke skapt ut fra et ønske om å gjøre verden bedre for forbrukerne, altså folk flest, men for å redde verden fra «global oppvarming». Som Nemko skriver:

Energisparing er det mest virkningsfulle tiltak for å begrense global oppvarming. Lovgiverne i EU har innsett at dette også er et miljøtiltak tiltak som er gjennomførbart.  Det sparer landene i EU for store investeringer i infrastruktur, sparer forbrukere og bedrifter for kostnader og sikrer mot politisk press fra leveransekjeden av energi.

EU vet hva som er best for oss altså… men det som ikke nevnes, er at dette er resultatet av en omfattende grønn lobbyvirksomhet fra stiftelser som Den europeiske klimastiftelsen, European Climate Foundation (ECF), som selv skryter uhemmet av det de har oppnådd gjennom sin lobby- og PR-virksomhet (den siste uthevingen er min):

Adopting stricter standards and effective labels for appliances and equipment All energy-using products made in or imported into the EU must meet minimum energy performance standards and product labels that encourage the production and purchase of more efficient models. The Ecodesign and Energy Labelling directives both established complex processes for designing and adopting new standards and labels. To counter industry efforts to weaken requirements and delay implementation, we support a network of technical experts and NGOs that monitor and participate in the regulatory process and arm policymakers with data and analyses to ensure adoption of the most ambitious, technically and economically feasible requirements. Our work in this arena has already led to notable successes, most recently on boilers and vacuum cleaners.

ECF bruker 25 millioner euro, eller 200 millioner kroner, i året på å «bende» EUs politikk i ønsket retning.

Men som Ben Pile skriver, den politiske beslutningsprosessen, verken i EU eller andre steder, burde ikke være en lekegrind for rike stiftelser og deres velgjørere. Dette er ikke demokratisk valgte institusjoner som er til for å informere allmennheten, men for å nekte oss et demokratisk uttrykk. Det handler om å forvandle den politiske prosessen, å berøve folket makt og legge den i hendene på de «grønne» organisasjonene og de særinteressene de representerer.

 

Penger i klima

Det er penger i klima. Ifølge Climate Policy Initiative, et analyse- og rådgivningsteam startet med støtte fra George Soros, og som blant annet finansieres av NORAD, brukte verden i 2013 ca. 1 milliard dollar om dagen på investeringer i, unnskyld mot, klimaendringer.

Altså drøyt 6.000.000.000 kroner om dagen, eller ikke så langt fra en krone på hver innbygger i verden. Men som noen sier, en milliard her og en milliard der, før du vet ordet av det blir det penger av slikt. Selv for George Soros.

Men ifølge CPI er dette langt under selv de mest konservative anslagene av de investeringene som er nødvendige for å takle klimaendringer.

De roper nå på at det offentlige må bruke mer av fellesskapets penger for å sikre at de private investorene i fornybar energi ikke taper penger. Hørt det før når en bransje går dårlig?

Private capital flows into climate investments when public incentives and money make them commercially attractive by taking-off risk and reducing incremental costs. [Mine uthevelser.]

Og så videre. Med andre ord er det ulønnsomt å investere i dagens teknologiske løsninger for fornybar energi. Private investorer melder seg ikke på hvis ikke det offentlige trår til med ståler.

Det er penger i global oppvarming. Mye penger, men de er åpenbart avhengige av at politikere og velgere holdes tilstrekkelig skrekkslagne av frykt for klimaendringer til å sikre pengestrømmene fra statskassene – for det er like åpenbart at teknologien ikke kan konkurrere med mer konvensjonelle energikilder på vanlige markedsvilkår. Og noen smartinger er nok godt posisjonert for å tjene penger på dette. Eller kanskje tape penger, dersom hele klimaoppstyret dør ut av seg selv eller blir motbevist vitenskapelig.

Det kan være greit å ha dette i bakhodet både når man leser alarmistiske presseoppslag eller über-optimistiske anslag over hvor bra, billige og miljøvennlige vindmøller og solceller er. «Follow the money» er nok et ikke så dumt motto.

Pass opp for klimaboblen

I det siste har det vært en god del nyheter sentrert rundt olje og økonomi, der det hevdes at det er fornuftig å investere i såkalt fornybar energi, og at olje, gass og kull er på vei ut.

Jeg har tidligere skrevet om Skagen-fondene og sjefen i det svenske Storebrand. I dag påstås det i Dagens Næringsliv at fossilt brensel kan bli en «finansboble»:

Begrunnelsen er selvfølgelig at dersom – hvisomatte – politikerne foretar drastiske utslippskutt i tråd med det stadige gnålet fra dem de kaller «forskerne», vil ikke selskapenes olje-, gass- og kullreserver lenger være «brennbare».

Jeg skriver «forskerne» i anførselstegn med henvisning til avisenes omtale av dem – som om dette var «alle», «rubbel og bit» av…. «forskerne». Det er selvfølgelig ikke slik at alle forskere mener det samme. I så fall ville de ha vært en underlig rase.

Som sagt, det virker som om dette er et svært populært tema om dagen, siden det popper opp både her og der, fra forskjellige kilder. Klimaaktivistene og fornybar-entusiastene ser ut til å ha overbevist mange innen finansverdenen om at verden kommer til å bli tvunget til en overgang fra fossilt brensel innen kort tid. DN skriver:

Forskerne oppfordrer nå pensjonsfond og andre store investorer til å selge sine fossil-relaterte investeringer før det er for sent.

Igjen disse «forskerne», hvem det nå er.

Men «klimakrise» eller ikke, verden kan ikke slutte å bruke energi skapt av fossilt brensel og erstatte den med det vaklevorne alternativet «fornybar» bare ved hjelp av ønsketenkning og propaganda. Hadde det vært så enkelt, hadde selvfølgelig verden lagt om sin energibruk allerede, siden de fleste politikere ser ut til å ha kjøpt fortellingen om menneskeskapte klimaendringer. Vi ser også at land som skulle føre an i denne omleggingen, som Spania og Tyskland, nå sliter med høye energipriser og økende problemer.

Jeg for min del velger å tro at det er et atskillig mer solid grunnlag for verdiene i «fossilindustriens» reserver enn for klimaaktivistenes luftslott. Og når vi nevner økonomer, er det jo «økonomene» 🙂  som tidligere har flådd både naive småsparere ved hjelp av sine «spareprodukter» og større institusjoner ved hjelp av diverse ubegripelige «investeringsprodukter», jamfør bl.a. «subprime-krisen». Eksistensen eller ikke av «bobler» fra den kanten bør erfaringsmessig møtes med en viss dose skepsis, særlig hvis de er ute etter å selge deg noe, enten det nå er et produkt eller en ide som støtter opp under dette produktet.

Det skulle vel ikke være slik at de aktørene som hyper «klimakrise», allerede har posisjonert seg for å tjene penger på denne omleggingen som de tror vil komme? Eller at de sikler etter å få kloa i en del av alle pengene i det som før het «petroleumsfondet»?

En alternativ tolkning er at de er aldri så lite naive i forhold til klimavitenskapen/klimaaktivismen og de politiske følgene av dem: Et av de politiske alternativene er som kjent å ikke gjøre noe, men å vente å se.

Uansett så er det visst slik at noen hører på dem:

KLP vurderer ifølge DN om de skal trekke alle sine investerte 7,5 milliarder kroner ut av kull-, olje- og gasselskaper.

Jeg vet ikke om dette i seg selv er lurt eller ikke akkurat nå, for verdien av råvarer svinger jo som kjent i takt med konjunkturene. Men investeringer i «alternativene» er på sin side avhengige av en annen type konjunkturer – de politiske – og disse vil ikke tale til fordel for store subsidier dersom det går dårlig med økonomien ellers. Spania er et godt eksempel på dette.

En annen faktor er været, tro det eller ei. Mangelen på global oppvarming som er i tråd med forskernes klimamodeller blir mer og mer påtakelig for hvert år som går.

Og så er det selvfølgelig også slik at ikke alle «forskerne» er enige. En av dem som er uenig i det synet på fossilt brensel eller dagens energisituasjon som propaganderes i DN, er klimaforsker John Christy. Han mener også at det «moralske» spørsmålet er annerledes enn det klimaforskere flest ser ut til å bringe til torgs:

If one believes greenhouse gases will cause terrible climate problems, then stopping their release from sources of carbon-burning energy means energy costs will skyrocket.

However, the length and quality of human life is directly proportional to the availability of affordable energy, which today is about 85 percent carbon-based. The truth is, carbon emissions will continue to rise no matter what the U.S. does, because most of the world has already answered the real question — that argument is settled.

Christys innlegg er forresten svært lesverdig også av andre grunner, som å forstå hvorfor det er så stor uenighet om klimaspørsmålet.

 

Bjørn Lomborg om fornybar fattigdom

Bjørn Lomborg skriver om en del realiteter om dagens fornybare energi som har vært tatt opp på denne bloggen tidligere.

  • Sol- og vindkraft ble subsidiert med 60 milliarder dollar i 2012. I tillegg ble biodrivstoff subsidiert med 19 millioner dollar.
  • Siden alle prioriteringer betyr å nedprioritere noe annet, kunne disse pengene ha vært investert i bedre helsestell, flere lærere, bedre veier eller lavere skatter.
  • Vind- og solkraft er dyrere enn annen tilgjengelig energi. Å tvinge folk til å kjøpe dyrere energi betyr å gjøre alt dyrere.
  • Denne politikken gir økte byrder for folk, men i realiteten er det først og fremst de fattigste som må bære dem. For de allerede velstående betyr ikke økte energipriser så mye.
  • I Tyskland, forteller Lomborg, vil grønne subsidier koste 23,6 milliarder euro i år. Husholdningene betaler nå 80 prosent mer av strømmen enn de gjorde i 2000, og 6,9 millioner husholdninger lever i energifattigdom (definert til at over 10 prosent av inntekten går til energi).
  • Tre milliarder mennesker i verden mangler tilgang til rimelig og rikelig energi. Dette bidrar til å opprettholde fattigdommen deres. Vestlige land og regjeringer ønsker de skal ta i bruk fornybar energi, noe som etter Lomborgs mening er «hyklersk» – når bare 1,2 prosent av energien i verden kommer fra kostbar vind- og solteknologi.

Lomborg konkluderer:

Addressing global warming effectively requires long-term innovation that makes green energy affordable to all. Until then, wasting enormous sums of money at the expense of the world’s poor is no solution at all.

Jeg har tidligere tillatt meg å tvile på om investeringer i fornybar energi, og særlig vind- og solenergi, er smart i økonomisk forstand i dagens situasjon, og på kort og «mellomlang» sikt. Begrunnelsen virker mer ideologisk enn praktisk/økonomisk. I tillegg, etter hvert som den berømmelige «pausen» i global oppvarming fortsetter, kan det sige innover svært mange at klimaet må være atskillig mindre følsomt for CO2-utslipp enn det som er innebygd i klimaforskernes modeller. Disse modellene er åpenbart per i dag ikke brukbare som grunnlag for politiske beslutninger. Og en bransje som er avhengig av så tunge subsidier og derfor også så stor politisk vilje, kan fort komme til å slite svært tungt når dette begynner å demre for flere av dem som sitter på pengesekkene.

Dette da ut fra en diskusjon om hvorvidt fornybar energi framstår som en fornuftig investering i dag. Lomborgs perspektiv er selvfølgelig både større og viktigere med tanke på hele verdens utvikling. Helt enkelt sagt er det et enormt behov for rimelig, rikelig og pålitelig energi i verden dersom den skal kunne fortsette i den gode utviklingen som har vært for menneskene de siste 50-60 årene. I lys av dette framstår ønsket om å påtvinge folk dårligere og dyrere løsninger, begrunnet med den fryktede Karbondjevelen, som bakstreversk.