Category Archives: Klimapolitikk

Biskopens enkle verden

Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, sa på NRK Debatten 12.02.2015 ca. kl. 15:10:

Ja, klimaspørsmålet fører faktisk til massefattigdom i mange land. Det kan ikke kirken være taus om.

Programmet ligger fremdeles på NRK sine sider. LINK.

Hva i alle dager legger biskopen i ordet «faktisk» her? Jeg går ut fra at «klimaspørsmålet» var en forsnakkelse, og at han mente å si «klimaendringer». I motsatt fall kan det jo argumenteres med at det er klimapolitikken som skaper fattigdommen ved å nekte folk billig energi, for eksempel fra kull, eller dyrke drivstoff i stedet for mat og dermed presse matvareprisene opp, eller gjøre alt dyrere ved å promotere dyrere energiløsninger.

Biskopens utsagn ble stående uimotsagt i debatten.

I Klimapanelets femte rapport finner jeg følgende:

Poverty is a complex social and political problem, intertwined with processes of socioeconomic, cultural, institutional, and political marginalization, inequality, and deprivation, in low-, middle-, and even high-income countries. Climate change intersects with many causes and aspects of poverty to worsen not only income poverty but also undermine well-being, agency, and a sense of belonging. This complexity makes detecting and measuring attribution to climate change exceedingly difficult.

(Arbeidsgruppe II, Kap. 13 Livelihoods and Poverty, FAQ 13.2, s 802.)

Med andre ord, fattigdomsspørsmålet er svært sammensatt, slik det også forstås av Klimapanelet. Klimapanelets «hovedbudskap» synes å være at klimaendringer (og værhendelser) kan bidra til å gjøre fattigdommen verre, men også det motsatte, altså at fattigdommen kan gjøre klimaendringer, eller været, verre, på den måten at fattige mennesker ikke har de midlene som er nødvendige for å tilpasse seg. Dette er ikke vanskelig å tenke seg hvis man bor i et falleferdig skur vendt mot storhavet.

Men når fattigdomsproblemet er så sammensatt, er det merkelig å rette alt engasjement mot bare en enkelt faktor som kan bidra til en eventuell forverring under bestemte forutsetninger, og ikke på tiltak som er direkte målrettet nettopp mot fattigdomsbekjempelse. Et slikt tiltak er for eksempel å gi de fattige i verden tilgang til pålitelig og rimelig energi, ikke å nekte dem det. Tiltak rettet mot å bekjempe klimaendringer har ikke nødvendigvis noen som helst virkning mot fattigdommen, men betyr snarere bruk av ressurser som ellers kunne ha vært satt inn målrettet for å bekjempe den.

Eksempler på dette finnes begravd dypt i Klimapanelets svære femte rapport. I det samme kapitlet som nevnt ovenfor fra Arbeidsgruppe II, finner man for eksempel dette (min utheving):

Mitigation policies with social co-benefits expected in their design, such as Clean Development Mechanism (CDM) and Reduction of Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD+), have had limited or no effect in terms of poverty alleviation and sustainable development. {13.3.1.1-2}

De politiske valgene og ressursbruken som det er snakk om følger ikke automatisk og «lineært» av verdier, selv om man kan stille seg spørsmålet om hvilke verdier som begrunner bruk av store ressurser på tiltak som ikke hjelper mot fattigdommen – for så å begrunne dem med fattigdommen slik biskopen synes å gjøre.

Biskopens overforenkling vitner ikke om at han er spesielt godt informert. Har han lest Klimapanelets rapport, eller bygger han på andre overforenklinger fra grønne aktivister? Eller skyldes dette et behov for å begrunne deler av Kirkens nye engasjement som politisk korrekte agitatorer mot den norske petroleumsvirksomheten, som igjen bunner i et ønske om å gjøre Kirken mer «aktuell» eller «relevant»? Uansett virker dette rett og slett for grunt og lettvint fra en mann i en så høy stilling.

Klimaendringer er ikke et trosspørsmål av samme type som troen på Gud og Jesus. Det er heller ikke et svart-hvitt-spørsmål, men et med stor variasjon i gråtoner, og energi- og fattigdomspolitikk er heller ikke spørsmål som kan forenkles i den grad at det uten videre dikterer en rask avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det er nok betydelig mer komplisert enn som så – men biskopen har vel ikke tenkt at neste søndagspreken skal dreie seg om sprikende resultater av teoretiske beregninger av klimasensitivitet?

Nullutslippshus – for folk eller floskler?

Først av alt, jeg vet ikke all verden om såkalte «nullutslippshus», «passivhus» og så videre. Det følgende er bare en umiddelbar reaksjon på en nyhet publisert på NRK i dag 14. november 2014, der det heter at det er «tungt å selge nullutslippshus».

  • Etter ett år har de bare klart å selge en tredel av boligene i «Nordens største boligfelt med nullutslippshus» på Skarpnes i Arendal.
  • Dette til tross for at boligene har støtte fra Enova (det sies ikke hvor mye) og er husbankfinansiert.
  • Byggherren mener det skyldes konkurranse fra «rimelige bruktboliger» [Jøss, hvor er de? Og hvor flytter de som selger dem?] og at folk ikke forstår hvor mye de kan spare inn på energiutgiftene.
  • «Miljøekspert» Svein Tveitdal mener at årsaken er for lite «støtteordninger» og «insitamenter» fra Staten. (Altså det vi alminnelige ikke-eksperter vanligvis kaller penger.)

En enklere tolkning er at potensielle kjøpere har veid pris opp mot behov og fordeler, samt sin egen lommebok selvfølgelig, slik som for alle andre boliger.

I tillegg er det slik at Tveitdals utsagn:

Boligene står for 37 prosent av energiforbruket, og det er helt avgjørende at det bygges og selges nullutslippshus i stor skala i åra som kommer hvis myndighetene mener noen [sic] med et grønt skifte.

Kan tyde på at disse boligene er planlagt ut fra et behov for et «grønt skifte», hva det nå er, og ikke ut fra folk sitt behov for å ha et godt sted å bo. Uansett hva som måtte være fordeler for boligkjøper og senere beboer i husene, er ikke dette nødvendigvis det samme. Rent prinsipielt mener jeg at det må være opp til boligkjøperne hva slags hus de vil bo i, og ikke opp til «miljøeksperter» og deres fromme ønsker om grønne skifter. Bevares, det er nødvendige miljøforskrifter, brannforskrifter og så videre. Men de fleste av disse er rettet mot å bedre sikkerheten for beboere og nærmiljøet.

Så tilgi meg, men i den iskalde forblåste steinrøysa som vi kaller Fedrelandet, og som bokstavelig talt flommer over av rimelig og pålitelig energi, finner jeg det en smule bakvendt at selve energiforbruket skal definere hvordan vi bygger husene, og ikke forfrosne menneskers behov for lys, varme, trøst og tilflukt i den lange mørke årstiden.

Kanskje mange potensielle huskjøpere rett og slett har veid sine behov opp mot produktet og funnet det for lett? Men i mangel av salg roper altså «eksperter» på «Staten». Som om det var Staten som skulle kjøpe huset og bo i det. Det minner meg aldri så lite om at støvsugerne i butikken nå skal oppfylle ekspertene i EUs politiske behov, og ikke de praktiske behovene til menneskene som trenger og bruker dem. Dette er politikk snudd på hodet: Borgerne er til for Staten (OK, i dette tilfellet «Over-Staten») og ikke omvendt.

Riktignok er jeg ikke «ekspert» på noe annet enn det jeg selv tenker og ønsker, og tilbyr derfor disse tankene helt gratis for hva de nå er verdt, og med oppfordring til eventuelle lesere om å være kritiske til dem.

Heller ikke har jeg ment å si at husene er «dårlige» eller «uegnede», for det vet jeg jo ikke. Bevares, kanskje de er utmerkede. Men som sagt, akkurat som for støvsugere er det mitt ønske – eller skal jeg heller si krav – å kunne velge min bolig ut fra mine egne behov, og ikke ut fra det som til enhver tid måtte være politisk korrekt blant horder av teknokrater og «eksperter». Hvis de sistnevnte har noen ambisjoner om å leve opp til en slik tittel, får de sørge for å fylle dette behovet i stedet for å henge i skjørtekanten til Staten og gnåle om de verdiene de selv ikke klarer å skape.

 

Paradokset

Norge er blitt rikt ved å forsyne verden med rimelig og pålitelig energi (olje og gass).

Nå mener mange at Norge må lede an i kampen for å forsyne verden med dyr og upålitelig energi (vindmøller og solceller).

De påstår at dette handler om «etikk».

Lesestoff for helgen

Tre tankevekkende artikler fra den siste uken:

Richard Lindzen skriver for CATO Institute og sammenligner klimafrykten med tre tidligere historiske fenomener, nemlig Malthusianismen, som lever i beste velgående, sosial darwinisme, som ga støtet til rasehygienen, og Dreyfus-saken, der mangel på beviser ikke var til hinder for saken splittet Frankrike i to polariserte leire.

De manglende bevisene går som en rød tråd gjennom disse sakene, men er altså ikke til hinder for at grupper av interessenter blir «troende» og bruker saken til å fremme sine egne interesser.

Lindzen nevner også skadepotensialet:

Affordable energy has been the primary vehicle for the greatest advance in human welfare in human history. This issue promises to deny this to the over 1 billion humans who still lack electricity. For billions more energy will be much less affordable leading to increased poverty. Poverty, itself, is a major factor in reduced life expectancy. It requires a peculiarly ugly obtuseness to ignore the fundamental immorality of this issue.

Richard Tol skriver om den siste Stern-rapporten, «Stern2.0», som jo pussig nok er bestilt av landene Norge, Sverige, England, Colombia og Etiopia.

Man kan trygt si at rapporten slaktes

The new Stern Review calls for an international treaty with legally binding targets. Albert Einstein defined insanity as doing the same thing over and over again and expecting a different result. Since 1995, the parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change have met year after year to try and agree on legally binding targets – and failed every time. The reasons are simple. It is better if others reduce their emissions but you do not. No country likes to be bound by UN rules for its industrial, agricultural and transport policies. The international climate negotiations have been successful in creating new bureaucracies, but not in cutting emissions.

Alltid lesverdige Ross McKitrick skriver om det påståtte hastverket med å «gjøre noe» for å motvirke klimaendringer, ikke minst nå når usikkerheten synes større enn noen gang og det blir stadig klarere at prognosene for klimaendringer må nedjusteres:

The arguments for hasty action on greenhouse gases do not hold up. This is a case where there is a positive value to waiting for the policy-relevant scientific information we know will be emerging in the next few years, before committing to a long-term course of action.

Og Steven E Koonin skriver i Wall Street Journal at

 The idea that «Climate science is settled» runs through today’s popular and policy discussions. Unfortunately, that claim is misguided. It has not only distorted our public and policy debates on issues related to energy, greenhouse-gas emissions and the environment. But it also has inhibited the scientific and policy discussions that we need to have about our climate future.

Koonin aksepterer en hel del av vitenskapen som mange andre stiller spørsmålstegn ved:

The crucial scientific question for policy isn’t whether the climate is changing. That is a settled matter: The climate has always changed and always will. Geological and historical records show the occurrence of major climate shifts, sometimes over only a few decades. We know, for instance, that during the 20th century the Earth’s global average surface temperature rose 1.4 degrees Fahrenheit.

Nor is the crucial question whether humans are influencing the climate. That is no hoax: There is little doubt in the scientific community that continually growing amounts of greenhouse gases in the atmosphere, due largely to carbon-dioxide emissions from the conventional use of fossil fuels, are influencing the climate. There is also little doubt that the carbon dioxide will persist in the atmosphere for several centuries. The impact today of human activity appears to be comparable to the intrinsic, natural variability of the climate system itself.

– men er altså like fullt skeptisk i lys av at de menneskelige påvirkningene er så små:

Even though human influences could have serious consequences for the climate, they are physically small in relation to the climate system as a whole. For example, human additions to carbon dioxide in the atmosphere by the middle of the 21st century are expected to directly shift the atmosphere’s natural greenhouse effect by only 1% to 2%. Since the climate system is highly variable on its own, that smallness sets a very high bar for confidently projecting the consequences of human influences.

Koonin er ikke kjent som noen «fornekter». Han var undersekretær for vitenskap i Energidepartementet under Obamas første periode.

God helg og god lesning!

 

Støvsugerdirektivet og interessene bak det

Som allerede godt kjent trer et nytt EU-direktiv om støvsugere i kraft fra 1. september. Etter dette vil det innen EU bli forbudt å selge støvsugere med effekt på over 1600 Watt, og fra 2017 på over 900 Watt.

Det nye direktivet ser ut til å bli innført uten motstand også i Norge, ettersom Olje- og energidepartementet ikke har noen bemerkninger til direktivet.

«Støvsugerdirektivet» er imidlertid bare en del av EUs økodesign-direktiv for energirelaterte produkter. Nemko lister opp:

  1. Enkle dekodere
  2. Kjeler og kombikjeler
  3. Varmtvannsbeholdere
  4. Datamaskiner
  5. TV
  6. Standby tilstand og energiforbruk i av-stilling
  7. Eksterne strømforsyninger
  8. Kontorbelysning
  9. Gatebelysning
  10. Klimaanlegg
  11. Vifter
  12. Elektriske motorer
  13. Sirkulasjonspumper
  14. Kjøle- og fryseapparater for husholdning
  15. Oppvaskmaskiner for husholdning
  16. Vaskemaskiner for husholdning
  17. Tørketromler for husholdning
  18. Støvsugere
  19. Belysnig del I og del II.
  20. Ovner
  21. Platetopper og griller.
  22. Kaffekokere
  23. Apparater for nettverkstilkopling

Så er teknologiske forbedringer automatiske følger av byråkratiske vedtak? Er vaskemaskiner, oppvaskmaskiner osv. like bra eller bedre enn før som følge av dette? Mine egne erfaringer gir meg grunn til å tvile på det: Mine gamle modeller vasket bedre enn dem jeg skiftet dem ut med. Og er ikke konkurransen mellom produsentene god nok når det gjelder å utvikle de beste og mest effektive produktene?

Så hvorfor kan ikke EU stole på at forbrukerne selv vil greie å velge det beste produktet, ut fra «best i test» osv.? Svaret er at disse direktivene er ikke skapt ut fra et ønske om å gjøre verden bedre for forbrukerne, altså folk flest, men for å redde verden fra «global oppvarming». Som Nemko skriver:

Energisparing er det mest virkningsfulle tiltak for å begrense global oppvarming. Lovgiverne i EU har innsett at dette også er et miljøtiltak tiltak som er gjennomførbart.  Det sparer landene i EU for store investeringer i infrastruktur, sparer forbrukere og bedrifter for kostnader og sikrer mot politisk press fra leveransekjeden av energi.

EU vet hva som er best for oss altså… men det som ikke nevnes, er at dette er resultatet av en omfattende grønn lobbyvirksomhet fra stiftelser som Den europeiske klimastiftelsen, European Climate Foundation (ECF), som selv skryter uhemmet av det de har oppnådd gjennom sin lobby- og PR-virksomhet (den siste uthevingen er min):

Adopting stricter standards and effective labels for appliances and equipment All energy-using products made in or imported into the EU must meet minimum energy performance standards and product labels that encourage the production and purchase of more efficient models. The Ecodesign and Energy Labelling directives both established complex processes for designing and adopting new standards and labels. To counter industry efforts to weaken requirements and delay implementation, we support a network of technical experts and NGOs that monitor and participate in the regulatory process and arm policymakers with data and analyses to ensure adoption of the most ambitious, technically and economically feasible requirements. Our work in this arena has already led to notable successes, most recently on boilers and vacuum cleaners.

ECF bruker 25 millioner euro, eller 200 millioner kroner, i året på å «bende» EUs politikk i ønsket retning.

Men som Ben Pile skriver, den politiske beslutningsprosessen, verken i EU eller andre steder, burde ikke være en lekegrind for rike stiftelser og deres velgjørere. Dette er ikke demokratisk valgte institusjoner som er til for å informere allmennheten, men for å nekte oss et demokratisk uttrykk. Det handler om å forvandle den politiske prosessen, å berøve folket makt og legge den i hendene på de «grønne» organisasjonene og de særinteressene de representerer.

 

Noen tanker om «fossil» og «fornybar» energi

«Fossil» og «fornybar» energi er pop-termer. «Fossil», altså «forsteinet», har konnotasjoner av noe som hører fortiden til, og er avleggs, og man får følelsen av at også bransjen selv og deres utøvere og tilhengere er «avleggs».

«Fossil» er jo i populærspråket også en eldre person, og klimarørsla har prøvd å gjøre det til et propagandapoeng at mange kjente klimaskeptikere er eldre/pensjonister («Seniorsaken«, noen?), konservative og dessuten motstandere mot de endringene de selv så bombastisk foreslår. Så et i utgangspunktet nøytralt begrep brukes til å prøve å få noe negativt til å hefte ved disse energiformene, produsentene av dem og brukerne – som jo omfatter både Bellona og Greenpeace. Og James Hansens alder pleier ikke nevnes, heller ikke alle de for lengst avdøde grunnleggerne av det hypermoderne begrepet «global oppvarming», også kjent som klimaendringer.

«Fornybar» energi derimot, høres så grønt og fint ut, tenk, en krukke som aldri blir tom! Ordet «gratis» energi er også blitt brukt, noe som er sant, men smør på flesk: All energi er gratis, den ble til i Big Bang, eller da Gud skapte verden om du vil – prinsippet er det samme. Den har vært der siden tidenes morgen og solen bader oss i den hver dag, gratis og «fornybar».

Det som koster penger, er å samle inn energien. Vi gjør det med gruvedrift og borerigger, og med vannkraftverk, vindmøller, solpaneler og kjernekraftverk, og alle har forskjellige kostnader: Men for alle disse innsamlingene gjelder det at de verken er «gratis» eller «fornybare» – fornyelsen av installasjonene må gjøres uansett og koster penger. Levetiden for deler av det som går som «fornybar» i dag er kort.

Energi kan som kjent ikke skapes, og ikke ødelegges. Derav følger at den heller ikke kan «fossiliseres» eller «fornyes».

«Fossil» og «fornybar» energi er nøyaktig det samme: Det er bare innsamlingsmetodene som er forskjellige.

 

Den inkontinentes mening om brønnpissere

Eivind Trædal har en ytring på NRKs nettsider med tittelen «Fossilpopulismen» i anledning av at Australias statsminister Tony Abbott vil avskaffe karbonskatten.

Trædals tankesett synes å bygge på et «nøkkelferdig» sett med uuttalte premisser, eller antakelser, som i og med at de er uuttalte, heller ikke problematiseres, i den grad at man kan lure på om de heller ikke er erkjente, slik at de nærmest fremstår som like ubevisste som de er uuttalte. Disse premissene/antakelsene er som følger:

  1. Debatten er over/vitenskapen er avgjort. Det finnes ingen vitenskapelig tvil om menneskeskapte klimaendringer, de er reelle og farlige. Denne antakelsen gjør at synsere som Trædal kan hetse alle som ikke er enige med ham som «klimafornektere» uten å bringe til torgs et eneste reelt argument. I realiteten lever den vitenskapelige debatten i beste velgående, som grundig dokumentert av Emil Røyrvik ved SINTEF for en tid siden, men det er også klare tegn til at den blir undertrykt, slik det fremgår av Lennart Bengtsson-affæren for kort tid siden eller «portvokterne» fra Climategate, som aktivt motarbeidet publisering av forskning som ikke støttet deres syn. For forskere som kjemper for «Saken», er det viktig å gi inntrykk av bortimot 100 % enighet, eller «konsensus», nettopp fordi det gir folk som Trædal og mange andre et skinn av legitimitet og autoritet fra «vitenskapen». Når man studerer bølleatferden fra både forskere og aktivister, er det ikke vanskelig å få øye på at det «konsensus» ikke er det riktige ordet: «Konformitet» passer nok bedre.
  2. Klimaforskningens funn dikterer en bestemt politikk. Når noen går imot denne politikken, blir verden for stor og komplisert for Trædal, som åpenbart tror at samfunnets eneste mulighet er å slå inn på Den smale sti, som er «utslippskutt» ved hjelp av karbonskatt, fangst & lagring av CO2 og subsidiering av «fornybar energi». Alt annet er umoralsk, og heller ikke her er debatt mulig, uenighet omtales som «angrep» og alle som er uenige, som «brønnpissere». Men realitetene er at verden med sin økende befolkning trenger rikelig med rimelig og pålitelig energi, og at dagens teknologi ikke er i stand til å møte dette behovet uten å bruke olje, gass og kull. Dette er erkjent av for eksempel Bjørn Lomborg og Roger Pielke Jr, som slett ikke er «klimafornektere» med hensyn til selve klimavitenskapen, men som har sin ekspertise innen økonomi og politikk – en ekspertise klimatologene gjennomgående ikke har. Til og med forskeraktivisten framfor noen, James Hansen, har uttalt at det eneste teknologisk mulige for å erstatte kull i dag, er kjernekraft, og at å tro noe annet er å «tro på tannfeen og påskeharen». Men Hansens tro på kjernekraft er vanskelig å finne igjen når han omtales i norske medier.
  3. Fiendebildet. Alle politiske/ideologiske/religiøse bevegelser trenger som kjent en ytre fiende fordi dette virker samlende innad, det er de rettroende mot «de andre». Klimarørslas hovedfiende er «fossilindustrien», representert ved «amerikanske tenketanker», og ved nær sagt ethvert tegn for avvik fra «partilinja», blir denne demonen manet fram og dissidentene knyttet opp mot den i tur og orden. Ikke bare har den skylden for all den risiko som været innebærer; den har også skylden for alle vitenskapelige motargumenter og alle energipolitiske motforestillinger som kan tenkes å være i strid med den ensrettingen av samfunnsdebatten og den vitenskapelige og politiske debatten som søkes oppfylt av Trædal og hans meningsfeller. For Trædal ser det ut til å være utenkelig at det kan finnes legitime innvendinger mot hans eget syn, noe som i seg selv burde være et «rødt flagg», en indikasjon på at dette tankesystemet er basert på tro og følelser, og ikke om vitenskap, harde fakta og reell og rasjonell uenighet. At en bransje driver lobbyvirksomhet til egen fordel, burde neppe overraske noen, men det merkelige i klimadebatten er at man får forståelsen av at det bare er «fossilindustrien» som gjør det. Eksempelvis kan det nevnes at kjernekraftlobbyen var svært så aktiv i tiden rundt opprettelsen av Klimapanelet. Og har ikke «fornybar»-selskapene noen form for økonomiske interesser i forbindelse med energipolitikk? Og er miljøbevegelsen helt og fullstendig uavhengig av tunge økonomiske interesser i fornybar energi og karbonkvotehandel? En ny rapport fra mindretallet i Senatet i USA dokumenterer at så ikke er tilfelle: Det går en stri pengestrøm gjennom en labyrint av ideelle foretak til de grønne.
  1. Klimapolitikken er hevet over annen politikk. Trædal bekymrer seg for at skillelinjene i klimapolitikken følger de mer tradisjonelle skillelinjene i land som USA, Canada og Australia. Samtidig kritiserer han Abbott for å hevde at karbonskatten går ut over økonomisk vekst. Dermed demonstrerer Trædal at han tror klimapolitikk kan behandles løsrevet fra all annen politikk; jeg antar at han mener klimapolitikken han støtter om nødvendig må gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, eller på tross av økonomisk tilbakegang. Men Trædal går inn for en politikk som vil gjøre energi (og dermed alt mulig annet) dyrere og mindre tilgjengelig. Dyr energi går allerede ut over de fattigste i land som Storbritannia, Tyskland og Spania. Når disse menneskene fryser om vinteren, er det ikke klimaendringene de merker, men klimapolitikken. Og når dette er rike land, hvordan vil det da bli i fattige land? Et annet poeng som antydes av Trædal selv, er at Abbott også ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Eksempelet Danmark viser også at satsing på «fornybar» energi ikke nødvendigvis går hånd i hånd med et ønske om åpne grenser, eller at å være politisk korrekt i ett spørsmål ikke nødvendigvis dikterer oppfatningen i et annet, eller hvilke politiske prioriteringer man ønsker.
  2. De andre er bare populister. Dette er selvfølgelig en konsekvens av punktene ovenfor: I Trædals trossystem er alle de «gode» kreftene, klimaaktivistene, miljøbevegelsen og politikere som opptrer i tråd med Trædals grunnleggende sannheter, hevet over enhver mistanke om at de frir til velgere med emosjonelt baserte skrekkscenarioer som er rettet mot å skape frykt, eller at de appellerer til gode menneskers skyldfølelse, enten det er overfor «klimaet» eller overfor fattige mennesker i verden som er mer ubeskyttet mot «klimaet», altså været, enn vi selv. Det er nok å minne om tyfonen på Filippinene i høst, der det ble insinuert, om ikke påstått, at det hefter «skyld» ved norsk petroleumsvirksomhet, og dermed også det norske folk, for været i Stillehavet.

Det er også mye annet som kunne kommenteres i Trædals innlegg, for eksempel at han synes å mene at vi nordmenn ikke burde få lov til å spise fersk frukt fra Sør-Afrika, hvilket nødvendigvis innebærer at sørafrikanerne heller ikke burde få lov til å selge oss denne frukten og tjene noen sårt tiltrengte penger som kan bidra til landets utvikling. Eller at tungt skattelagt privatbilisme ikke er bra, i motsetning til tungt subsidiert elektrisk privatbilisme. Men dette får ligge for denne gang.

Samtidig som han klager over at andre bedriver «brønnpissing», virker Trædal rimelig inkontinent i forhold til sine egne stråler, når han strør rundt seg med nedsettende uttrykk som «klimafornektere» og «populistisk anlagte hoffnarrer».