Category Archives: Uncategorized

Mer om «rekordåret 2014»

Nettmagasinet forskning.no melder at

NASA og NOAA: 2014 varmeste år noensinne

Fjoråret var det varmeste året som noen gang er registrert på jordkloden, ifølge amerikanske forskere.

Men som nevnt i forrige post, ifølge NOAA var dette bare 48 prosent sikkert, og nå viser det seg at ifølge NASA der det bare 38 prosent sikkert, ifølge Gavin Schmidts Tweet.

Ut fra dette er det altså ifølge NOAA og NASA mer sannsynlig at 2014 ikke var det varmeste året som er registrert, enn at det var det…

Lubos Motl mener at Gavin Schmidt er uærlig, fordi han «teknisk sett» forteller sannheten, men bare til noen få:

The tweet by Gavin Schmidt is a simple example of mass manipulation in action. They publish some of the correct yet inconvenient clarifications at places where almost no one reads – the press conference was attended by a small number of people, Schmidt has a few thousand Twitter followers, almost no one reads the bulk of the IPCC reports etc. – while at the places which matter because millions of people read them, they always post the distortions, oversimplifications, and downright lies.

This combination of strategies allows them to say that they «did release the truth». However, they are careful that they only speak the truth when almost no one listens.

David Rose skriver mye av det samme som Lubos Motl i en artikkel i Daily Mail.

Det er vel logisk å konkludere med at 2014 var et varmt år, men at å utbasunere en ny «rekord» virker mest å svare til et intenst behov for propagandapoenger i disse dager da det er klart at 1) spriket mellom observasjonene og modellenes spådommer øker så og si for hver dag som går, og 2) det blir dårligere og dårligere samsvar mellom menneskelige CO2-utslipp og temperaturene på jorden.

Oppdatering 28.01.2105

yr.no har i dag en artikkel som omhandler de forskjellige rekordene og deres usikkerhet.

Det forklares der blant annet at

2014 ender opp med 48 prosent. Det nest mest sannsynlige året er 2010, med 18 prosent. Dette betyr at sannsynligheten for at 2014 er det varmeste året, er litt mer enn 2,5 ganger mer enn sannsynligheten for at 2010 er det varmeste året.

Det er vanskelig å se at dette gjør det mer sannsynlig at det var rekord – det er jo like fullt under 50 prosent sjanse for at det var det.

Det er ikke så vanskelig å være enig med Gavin Schmidt i at disse hundredelene i realiteten ikke er så viktige. Men det er ikke Gavin Schmidt som siteres av NTB, men britisk aktivist og eks-punkrocker, nå propaganda- og meningspolitisjef Bob Ward.

(I parentes bemerket ser verden utenfor The Guardian og BBC ut til å være en sammenhengende stor hvit flekk for NTB når temaet er miljø og/eller klima.)

«Rekord» er et ord med stor propagandaverdi, så folk som Ward vil nok svært gjerne beholde det, selv om det skulle koste (enda litt mer) troverdighet. Schmidt er smart nok til å innse dette og ønsker å ha sitt på det tørre. Spriket mellom temperaturindeksene og modellene nevnes riktignok ikke….

Men alt i alt er det en interessant artikkel på yr.no. Hvor ofte nevnes Anthony Watts i klimaartikler i norske medier? Det kan se ut som et skritt i retning av å innse at skeptikere blir hørt av mange, og derfor også forholde seg til dem. Altså en holdning som er det motsatte av nettopp Gavin Schmidt, som ikke ville sitte ved samme bord og snakke med Roy Spencer på TV. Akkurat det PR-slaget vant nok Spencer med god margin.

Oppdatering #2:

Forresten blir det nok siste gang jeg refererer til Lubos Motl her eller andre steder. Han er kjent som en «talentfull» fysiker og jeg har lest mange kommentarer av ham som virker fornuftige nok, så lenge han holder seg til saken. Men etter å ha lest hans post om en pågående barnevernssak der et tsjekkisk par er blitt fratatt barna sine av det norske barnevernet, innser jeg at nok er nok. Selv om det skulle være tilfelle at vi står overfor et tilfelle av urettferdighet, og selv om det godt kan være at det kan reises kritikk mot det norske barnevernet både i denne saken og på mer prinsipielt/systemisk grunnlag, kan ikke dette rettferdiggjøre det som verbalt og visuelt tilsvarer en brenning av det norske flagget og samle en lynsjemobb som spytter på graven til myrdede barn – og det i en post som foregir seg å handle om barns velferd. Jeg klarer ikke få øye på noen prinsipiell forskjell mellom Motl og enkelte av hans kommentatorer og en mobb av islamistiske fanatikere som brenner flagg og ambassader på grunn av noen tegninger de ikke liker. Fyren er åpenbart en intelligent idiot. Noen nettsøk viser at han er en notorisk «name-caller» av et kaliber som er usedvanlig selv i klimadebatten, og han begynte lenge før han ble kjent der.

Jeg får meg ikke til å linke til dette svineriet. Interesserte folk får søke på navnet, Norwegian og Barnevernet (på norsk).

 

Klimakrise anno 2014

Klimagrasrota har vært forsømt i det siste, men etter en lang pause og med et nytt år godt i gang er det på tide å plukke opp tråden igjen. Det er jo ikke det at det ikke skjer noe… om det ikke akkurat er «klimakrise», så fortsetter debatten og «klimakrigen» med full styrke.

Flere datasett rapporterer at 2014 var det varmeste året som noen gang «er registrert», nærmere bestemt siden 1850. De fleste år er altså ikke registrert…  «Det varmeste året noensinne» gjelder imidlertid bare de bakkebaserte målingene – ingen av de to satellittbaserte seriene RSS og UAH har 2014 som «varmeste år» – og disse går bare tilbake til 1979. Kritiske røster som Tony Brown har påpekt at den globale dekningen av pålitelige termometermålinger i 1850 var altfor dårlig til å kunne sammenlignes med våre dager direkte – en slik sammenligning er kanskje ikke mulig før rundt 1950. Dermed burde man også forvente ganske store feilmarginer?

Hvilket bringer meg inn på størrelsen på rekordåret… NOAA har 2014 som rekordvarmt, men bare med fire hundredels grader(!) foran 2005 og 2010… men oppgir feilmarginen for hav + land til 0,09 grader. Feilmarginen er over dobbelt så stor som rekorden, altså.

Men altså… ta-ta-ra-ta… rekord! Rekorder har nyhetsverdi, les kampanje- og propagandaverdi, og vil nok bli brukt for alt det er verdt.

Men allerede før det var CICERO ute i desember i fjor med sitt magasin KLIMA. Her hevder de at

Rekordåret 2014 viser at klimaendringene rammer folk over hele verden allerede nå.

Dette begrunnes ved å vise til en tidslinje over «varmerekorder og ekstremværhendelser i 2014». Her er riktignok 2014 – foreløpig? – bare «blant» de varmeste årene noensinne, men i tidslinjen har de ingen problemer med å koble ekstremkulde i USA og Canada til «det varmeste året noensinne».

Alt ser ut til å duge. Det er kulde, hetebølger, branner, regn og snø… og pollen (atsjoooh). Og så er det flommer, selvfølgelig, dette fenomenet som Klimapanelet i sin spesialrapport «SREX» om ekstremvær fra 2012 ikke en gang kunne si om det hadde blitt mer eller mindre av globalt sett. Heller ikke tørke – som det hadde blitt mer av noen steder, men mindre andre steder. Men kanskje 2014 har forandret på dette?

Det er også pussig med overskrifter som «verste tyfon på 40 år» og «verste haglstorm siden 1985» – for henholdsvis 40 og 30 år siden var jo verden et godt hakk kjøligere enn i «rekordåret» 2014, og likevel var det verre «ekstremvær»? Her er det liksom noe som ikke stemmer helt…

There have been no significant trends observed in global tropical cyclone frequency records, including over the present 40-year period of satellite observations (e.g., Webster et al., 2005).

(Kilde: Klimapanelets SREX-rapport 2012, s. 159.)

Så  ifølge nettopp den vitenskapen som CICERO formodentlig støtter, kan de altså ikke ta en og annen tropisk storm til inntekt for at det er noe ekstremt på gang med denne delen av klimaet. I stedet ser det ut til at de har blandet sammen «observasjon» og «insinuasjon»: De observerer ingen økning i tropiske stormer, men insinuerer en slik. Eksempelet er langt fra unikt.

Verden er stor, sa John Christy en gang. Med det mente han selvfølgelig at det alltid er varmt et sted, kaldt et annet, noen steder regner det, andre steder blåser det, og noen steder både regner og blåser det på en gang, såpass vet jo en vestlending. Men for CICERO ser det ut til at omtrent alt som er i stand til å være verdig en notis i en avis, utgjør et «tegn», ikke ulikt slike tegn man finner i miljøer som leter etter tegn på utenomjordisk besøk eller på ånder i hjemsøkte hus. Kanskje er det noe psykologisk på gang; når man gjerne vil tro på noe, er det ofte lett å finne slike «tegn» som bekrefter troen.

Noen vil tolke dette som propaganda, men personlig synes jeg det hviler noe uskyldshvitt naivt over det, slik som i min utplukkede favoritt blant CICEROs ekstremhendelser i 2014:

Lyngbrann på Heggmoen

Søndag oppsto det en lyngbrann på Heggmoen utenfor Bodø sentrum. – Det er sannsynligvis et bål som ikke har blitt slukket som har ført til brannen, sier politibetjent Vegard Kristiansen til Avisa Nordland på stedet.

Trøste og bære, klimakrisen er over oss.

Og godt nyttår, forresten. 🙂

 

Den inkontinentes mening om brønnpissere

Eivind Trædal har en ytring på NRKs nettsider med tittelen «Fossilpopulismen» i anledning av at Australias statsminister Tony Abbott vil avskaffe karbonskatten.

Trædals tankesett synes å bygge på et «nøkkelferdig» sett med uuttalte premisser, eller antakelser, som i og med at de er uuttalte, heller ikke problematiseres, i den grad at man kan lure på om de heller ikke er erkjente, slik at de nærmest fremstår som like ubevisste som de er uuttalte. Disse premissene/antakelsene er som følger:

  1. Debatten er over/vitenskapen er avgjort. Det finnes ingen vitenskapelig tvil om menneskeskapte klimaendringer, de er reelle og farlige. Denne antakelsen gjør at synsere som Trædal kan hetse alle som ikke er enige med ham som «klimafornektere» uten å bringe til torgs et eneste reelt argument. I realiteten lever den vitenskapelige debatten i beste velgående, som grundig dokumentert av Emil Røyrvik ved SINTEF for en tid siden, men det er også klare tegn til at den blir undertrykt, slik det fremgår av Lennart Bengtsson-affæren for kort tid siden eller «portvokterne» fra Climategate, som aktivt motarbeidet publisering av forskning som ikke støttet deres syn. For forskere som kjemper for «Saken», er det viktig å gi inntrykk av bortimot 100 % enighet, eller «konsensus», nettopp fordi det gir folk som Trædal og mange andre et skinn av legitimitet og autoritet fra «vitenskapen». Når man studerer bølleatferden fra både forskere og aktivister, er det ikke vanskelig å få øye på at det «konsensus» ikke er det riktige ordet: «Konformitet» passer nok bedre.
  2. Klimaforskningens funn dikterer en bestemt politikk. Når noen går imot denne politikken, blir verden for stor og komplisert for Trædal, som åpenbart tror at samfunnets eneste mulighet er å slå inn på Den smale sti, som er «utslippskutt» ved hjelp av karbonskatt, fangst & lagring av CO2 og subsidiering av «fornybar energi». Alt annet er umoralsk, og heller ikke her er debatt mulig, uenighet omtales som «angrep» og alle som er uenige, som «brønnpissere». Men realitetene er at verden med sin økende befolkning trenger rikelig med rimelig og pålitelig energi, og at dagens teknologi ikke er i stand til å møte dette behovet uten å bruke olje, gass og kull. Dette er erkjent av for eksempel Bjørn Lomborg og Roger Pielke Jr, som slett ikke er «klimafornektere» med hensyn til selve klimavitenskapen, men som har sin ekspertise innen økonomi og politikk – en ekspertise klimatologene gjennomgående ikke har. Til og med forskeraktivisten framfor noen, James Hansen, har uttalt at det eneste teknologisk mulige for å erstatte kull i dag, er kjernekraft, og at å tro noe annet er å «tro på tannfeen og påskeharen». Men Hansens tro på kjernekraft er vanskelig å finne igjen når han omtales i norske medier.
  3. Fiendebildet. Alle politiske/ideologiske/religiøse bevegelser trenger som kjent en ytre fiende fordi dette virker samlende innad, det er de rettroende mot «de andre». Klimarørslas hovedfiende er «fossilindustrien», representert ved «amerikanske tenketanker», og ved nær sagt ethvert tegn for avvik fra «partilinja», blir denne demonen manet fram og dissidentene knyttet opp mot den i tur og orden. Ikke bare har den skylden for all den risiko som været innebærer; den har også skylden for alle vitenskapelige motargumenter og alle energipolitiske motforestillinger som kan tenkes å være i strid med den ensrettingen av samfunnsdebatten og den vitenskapelige og politiske debatten som søkes oppfylt av Trædal og hans meningsfeller. For Trædal ser det ut til å være utenkelig at det kan finnes legitime innvendinger mot hans eget syn, noe som i seg selv burde være et «rødt flagg», en indikasjon på at dette tankesystemet er basert på tro og følelser, og ikke om vitenskap, harde fakta og reell og rasjonell uenighet. At en bransje driver lobbyvirksomhet til egen fordel, burde neppe overraske noen, men det merkelige i klimadebatten er at man får forståelsen av at det bare er «fossilindustrien» som gjør det. Eksempelvis kan det nevnes at kjernekraftlobbyen var svært så aktiv i tiden rundt opprettelsen av Klimapanelet. Og har ikke «fornybar»-selskapene noen form for økonomiske interesser i forbindelse med energipolitikk? Og er miljøbevegelsen helt og fullstendig uavhengig av tunge økonomiske interesser i fornybar energi og karbonkvotehandel? En ny rapport fra mindretallet i Senatet i USA dokumenterer at så ikke er tilfelle: Det går en stri pengestrøm gjennom en labyrint av ideelle foretak til de grønne.
  1. Klimapolitikken er hevet over annen politikk. Trædal bekymrer seg for at skillelinjene i klimapolitikken følger de mer tradisjonelle skillelinjene i land som USA, Canada og Australia. Samtidig kritiserer han Abbott for å hevde at karbonskatten går ut over økonomisk vekst. Dermed demonstrerer Trædal at han tror klimapolitikk kan behandles løsrevet fra all annen politikk; jeg antar at han mener klimapolitikken han støtter om nødvendig må gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, eller på tross av økonomisk tilbakegang. Men Trædal går inn for en politikk som vil gjøre energi (og dermed alt mulig annet) dyrere og mindre tilgjengelig. Dyr energi går allerede ut over de fattigste i land som Storbritannia, Tyskland og Spania. Når disse menneskene fryser om vinteren, er det ikke klimaendringene de merker, men klimapolitikken. Og når dette er rike land, hvordan vil det da bli i fattige land? Et annet poeng som antydes av Trædal selv, er at Abbott også ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Eksempelet Danmark viser også at satsing på «fornybar» energi ikke nødvendigvis går hånd i hånd med et ønske om åpne grenser, eller at å være politisk korrekt i ett spørsmål ikke nødvendigvis dikterer oppfatningen i et annet, eller hvilke politiske prioriteringer man ønsker.
  2. De andre er bare populister. Dette er selvfølgelig en konsekvens av punktene ovenfor: I Trædals trossystem er alle de «gode» kreftene, klimaaktivistene, miljøbevegelsen og politikere som opptrer i tråd med Trædals grunnleggende sannheter, hevet over enhver mistanke om at de frir til velgere med emosjonelt baserte skrekkscenarioer som er rettet mot å skape frykt, eller at de appellerer til gode menneskers skyldfølelse, enten det er overfor «klimaet» eller overfor fattige mennesker i verden som er mer ubeskyttet mot «klimaet», altså været, enn vi selv. Det er nok å minne om tyfonen på Filippinene i høst, der det ble insinuert, om ikke påstått, at det hefter «skyld» ved norsk petroleumsvirksomhet, og dermed også det norske folk, for været i Stillehavet.

Det er også mye annet som kunne kommenteres i Trædals innlegg, for eksempel at han synes å mene at vi nordmenn ikke burde få lov til å spise fersk frukt fra Sør-Afrika, hvilket nødvendigvis innebærer at sørafrikanerne heller ikke burde få lov til å selge oss denne frukten og tjene noen sårt tiltrengte penger som kan bidra til landets utvikling. Eller at tungt skattelagt privatbilisme ikke er bra, i motsetning til tungt subsidiert elektrisk privatbilisme. Men dette får ligge for denne gang.

Samtidig som han klager over at andre bedriver «brønnpissing», virker Trædal rimelig inkontinent i forhold til sine egne stråler, når han strør rundt seg med nedsettende uttrykk som «klimafornektere» og «populistisk anlagte hoffnarrer».

Bengtsson om klimadebatten

Lennart Bengtsson forteller i en gjestepost på Stockholmsinitiativet/Klimatupplysningen om hvilke tanker han har gjort seg om klimavitenskap, klimapolitikk og klimadebatt den senere tid.

Klimatfrågan i dag tycks inte längre styras av ett rationellt tänkande, den har blivit en ideologi eller snarare en religion. Inte minst i vårt land har den fyllt det tomrum som förra seklets avkristning lämnade. Det är av denna anledning som debatten har blivit så irrationell och för en agnostisk person som mig obehaglig och närmast hotfull.

Les for all del alt sammen.

 

Claes Johnson på kinesisk

I dag har vi nordmenn feiret oss selv, vår frihet og vår uavhengighet. Grunnloven er også 200 år og søkes modernisert.

Frihet, herunder ytringsfrihet er en sentral verdi som vi gjerne vil være gode på. Jeg håper vi er det. Men våre svenske og amerikanske venner sliter visst litt med dette, jamfør den mye omtalte saken med klimaforsker Lennart Bengtsson som nylig ble mobbet til å trekke seg fra et mindre rådgivningsverv av «forskersamfunnet» på grunn av «avvik fra partilinja». Vittig tunge Mauricio Morabito nevnte at dette er nok «Klimate Konsensus Kommunity». Lag forkortelsen selv.

Men jeg sporer visst av litt… I Sverige har Claes Johnsons bok BodySoul Mathematical Simulation Tecnology vært svartelistet fra Kungliga Tekniska Högskolan (KTH). Årsak: Johnson er erklært klimaskeptiker. Boken har imidlertid nå blitt oversatt til kinesisk, og kineserne ønsker å publisere den. Som Johnson litt tørt bemerker:

I recall that the book is censored at KTH, and so apparently Sweden has stricter censorship than China.

Så kanskje det kan være en ide å nominere Johnson – og de kinesiske matematikerne! –  til Fredsprisen for sin kamp mot sensuren i Sverige?

Bengtsson redegjør

Stockholmsinitiativet / Klimatupplysningen har fått en litt nærmere redegjørelse fra Lennart Bengtsson om årsakene til at han trekker seg fra GWPF (se de to foregående postene på denne bloggen).

Speciellt var situationen så upphetsad i USA att en kollega hade begärt att fått sitt namn borttaget från en gemensam publikation om klimatkänslighet bara av det skälet att jag fanns med och associerades med vad som uppfattades som en ”förnekarorganisation” och detta trodde man kunde påverka utvärderingen av artikeln. Jag löste detta problem genom av dra bort mitt eget namn från artikeln.

[…]

Jag är som sagt djupt bekymrad över klimatvetenskapens integritet och över den attityd till extrema åsikter som vi senast såg i DN debatt i lördags. Denna form av politisk “Radikalhandlung” var på modet under 1930-talet i flera europeiska länder och ledde till den katastrof som även dagens svenska skola känner till.

Han takker også fra støtten han har fått fra personer og kollegaer over hele verden. Det er da alltid noe.

Også Judith Curry støtter Bengtsson:

This past week, we have seen numerous important and enlightening statements made by Bengtsson about the state of climate science and policy, and science and society is richer for this.  We have also seen a disgraceful display of Climate McCarthyism by climate scientists, which has the potential to do as much harm to climate science as did the Climategate emails.

Jeg lurer på om det norske klimaetablissementet følger med på dette, og om vi får se noen kommentarer.

 

Meningspolitiet slår til mot Bengtsson

I min forrige post rapporterte jeg at «main stream» og merittert klimaforsker Lennart Bengtsson hadde blitt medlem av ekspertpanelet til den britiske tankesmien GWPF, som er kritisk til de politiske implikasjonene av klimaforskningen (og ikke nødvendigvis til forskningen selv).

Denne nyheten fikk en viss publisitet og ble bredt kommentert, og Bengtsson ble intervjuet av blant annet Marcel Crok og Hans von Storch.

I dag kommer så nyheten om at Bengtsson er blitt presset til å trekke seg fra sitt nye verv. Han begrunner dette slik:

Dear Professor Henderson,

I have  been put under such an enormous group pressure in recent days from all over the world that  has become virtually unbearable to me. If this is going to continue I will be unable to conduct my normal work and will even start to worry about my health and safety.

I see therefore no other way out therefore  than resigning from GWPF. I had not expecting such an enormous world-wide pressure put at me from a community that I have been close to all my active life.  Colleagues are withdrawing their support, other colleagues are withdrawing from joint authorship etc. I see no limit and end to what will happen. It is a situation that reminds me about the time of McCarthy.

I would never have expecting anything similar in such an original peaceful community as meteorology. Apparently it has been transformed in recent years.

Under these situation I will be unable to contribute positively to the work of GWPF and consequently therefore I believe it is the best for me to reverse my decision to join  its Board at the earliest possible time.

With my best regards,
Lennart Bengtsson

Nøyaktig hva slags press han er blitt utsatt for presiserer han ikke, men det er urovekkende at han skriver at han er bekymret for sin helse og sikkerhet.

Det er kommet mange reaksjoner på kort tid på dette.

Marcel Crok:

This is very bad for the trustworthiness of climate science.

Richard Tol i en kommentar på Die Klimazwiebel:

WTF

GWPF:

GWPF Voices Shock and Concern at the Extent of Intolerance within the Climate Science Community.

Anthony Watts:

Shameless Climate McCarthyism on full display – scientist forced to resign

Steve McIntyre:

This is more shameful conduct by the climate “community”.
[…]

Be[n]gtsson’s planned participation in GWPF seemed to me to be the sort of outreach to rational skeptics that ought to be praiseworthy within the climate “community”.

Instead, the “community” has extended the fatwa. This is precisely the sort of action and attitude that can only engender and reinforce contempt for the “community” in the broader society.

Så det kunne altså overhodet ikke tåles at en klimaekspert med begge beina godt plantet i den generelle klimaforskningen ved universitetene valgte å flagge sin generelt skeptiske holdning – en dyd for en forsker – og ha noen form for kontakt med kritikere av det såkalte Konsensus, eller altså Den rette lære. Da vanker det åpenbart represalier som en eldre mann som jo Bengtsson etter hvert er blitt, ikke kan leve med. For ikke å ha gjort annet enn å være ærlig og åpen om sine tanker og sin innsikt i det feltet han har forsket på i mange, mange år.

Jeg håper, som Marcel Crok også skriver, at det etter hvert kommer fram mer om hva presset mot Bengtsson egentlig har bestått i. Uansett ser ikke dette bra ut for klimaforskningen som institusjon, med mindre representanter for klimaforskerne står fram og tar avstand fra den slags.

Noen kommentatorer sammenligner reaksjonene mot Bengtsson med situasjonen der et medlem ønsker å forlate en fanatisk religiøs sekt.

Judith Curry har sagt at folk som har en slik holdning, ikke tør annet enn å holde hodet nede (eller «words to that effect»). Ross McKitrick har kommentert at ikke alle klarer å være Sakarov, Sharansky, Ali eller Rushdie.

Dette er uverdig. Og det føyer seg inn i et mønster som har dannet seg de siste årene der dissidenter søkes kneblet og marginalisert, det surmules om ytringsfriheten og til og med demokratiet selv, fordi de mest ytterliggående av de klimatroende ikke får det som de vil. Det ser ut til at de glefsende bikkjene til meningspolitiet er blitt sendt etter Bengtsson, til tross for hans svært moderate og forsiktige uttalelser.

Jeg antar at det er nettopp Bengtssons faglige og personlige tyngde og troverdighet som en ærlig forsker som gjør ham så fryktet blant vokterne av Sannheten.

På andre samfunnsområder oppfordres vi til å verne om verdier som toleranse og likeverd. En kjønnstvetydig artist vant nylig Grand Prix, riktignok ikke med mitt bifall ettersom jeg synes konkurransen tross alt bør handle om musikk.

Men «klima» er visst en annen sak. Mens det er pop å være for seksuell og kulturell toleranse, er det plutselig fryktelig upop å hevde de samme verdiene når det kommer til «klima». Forvent ingen indignerte ledere i Dagsavisen, DN, Dagbladet, VG osv osv når det gjelder behandlingen av Lennart Bengtsson.

Men siste ord er nok likevel ikke sagt om denne episoden.