Nullutslippshus – for folk eller floskler?

Først av alt, jeg vet ikke all verden om såkalte «nullutslippshus», «passivhus» og så videre. Det følgende er bare en umiddelbar reaksjon på en nyhet publisert på NRK i dag 14. november 2014, der det heter at det er «tungt å selge nullutslippshus».

  • Etter ett år har de bare klart å selge en tredel av boligene i «Nordens største boligfelt med nullutslippshus» på Skarpnes i Arendal.
  • Dette til tross for at boligene har støtte fra Enova (det sies ikke hvor mye) og er husbankfinansiert.
  • Byggherren mener det skyldes konkurranse fra «rimelige bruktboliger» [Jøss, hvor er de? Og hvor flytter de som selger dem?] og at folk ikke forstår hvor mye de kan spare inn på energiutgiftene.
  • «Miljøekspert» Svein Tveitdal mener at årsaken er for lite «støtteordninger» og «insitamenter» fra Staten. (Altså det vi alminnelige ikke-eksperter vanligvis kaller penger.)

En enklere tolkning er at potensielle kjøpere har veid pris opp mot behov og fordeler, samt sin egen lommebok selvfølgelig, slik som for alle andre boliger.

I tillegg er det slik at Tveitdals utsagn:

Boligene står for 37 prosent av energiforbruket, og det er helt avgjørende at det bygges og selges nullutslippshus i stor skala i åra som kommer hvis myndighetene mener noen [sic] med et grønt skifte.

Kan tyde på at disse boligene er planlagt ut fra et behov for et «grønt skifte», hva det nå er, og ikke ut fra folk sitt behov for å ha et godt sted å bo. Uansett hva som måtte være fordeler for boligkjøper og senere beboer i husene, er ikke dette nødvendigvis det samme. Rent prinsipielt mener jeg at det må være opp til boligkjøperne hva slags hus de vil bo i, og ikke opp til «miljøeksperter» og deres fromme ønsker om grønne skifter. Bevares, det er nødvendige miljøforskrifter, brannforskrifter og så videre. Men de fleste av disse er rettet mot å bedre sikkerheten for beboere og nærmiljøet.

Så tilgi meg, men i den iskalde forblåste steinrøysa som vi kaller Fedrelandet, og som bokstavelig talt flommer over av rimelig og pålitelig energi, finner jeg det en smule bakvendt at selve energiforbruket skal definere hvordan vi bygger husene, og ikke forfrosne menneskers behov for lys, varme, trøst og tilflukt i den lange mørke årstiden.

Kanskje mange potensielle huskjøpere rett og slett har veid sine behov opp mot produktet og funnet det for lett? Men i mangel av salg roper altså «eksperter» på «Staten». Som om det var Staten som skulle kjøpe huset og bo i det. Det minner meg aldri så lite om at støvsugerne i butikken nå skal oppfylle ekspertene i EUs politiske behov, og ikke de praktiske behovene til menneskene som trenger og bruker dem. Dette er politikk snudd på hodet: Borgerne er til for Staten (OK, i dette tilfellet «Over-Staten») og ikke omvendt.

Riktignok er jeg ikke «ekspert» på noe annet enn det jeg selv tenker og ønsker, og tilbyr derfor disse tankene helt gratis for hva de nå er verdt, og med oppfordring til eventuelle lesere om å være kritiske til dem.

Heller ikke har jeg ment å si at husene er «dårlige» eller «uegnede», for det vet jeg jo ikke. Bevares, kanskje de er utmerkede. Men som sagt, akkurat som for støvsugere er det mitt ønske – eller skal jeg heller si krav – å kunne velge min bolig ut fra mine egne behov, og ikke ut fra det som til enhver tid måtte være politisk korrekt blant horder av teknokrater og «eksperter». Hvis de sistnevnte har noen ambisjoner om å leve opp til en slik tittel, får de sørge for å fylle dette behovet i stedet for å henge i skjørtekanten til Staten og gnåle om de verdiene de selv ikke klarer å skape.

 

Advertisements

Paradokset

Norge er blitt rikt ved å forsyne verden med rimelig og pålitelig energi (olje og gass).

Nå mener mange at Norge må lede an i kampen for å forsyne verden med dyr og upålitelig energi (vindmøller og solceller).

De påstår at dette handler om «etikk».

Klima-katta-strofen kommer snart!

I sin siste bok skriver aktivistene Naomi Oreskes og Erik Conway om alle de nær forestående landeplagene som venter oss på grunn av… du gjetter det nok, klimaendringer (gjesp). Nytt av året er at global oppvarming vil begynne å ta livet av kattene og bikkjene våre før det er gått ti år!

I kid you not:

But in 2023, the infamous “year of perpetual summer,” lived up to its name, taking 500,000 lives worldwide and costing nearly $500 billion in losses due to fires, crop failures, and the deaths of livestock and companion animals. The loss of pet cats and dogs garnered particular attention among wealthy Westerners, but what was anomalous in 2023 soon became the new normal (p. 8-9).

Selvfølgelig, det vil også bli mer tyfus, og byllepesten (svartedauden) vil komme tilbake, osv. osv. Men siden jeg har to fine kattepuser tenkte jeg at dette kunne være en fin introduksjon.

Oreskes og Conway er ofte sitert i klimadebatten på grunn av sin bok «Merchants of Doubt», der de etter det jeg har forstått (jeg har ikke lest den), sår tvil om klimaskeptikeres og -kritikeres integritet, du vet, oljeselskaper og den slags som planter «desinformasjon». Etter å ha lest anmeldelsen av den siste boken deres av Martin Lewis, som langt fra er noen klimaskeptiker, kan man lure på om det ikke kan stilles minst like store spørsmålstegn ved disse forfatternes seriøsitet. Mer illevarslende enn katta-strofen er det som Lewis skriver her:

The most troubling aspect of Oreskes and Conway’s book, however, is not its scare-tactics, its sloppy depictions of climatic patterns, or its attack on scientific standards. What is truly frightening is its embrace of authoritarian politics, coupled with its denigration of liberty and Democracy.

Dette på bakgrunn av deres åpenbare mistro til sin egen sivilisasjon, den vestlige, samtidig som de ser ut til å innbille seg at det kinesiske styresettet er så mye bedre rustet til å takle de fremtidige utfordringene som springer ut av deres egne dommedagsfantasier.

Lewis’ anmeldelse av den siste boken til Oreskes og Conway The Collapse of Western Civilization, er et spektakulært slakt som er verdt å lese i sin helhet – nesten alt kan siteres.

At totalitære løsninger ikke er veien å gå, er heldigvis også eksplisitt uttalt av enkelte aktører i den norske debatten som mener noe annet enn meg, for eksempel lederen for Zero Marius Holm og tidligere CICERO-leder Rolf Presthus, da i tilsynelatende opposisjon til Jørgen Randers. Men Lewis er vel så bekymret for den mottakelsen som boken synes å ha fått blant «vanlige» klimatroende og miljøaktivister som han er for det som står i Oreskes og Conways’ bok.

Men les for all del alt sammen.

H/t Bishop Hill.

Dessverre vil nok mine to pusekatter neppe overleve til 2023. Skulle jeg ta feil i denne spådommen, må nok minst en av dem døpes om til Mepusalem.

 

Lesestoff for helgen

Tre tankevekkende artikler fra den siste uken:

Richard Lindzen skriver for CATO Institute og sammenligner klimafrykten med tre tidligere historiske fenomener, nemlig Malthusianismen, som lever i beste velgående, sosial darwinisme, som ga støtet til rasehygienen, og Dreyfus-saken, der mangel på beviser ikke var til hinder for saken splittet Frankrike i to polariserte leire.

De manglende bevisene går som en rød tråd gjennom disse sakene, men er altså ikke til hinder for at grupper av interessenter blir «troende» og bruker saken til å fremme sine egne interesser.

Lindzen nevner også skadepotensialet:

Affordable energy has been the primary vehicle for the greatest advance in human welfare in human history. This issue promises to deny this to the over 1 billion humans who still lack electricity. For billions more energy will be much less affordable leading to increased poverty. Poverty, itself, is a major factor in reduced life expectancy. It requires a peculiarly ugly obtuseness to ignore the fundamental immorality of this issue.

Richard Tol skriver om den siste Stern-rapporten, «Stern2.0», som jo pussig nok er bestilt av landene Norge, Sverige, England, Colombia og Etiopia.

Man kan trygt si at rapporten slaktes

The new Stern Review calls for an international treaty with legally binding targets. Albert Einstein defined insanity as doing the same thing over and over again and expecting a different result. Since 1995, the parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change have met year after year to try and agree on legally binding targets – and failed every time. The reasons are simple. It is better if others reduce their emissions but you do not. No country likes to be bound by UN rules for its industrial, agricultural and transport policies. The international climate negotiations have been successful in creating new bureaucracies, but not in cutting emissions.

Alltid lesverdige Ross McKitrick skriver om det påståtte hastverket med å «gjøre noe» for å motvirke klimaendringer, ikke minst nå når usikkerheten synes større enn noen gang og det blir stadig klarere at prognosene for klimaendringer må nedjusteres:

The arguments for hasty action on greenhouse gases do not hold up. This is a case where there is a positive value to waiting for the policy-relevant scientific information we know will be emerging in the next few years, before committing to a long-term course of action.

Og Steven E Koonin skriver i Wall Street Journal at

 The idea that «Climate science is settled» runs through today’s popular and policy discussions. Unfortunately, that claim is misguided. It has not only distorted our public and policy debates on issues related to energy, greenhouse-gas emissions and the environment. But it also has inhibited the scientific and policy discussions that we need to have about our climate future.

Koonin aksepterer en hel del av vitenskapen som mange andre stiller spørsmålstegn ved:

The crucial scientific question for policy isn’t whether the climate is changing. That is a settled matter: The climate has always changed and always will. Geological and historical records show the occurrence of major climate shifts, sometimes over only a few decades. We know, for instance, that during the 20th century the Earth’s global average surface temperature rose 1.4 degrees Fahrenheit.

Nor is the crucial question whether humans are influencing the climate. That is no hoax: There is little doubt in the scientific community that continually growing amounts of greenhouse gases in the atmosphere, due largely to carbon-dioxide emissions from the conventional use of fossil fuels, are influencing the climate. There is also little doubt that the carbon dioxide will persist in the atmosphere for several centuries. The impact today of human activity appears to be comparable to the intrinsic, natural variability of the climate system itself.

– men er altså like fullt skeptisk i lys av at de menneskelige påvirkningene er så små:

Even though human influences could have serious consequences for the climate, they are physically small in relation to the climate system as a whole. For example, human additions to carbon dioxide in the atmosphere by the middle of the 21st century are expected to directly shift the atmosphere’s natural greenhouse effect by only 1% to 2%. Since the climate system is highly variable on its own, that smallness sets a very high bar for confidently projecting the consequences of human influences.

Koonin er ikke kjent som noen «fornekter». Han var undersekretær for vitenskap i Energidepartementet under Obamas første periode.

God helg og god lesning!

 

Flashback: Klimadebatt anno 1990

Jeg har nettopp sett en dokumentar fra 1990 om «drivhuseffekten», eller den såkalte globale oppvarmingen, med tittelen «The Greenhouse Conspiracy».

Filmen ligger på youtube HER.

Det er en underlig opplevelse for en som har fulgt klimadebatten tett de siste årene å se denne dokumentaren. Underlig fordi lite eller ingenting har endret seg de siste 24 år, alt var på plass i 1990. også argumentene:

* Målingene er usikre, blant annet på grunn av urbane varmeøyer. (Tom Wigley ved CRU mener problemet er overdrevet, og husk årstallet: Phil Jones ved CRU publiserte samme år en omstridt artikkel om emnet.)

* «Havet stiger». Maldivene osv. En ekspert forteller imidlertid at det er vanskelig å si noe om havstigning på grunn av bevegelser i både land og hav…

* Modellene. De er svært så grove og usikre… og kan ikke modellere skydekket…

* Klimahistorien, som forteller om varme trettiår og vindyrking i England i Middelalderen… dette var før Klimapanelet «ble kvitt» varmeperioden i Middelalderen ved hjelp av Manns hockeykølle i 2001.

* Den vanskelige fysikken som det hele baserer seg på, om tilbakestråling, vanndamp, forskjellige effekter i forskjellige høyder, osv., noen mener at det ikke engang er sikkert om økt CO2 fører til oppvarming eller det motsatte…

* Og mens vi er inne på det, allerede da var det kjent at økning i temperaturen kommer før økning i CO2, slik at det siste vanskelig kan være årsaken til det første.

* Protagonistene: En hel del av hovedpersonene er fremdeles, blant oss, som Richard Lindzen, Patrick Michaels og Roy Spencer. Andre er ukjente for meg, og noen er i mellomtiden døde, som Stephen Schneider.

* Mens vi er inne på Stephen Schneider, nekter han ikke i dette intervjuet for å ha vært bekymret for global nedkjøling på 1970-tallet, men forsvarer derimot sin tidligere «alarm» med at han faktisk trodde dette den gangen. Så mye for spinndoktorene i «Skeptical» Science.

* «Klima-McCarthyisme» – er nevnt i programmet. Så sent som i år har vi hatt Bengtsson-affæren og Caleb Rossiter-affæren: Folk som blir «outet» på grunn av sine ærlige meninger.

Oppsummert kan vi si at debatten står omtrent der den sto for 24 år siden. Argumentene er mye de samme. Har klimaforskningen med sine milliarder i mottatte forskningspenger gjort noe gjennombrudd siden den gang? Ikke det jeg vet. Det har selvfølgelig kommet tusenvis av publiserte vitenskapelige artikler. Noen av dem handler om krympende sauer eller bisarr seksuell atferd hos fisk på grunn av….. du gjettet det, global oppvarming. Og dette er jo unektelig spennende øvelser.

Men viktigere er det antakelig at visse forskere falt for fristelsen til å «avskaffe» den varme Middelalderen – som er nevnt som et problem for teorien i dette programmet – ved hjelp av lyssky metoder og data, les Mann og Klimapanelets «hockeykølle» fra 2001. Forsøket slo feil vitenskapelig, men lyktes politisk, i hvert fall i noen land, slik som vårt, der «klimakrisen» er institusjonalisert omtrent på samme måten som Fadervår var det tidligere.

…og ja, de fant jo også opp uttrykket «fornekter», analogt med «Holocaust-fornekter». De med en mer krigersk legning enn min vil muligens anse også dette som et tegn på vitenskapelig framskritt.

Med frykten som våpen

Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) har kjørt i gang en ny PR-kampanje fram mot et klimatoppmøte i FNs hovedkvarter i New York 23. september. PR-kampanjen er i form av ren science fiction, værmeldinger fra år 2050.

Det er en kjent sak at meteorologene ikke kan spå været lenger framover i tid enn toppen et par uker. Men det er vel også overflødig å si at værmeldingene i fremtiden ikke kan være gode når man klamrer seg innbitt til troen på en «klimakrise» som hele tiden glimrer med sitt fravær i den virkelige verden. Interessant nok er det plenty oversvømmelser i dem, til tross for at FNs egen spesialrapport om ekstremvær, «SREX» fra 2012, ikke en gang kunne si om det hadde blitt mer eller mindre flom i verden!

PÅ FNs egne sider kan vi lese at

«There is a sense that change is in the air.»

Og det kan man vel saktens tenke, når det ikke har vært noen signifikant temperaturøkning i verden de siste 15-20 år eller så. Det er vel derfor FN har måttet bytte ut «science» med «science fiction».

Propagandaen føyer seg også inn i et mønster: Siden det ikke blir noe varmere i verden for tiden, og klimamodellene blir mer og mer feil for hver dag som går, har klimapropagandaen skiftet fokus fra global oppvarming til været.

Den ikke-eksisterende oppvarmingen skaper altså stadig dårligere vær.

 

Støvsugerdirektivet og interessene bak det

Som allerede godt kjent trer et nytt EU-direktiv om støvsugere i kraft fra 1. september. Etter dette vil det innen EU bli forbudt å selge støvsugere med effekt på over 1600 Watt, og fra 2017 på over 900 Watt.

Det nye direktivet ser ut til å bli innført uten motstand også i Norge, ettersom Olje- og energidepartementet ikke har noen bemerkninger til direktivet.

«Støvsugerdirektivet» er imidlertid bare en del av EUs økodesign-direktiv for energirelaterte produkter. Nemko lister opp:

  1. Enkle dekodere
  2. Kjeler og kombikjeler
  3. Varmtvannsbeholdere
  4. Datamaskiner
  5. TV
  6. Standby tilstand og energiforbruk i av-stilling
  7. Eksterne strømforsyninger
  8. Kontorbelysning
  9. Gatebelysning
  10. Klimaanlegg
  11. Vifter
  12. Elektriske motorer
  13. Sirkulasjonspumper
  14. Kjøle- og fryseapparater for husholdning
  15. Oppvaskmaskiner for husholdning
  16. Vaskemaskiner for husholdning
  17. Tørketromler for husholdning
  18. Støvsugere
  19. Belysnig del I og del II.
  20. Ovner
  21. Platetopper og griller.
  22. Kaffekokere
  23. Apparater for nettverkstilkopling

Så er teknologiske forbedringer automatiske følger av byråkratiske vedtak? Er vaskemaskiner, oppvaskmaskiner osv. like bra eller bedre enn før som følge av dette? Mine egne erfaringer gir meg grunn til å tvile på det: Mine gamle modeller vasket bedre enn dem jeg skiftet dem ut med. Og er ikke konkurransen mellom produsentene god nok når det gjelder å utvikle de beste og mest effektive produktene?

Så hvorfor kan ikke EU stole på at forbrukerne selv vil greie å velge det beste produktet, ut fra «best i test» osv.? Svaret er at disse direktivene er ikke skapt ut fra et ønske om å gjøre verden bedre for forbrukerne, altså folk flest, men for å redde verden fra «global oppvarming». Som Nemko skriver:

Energisparing er det mest virkningsfulle tiltak for å begrense global oppvarming. Lovgiverne i EU har innsett at dette også er et miljøtiltak tiltak som er gjennomførbart.  Det sparer landene i EU for store investeringer i infrastruktur, sparer forbrukere og bedrifter for kostnader og sikrer mot politisk press fra leveransekjeden av energi.

EU vet hva som er best for oss altså… men det som ikke nevnes, er at dette er resultatet av en omfattende grønn lobbyvirksomhet fra stiftelser som Den europeiske klimastiftelsen, European Climate Foundation (ECF), som selv skryter uhemmet av det de har oppnådd gjennom sin lobby- og PR-virksomhet (den siste uthevingen er min):

Adopting stricter standards and effective labels for appliances and equipment All energy-using products made in or imported into the EU must meet minimum energy performance standards and product labels that encourage the production and purchase of more efficient models. The Ecodesign and Energy Labelling directives both established complex processes for designing and adopting new standards and labels. To counter industry efforts to weaken requirements and delay implementation, we support a network of technical experts and NGOs that monitor and participate in the regulatory process and arm policymakers with data and analyses to ensure adoption of the most ambitious, technically and economically feasible requirements. Our work in this arena has already led to notable successes, most recently on boilers and vacuum cleaners.

ECF bruker 25 millioner euro, eller 200 millioner kroner, i året på å «bende» EUs politikk i ønsket retning.

Men som Ben Pile skriver, den politiske beslutningsprosessen, verken i EU eller andre steder, burde ikke være en lekegrind for rike stiftelser og deres velgjørere. Dette er ikke demokratisk valgte institusjoner som er til for å informere allmennheten, men for å nekte oss et demokratisk uttrykk. Det handler om å forvandle den politiske prosessen, å berøve folket makt og legge den i hendene på de «grønne» organisasjonene og de særinteressene de representerer.