Tag Archives: CO2

Bjørn Lomborg om fornybar fattigdom

Bjørn Lomborg skriver om en del realiteter om dagens fornybare energi som har vært tatt opp på denne bloggen tidligere.

  • Sol- og vindkraft ble subsidiert med 60 milliarder dollar i 2012. I tillegg ble biodrivstoff subsidiert med 19 millioner dollar.
  • Siden alle prioriteringer betyr å nedprioritere noe annet, kunne disse pengene ha vært investert i bedre helsestell, flere lærere, bedre veier eller lavere skatter.
  • Vind- og solkraft er dyrere enn annen tilgjengelig energi. Å tvinge folk til å kjøpe dyrere energi betyr å gjøre alt dyrere.
  • Denne politikken gir økte byrder for folk, men i realiteten er det først og fremst de fattigste som må bære dem. For de allerede velstående betyr ikke økte energipriser så mye.
  • I Tyskland, forteller Lomborg, vil grønne subsidier koste 23,6 milliarder euro i år. Husholdningene betaler nå 80 prosent mer av strømmen enn de gjorde i 2000, og 6,9 millioner husholdninger lever i energifattigdom (definert til at over 10 prosent av inntekten går til energi).
  • Tre milliarder mennesker i verden mangler tilgang til rimelig og rikelig energi. Dette bidrar til å opprettholde fattigdommen deres. Vestlige land og regjeringer ønsker de skal ta i bruk fornybar energi, noe som etter Lomborgs mening er «hyklersk» – når bare 1,2 prosent av energien i verden kommer fra kostbar vind- og solteknologi.

Lomborg konkluderer:

Addressing global warming effectively requires long-term innovation that makes green energy affordable to all. Until then, wasting enormous sums of money at the expense of the world’s poor is no solution at all.

Jeg har tidligere tillatt meg å tvile på om investeringer i fornybar energi, og særlig vind- og solenergi, er smart i økonomisk forstand i dagens situasjon, og på kort og «mellomlang» sikt. Begrunnelsen virker mer ideologisk enn praktisk/økonomisk. I tillegg, etter hvert som den berømmelige «pausen» i global oppvarming fortsetter, kan det sige innover svært mange at klimaet må være atskillig mindre følsomt for CO2-utslipp enn det som er innebygd i klimaforskernes modeller. Disse modellene er åpenbart per i dag ikke brukbare som grunnlag for politiske beslutninger. Og en bransje som er avhengig av så tunge subsidier og derfor også så stor politisk vilje, kan fort komme til å slite svært tungt når dette begynner å demre for flere av dem som sitter på pengesekkene.

Dette da ut fra en diskusjon om hvorvidt fornybar energi framstår som en fornuftig investering i dag. Lomborgs perspektiv er selvfølgelig både større og viktigere med tanke på hele verdens utvikling. Helt enkelt sagt er det et enormt behov for rimelig, rikelig og pålitelig energi i verden dersom den skal kunne fortsette i den gode utviklingen som har vært for menneskene de siste 50-60 årene. I lys av dette framstår ønsket om å påtvinge folk dårligere og dyrere løsninger, begrunnet med den fryktede Karbondjevelen, som bakstreversk.

Reklamer

Paradokset

Steinar Jakobsen har en post på sin blogg som viser to verdenskart med observasjoner.

Det første viser utslipp av CO2 fra de store industriområdene i verden, der de største ligger i Kina, Europa og USA.

Det andre viser konsentrasjoner av atmosfærisk CO2 målt fra satellitt – og de høyeste konsentrasjonene er ikke å finne over verdens store industri- og byområder, men derimot over regnskogene i Amazonas, Afrika og Sørøst-Asia.

Paradokset blir da at den norske regjeringen bruker milliarder av kroner gjennom REDD-programmet for å verne regnskog, med begrunnelse i bekymring for det «globale klimaet».

Bevares, det kan være mange andre gode grunner til å verne regnskog, eller uberørt natur generelt. Jeg er for de fleste av dem.

Men det er og blir et paradoks at vi bevilger milliarder av penger til å bevare mest mulig av de mest CO2-rike områdene på kloden, samtidig som selve «problemet» påstås å være økt atmosfærisk CO2.