Tag Archives: energi gass klimapolitikk

Paradokset

Norge er blitt rikt ved å forsyne verden med rimelig og pålitelig energi (olje og gass).

Nå mener mange at Norge må lede an i kampen for å forsyne verden med dyr og upålitelig energi (vindmøller og solceller).

De påstår at dette handler om «etikk».

Reklamer

Noen tanker om «fossil» og «fornybar» energi

«Fossil» og «fornybar» energi er pop-termer. «Fossil», altså «forsteinet», har konnotasjoner av noe som hører fortiden til, og er avleggs, og man får følelsen av at også bransjen selv og deres utøvere og tilhengere er «avleggs».

«Fossil» er jo i populærspråket også en eldre person, og klimarørsla har prøvd å gjøre det til et propagandapoeng at mange kjente klimaskeptikere er eldre/pensjonister («Seniorsaken«, noen?), konservative og dessuten motstandere mot de endringene de selv så bombastisk foreslår. Så et i utgangspunktet nøytralt begrep brukes til å prøve å få noe negativt til å hefte ved disse energiformene, produsentene av dem og brukerne – som jo omfatter både Bellona og Greenpeace. Og James Hansens alder pleier ikke nevnes, heller ikke alle de for lengst avdøde grunnleggerne av det hypermoderne begrepet «global oppvarming», også kjent som klimaendringer.

«Fornybar» energi derimot, høres så grønt og fint ut, tenk, en krukke som aldri blir tom! Ordet «gratis» energi er også blitt brukt, noe som er sant, men smør på flesk: All energi er gratis, den ble til i Big Bang, eller da Gud skapte verden om du vil – prinsippet er det samme. Den har vært der siden tidenes morgen og solen bader oss i den hver dag, gratis og «fornybar».

Det som koster penger, er å samle inn energien. Vi gjør det med gruvedrift og borerigger, og med vannkraftverk, vindmøller, solpaneler og kjernekraftverk, og alle har forskjellige kostnader: Men for alle disse innsamlingene gjelder det at de verken er «gratis» eller «fornybare» – fornyelsen av installasjonene må gjøres uansett og koster penger. Levetiden for deler av det som går som «fornybar» i dag er kort.

Energi kan som kjent ikke skapes, og ikke ødelegges. Derav følger at den heller ikke kan «fossiliseres» eller «fornyes».

«Fossil» og «fornybar» energi er nøyaktig det samme: Det er bare innsamlingsmetodene som er forskjellige.

 

Pass opp for klimaboblen

I det siste har det vært en god del nyheter sentrert rundt olje og økonomi, der det hevdes at det er fornuftig å investere i såkalt fornybar energi, og at olje, gass og kull er på vei ut.

Jeg har tidligere skrevet om Skagen-fondene og sjefen i det svenske Storebrand. I dag påstås det i Dagens Næringsliv at fossilt brensel kan bli en «finansboble»:

Begrunnelsen er selvfølgelig at dersom – hvisomatte – politikerne foretar drastiske utslippskutt i tråd med det stadige gnålet fra dem de kaller «forskerne», vil ikke selskapenes olje-, gass- og kullreserver lenger være «brennbare».

Jeg skriver «forskerne» i anførselstegn med henvisning til avisenes omtale av dem – som om dette var «alle», «rubbel og bit» av…. «forskerne». Det er selvfølgelig ikke slik at alle forskere mener det samme. I så fall ville de ha vært en underlig rase.

Som sagt, det virker som om dette er et svært populært tema om dagen, siden det popper opp både her og der, fra forskjellige kilder. Klimaaktivistene og fornybar-entusiastene ser ut til å ha overbevist mange innen finansverdenen om at verden kommer til å bli tvunget til en overgang fra fossilt brensel innen kort tid. DN skriver:

Forskerne oppfordrer nå pensjonsfond og andre store investorer til å selge sine fossil-relaterte investeringer før det er for sent.

Igjen disse «forskerne», hvem det nå er.

Men «klimakrise» eller ikke, verden kan ikke slutte å bruke energi skapt av fossilt brensel og erstatte den med det vaklevorne alternativet «fornybar» bare ved hjelp av ønsketenkning og propaganda. Hadde det vært så enkelt, hadde selvfølgelig verden lagt om sin energibruk allerede, siden de fleste politikere ser ut til å ha kjøpt fortellingen om menneskeskapte klimaendringer. Vi ser også at land som skulle føre an i denne omleggingen, som Spania og Tyskland, nå sliter med høye energipriser og økende problemer.

Jeg for min del velger å tro at det er et atskillig mer solid grunnlag for verdiene i «fossilindustriens» reserver enn for klimaaktivistenes luftslott. Og når vi nevner økonomer, er det jo «økonomene» 🙂  som tidligere har flådd både naive småsparere ved hjelp av sine «spareprodukter» og større institusjoner ved hjelp av diverse ubegripelige «investeringsprodukter», jamfør bl.a. «subprime-krisen». Eksistensen eller ikke av «bobler» fra den kanten bør erfaringsmessig møtes med en viss dose skepsis, særlig hvis de er ute etter å selge deg noe, enten det nå er et produkt eller en ide som støtter opp under dette produktet.

Det skulle vel ikke være slik at de aktørene som hyper «klimakrise», allerede har posisjonert seg for å tjene penger på denne omleggingen som de tror vil komme? Eller at de sikler etter å få kloa i en del av alle pengene i det som før het «petroleumsfondet»?

En alternativ tolkning er at de er aldri så lite naive i forhold til klimavitenskapen/klimaaktivismen og de politiske følgene av dem: Et av de politiske alternativene er som kjent å ikke gjøre noe, men å vente å se.

Uansett så er det visst slik at noen hører på dem:

KLP vurderer ifølge DN om de skal trekke alle sine investerte 7,5 milliarder kroner ut av kull-, olje- og gasselskaper.

Jeg vet ikke om dette i seg selv er lurt eller ikke akkurat nå, for verdien av råvarer svinger jo som kjent i takt med konjunkturene. Men investeringer i «alternativene» er på sin side avhengige av en annen type konjunkturer – de politiske – og disse vil ikke tale til fordel for store subsidier dersom det går dårlig med økonomien ellers. Spania er et godt eksempel på dette.

En annen faktor er været, tro det eller ei. Mangelen på global oppvarming som er i tråd med forskernes klimamodeller blir mer og mer påtakelig for hvert år som går.

Og så er det selvfølgelig også slik at ikke alle «forskerne» er enige. En av dem som er uenig i det synet på fossilt brensel eller dagens energisituasjon som propaganderes i DN, er klimaforsker John Christy. Han mener også at det «moralske» spørsmålet er annerledes enn det klimaforskere flest ser ut til å bringe til torgs:

If one believes greenhouse gases will cause terrible climate problems, then stopping their release from sources of carbon-burning energy means energy costs will skyrocket.

However, the length and quality of human life is directly proportional to the availability of affordable energy, which today is about 85 percent carbon-based. The truth is, carbon emissions will continue to rise no matter what the U.S. does, because most of the world has already answered the real question — that argument is settled.

Christys innlegg er forresten svært lesverdig også av andre grunner, som å forstå hvorfor det er så stor uenighet om klimaspørsmålet.

 

Svar fra NTNU om oljeforskning

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim har nå sendt et seks siders svar til NENT – komiteen som skal vurdere om forskning på olje- og gassutvinning er «etisk».

Dette meldes av Universitetsavisa under tittelen «Fullt forsvar for oljeforskningen» (mine uthevelser:)

I sitt svar skriver NTNU at det ønsker å være i internasjonal front innen  petroleumsforskning. Samtidig vil universitetet være ledende på forskning  innen fornybar energi. Brevet er undertegnet rektor Gunnar Bovim og  prorektor for Nyskaping, Johan E. Hustad.

De viser til den store utfordringen i å skaffe verdens befolkning nok energi i  overskuelig framtid: Veksten i energiforbruk er høyere i utviklingsland er  betydelig større enn reduksjonen i vestlige land. Det går uhyre langsomt å  ta i bruk resultatene fra FoU knyttet til fornybar energi. Det er svært  kostbart, og krever subsidier i flere tiår før nye teknologier er fullt ut  konkurransedyktige.

I lys av dette ser NTNU sin oppgave i å utdanne høyt kvalifiserte fagfolk som  bidrar til mer effektiv leting og bedre utnyttelse av reservoarene.

Av dette burde det gå rimelig greit fram at dette er et politisk spørsmål, og ikke et etisk.

Det opplyses også at det forskes betydelig på fornybar energi ved NTNU. Kanskje er det den kunnskapen de har om dette som gir dem forståelsen av at en teknologisk revolusjon innen fornybar energiproduksjon ikke bare plutselig oppstår fordi man ønsker seg det, eller fordi man stempler eksisterende teknologi som «uetisk».

Dette er også av interesse med tanke på min forrige post, som handlet om investering i fornybar energi framfor i for eksempel olje, gass og kull. Brevet fra NTNU synes å støtte den forståelsen jeg har gitt uttrykk for om at den ønskede teknologien ikke er på plass ennå, og i tillegg til mine egne betraktninger ser det ut som de er enda mer pessimistiske (eller realistiske) enn meg selv i et relativt kortsiktig perspektiv, når de skriver at disse alternativene er kostbare og vil kreve subsidier i «flere tiår framover».

Selvfølgelig, teknologiske gjennombrudd som medfører revolusjoner kan skje plutselig, men ingen kan vite om noe skjer i morgen eller om 40 år. Så selv har jeg valgt en mer defensiv holdning med hensyn til å investere i fornybar energi per i dag. Jeg vil ikke «sette pengene mine der munnen min ikke er», for å vri på et utenlandsk uttrykk.

Om å investere «i lufta»

På Erna Solbergs «klimadugnad» i Oslo Rådhus sa Sarah McPhee, som er direktør i Storebrand Sverige, ifølge CICERO at «bærekraft er den mest interessante investeringsideen nokon sinne«.

– Først må vi setje pengane i vatn, dernest i lufta. Fond som ikkje tek innover seg dette, kjem til å tape pengane sine, sa Sarah McPhee, då ho 13. mars snakka til toppar innan norsk politikk og nærings- og organisasjonsliv om Storebrand Sverige sin strategi for investeringar i lågutsleppsutvikling og -teknologi.

McPhee mener at Norge har så mye penger i det såkalte Petroleumsfondet (Statens pensjonsfond utland) at vi har en «spesiell interesse og et spesielt ansvar for å vri både offentlege og private investeringar i grøn retning«. Og hun synes det er «skremmande» at fondet ikke later til å følge hennes idé.

Og plutselig dukker «etikken» opp i investeringsideen også (mine uthevinger):

– Og bærekraft er ikkje berre eit kommersielt spørsmål. Det er eit etisk spørsmål også. Oljefondet treng ein strategi for fornybar energi, og dit er de på veg. Dette er vel og bra, men fondet bør også gjere som Storebrand og ta et strategiske investeringsval for framtida, sa McPhee.

Det er visst et tegn i tiden at investeringer i fossilt brensel ikke er bra nok, verken i økonomisk forstand eller «etisk» sett. Som andre har pekt på før meg, er imidlertid valg av energikilder og deres utnyttelse et politisk spørsmål og ikke et etisk. Det virker umiddelbart suspekt å sause etikk inn i et spørsmål om hvordan man skal produsere den energien verden trenger. Kina og Sør-Afrika bygger ikke kullkraftverk fordi de er miljøkriminelle, men fordi fattige innbyggere trenger sårt til pålitelig elektrisk energi for å fortsette sin møysommelige vei ut av fattigdommen. Uttalelser om «etikk» i en slik kontekst som dette fører til at man fort kan få mistanke om at denne form for etikk egentlig er avhengig av hvilken vei man ønsker pengene skal strømme i forhold til sine egne regnskaper.

For ikke lenge siden annonserte forvalter Ole Søeberg i Skagen Vekst at de hadde redusert sin eksponering mot olje og oljeservice, og snakket varmt om solenergi og elektriske biler. Min personlige reaksjon på dette var å si opp spareavtalen med Skagenfondene og selge andelene mine.

Når man hører slike optimistiske utsagn om investeringer i «bærekraftig» eller «fornybar» energi, undrer jeg meg også over om enkelte er vaksinert mot dårlige nyheter.

– Som nevnt i den forrige posten har vi for eksempel Siemens og Bosch, som tapte hhv 1 milliard og 2,4 milliarder euro på vind- og solkraft.

– Her hjemme har vi hatt prosjektet Havsul vindpark på Mørekysten, som ble skrinlagt med et tap på 200 millioner kroner, og i Trøndelag har eiere og kraftselskaper måtte tåle tap på 500 mill kroner etter vindmøllesatsingene på Hundhammefjellet og i Ytre Vikna.

Avisen Agder skrev i sakens anledning at

Det synes som om de eneste «sikre» inntektene ligger i forprosjekteringene av vindmølleparker, og for den saks skyld også kulturhus! Det tegnes og planlegges stort og flott. De mest optimistiske prognoser legges til grunn, også angående størrelsen på offentlige tilskudd og fremtidig inntjening.

Ulempene minimeres eller utelates. Honorarer som står i stil og forhold til kalkulert sluttsum innkasseres, og «elendigheten» overlates så til de fremtidige utbyggerne/ eierne.
[…]
Skandaleprosjektene på Møre og i Trøndelag, som altså til nå har medført direktetap på 700 millioner for eierne, burde i det minste føre til at lokaleide kraftselskap fikk pålegg om å holde fingrene fra vindmøllefatet. Det finnes sikkert mer fornuftig og lønnsomt å bruke overskuddet til.

Naturødeleggelsene kommer til å hefte ved dem i generasjoner, mens tapene må dekkes inn gjennom økte strømpriser og mindre utbytte i nåtid.

– Eller hva med REC, der kursen falt fra 301 kroner aksjen i 2006 til 60 øre aksjen bare et par år senere?

– I Tyskland, som ofte holdes opp som et idealland når det gjelder å legge om til fornybar energi, kalt «Energiewende», ble det nylig lagt fram en rapport som tilrådde å skrote hele prosjektet, ettersom det verken er økonomisk forsvarlig, fører til teknologiutvikling eller kutter utslipp av såkalte klimagasser. Er dette ukjent og/eller for Skagenfondene og Storebrand Sverige?

Det er ukjent for meg at det skal ha blitt gjort noen nye oppdagelser eller teknologiske framskritt som har gjort sol og vind konkurransedyktige med mer tradisjonelle energikilder. Dette betyr at disse energikildene per i dag er avhengige av politisk velvilje og støtteordninger, les subsidier.

En slik situasjon innebærer at det ikke bare er «vanlig» kommersiell risiko forbundet med investeringer i såkalte fornybare energikilder, men også en politisk tilleggsrisiko, for dersom politikerne snur og slutter å favorisere og subsidiere sol & vind, vil bransjen stå overfor enorme utfordringer på kort sikt. En slik endring kan komme som følge av et valg, som i Australia, eller som følge av at man kort og godt ikke har råd til en slik luksus, som i Spania.

Oljefondet har en betydelig haug med penger etter hvert. Og alle steder det er mye penger, har det en tendens til å dukke opp svermer av folk og organisasjoner som sirkler rundt dem som fluer rundt en kukake.

Man kan lure på om noe av den tilsynelatende overdrevne optimismen og risikoviljen skyldes at det ikke er sine egne penger man snakker om å satse.

Oljefondet tilhører det norske folk. Fondet forvalter disse pengene på vegne av folket, og de bør investere i fornuftig virksomhet som gir det norske folk en god avkastning. Og dét er jo det etiske spørsmålet, å søle bort andres penger er neppe særlig etisk.

Så jeg er skeptisk til å sette pengene «i lufta» som McPhee kaller det. Denne lufta kan fort vise seg å være for tynn.

———————————–

For ordens skyld 1: Jeg gjentar at jeg verken ønsker eller er kvalifisert til å gi råd om investeringer til andre.

For ordens skyld 2: Denne meningsytringen, i likhet med alle andre på denne bloggen, er min alene, og mitt honorar fra «Big Oil» eller «den godt orkestrerte fornektingsindustrien», «amerikanske tenketanker» eller andre av klimaindustriens favorittkonspirasjoner er per dags dato kr. 0.00. I dagens kroneverdi.

Et eksempel på «bærekraftig» klimapolitikk?

David Rose i Mail on Sunday forteller den utrolige historien om hvordan Storbritannias største kraftverk Drax, som hittil har vært basert på kull, nå går over til å bli fyrt med pellets produsert av skog fra North Carolina i USA.

  • Kraftverkets behov for pellets er på 7 millioner tonn i året. Det er mer enn det den samlede skogen i Storbritannia kunne ha skaffet, derfor må det importeres fra den andre siden av «dammen».
  • Skogen snauhogges i store, rektangulære felt, fraktes til en fabrikk for å gjøres til pellets, som deretter fraktes til kysten til et spesialbygd havneanlegg, skipes 6000 kilometer over havet til England, der de lastes over på digre jernbanevogner og fraktes til kraftverket, der de etter hvert blir malt opp og brent.
  • Totalt fører dette til 20 prosent mer CO2-utslipp enn den tidligere kullfyringen.
  • Argumentet er at pelletene er «karbonnøytrale» fordi skogen vokser opp igjen. Ifølge noen kan det ta opp til 100 år før det skjer.
  • De store ekstrakostnadene dette medfører blir dekket inn som subsidier via avgift på strømregningen.

Så er dette «bærekraftig»? Det virker ikke særlig miljøvennlig. Og skogen i Carolina er hjem for mange sjeldne arter. Det vises til miljøvernere både i USA og internasjonalt som er motstandere av denne praksisen. Men den kommer som en logisk følge av en politikk der bruk av fossilt brensel skal kuttes, nær sagt for enhver pris.

Det er frykten for Karbondjevelen som ligger bak, en frykt som svært mye etter hvert tyder på i det minste er enormt overdrevet, jamfør den manglende temperaturstigningen de siste ca. 15-17 år – den såkalte «pausen» i global oppvarming – men som klimaaktivister ikke lar en sjanse gå fra seg til å hype.

Planeten skal reddes, om det så går aldri så mye ut over miljøet, ser det ut som.

OPPDATERING: Judith Curry kommenterer «Vanviddets bål«.

 

Ukraina mindre avhengig av russisk gass

I The Washington Post kan vi lese at Ukraina nå bare bruker halvparten så mye russisk gass som tidligere. Den amerikanske skifergassboomen er også i ferd med å endre helhetsbildet.

Russia provides more than half of Ukraine’s natural-gas needs and since 2006 has twice curtailed supplies in disputes over politics, price and late payments. Those supply cuts rattled countries across Europe that depend on the Russian pipelines that run through Ukraine.

Men nå er altså dette bildet i ferd med å endre seg. Gasseksportører ser seg rundt etter nye kunder på grunn av skifergassboomen i USA. Og i 2012 solgte Statoil mer gass til Europa enn russiske Gazprom.

Den energipolitiske situasjonen, blant annet på grunn av skifergassrevolusjonen, har altså ført til at det riset bak speilet som Russland har hatt ved at de kunne stenge av gassleveransene til Ukraina, er i ferd med å bli mindre effektivt.

Både Shell og Chevron har dessuten nå om avtaler om å bore etter skifergass i Ukraina, mens en gruppe ledet av Exxon Mobil vil bore etter olje på dypt vann i Svartehavet. I øyeblikket skjer det imidlertid ikke noe særlig på grunn av den kaotiske politiske situasjonen i landet.

Det er lite «klimapolitikk» å spore i disse nyhetene, og det skulle kanskje bare mangle. Krig og fred er viktigere spørsmål. Men kanskje det kan være på sin plass å minne om hvor viktig tilgang på energi er for å holde et samfunn gående, med en liten innsprøyting av realisme: Ingen som jeg har sett, har foreslått at Ukraina kan sette opp vindmøller og solceller for å gjøre seg uavhengig av russisk gass. Et annet og mer realistisk alternativ til gass eller «fossilt brensel» nevnes riktignok ikke: kjernekraft. Men det handler jo tross alt om landet der Tsjernobyl fremdeles er et av de mest kjente stedsnavnene.