Tag Archives: klima

Flashback: Klimadebatt anno 1990

Jeg har nettopp sett en dokumentar fra 1990 om «drivhuseffekten», eller den såkalte globale oppvarmingen, med tittelen «The Greenhouse Conspiracy».

Filmen ligger på youtube HER.

Det er en underlig opplevelse for en som har fulgt klimadebatten tett de siste årene å se denne dokumentaren. Underlig fordi lite eller ingenting har endret seg de siste 24 år, alt var på plass i 1990. også argumentene:

* Målingene er usikre, blant annet på grunn av urbane varmeøyer. (Tom Wigley ved CRU mener problemet er overdrevet, og husk årstallet: Phil Jones ved CRU publiserte samme år en omstridt artikkel om emnet.)

* «Havet stiger». Maldivene osv. En ekspert forteller imidlertid at det er vanskelig å si noe om havstigning på grunn av bevegelser i både land og hav…

* Modellene. De er svært så grove og usikre… og kan ikke modellere skydekket…

* Klimahistorien, som forteller om varme trettiår og vindyrking i England i Middelalderen… dette var før Klimapanelet «ble kvitt» varmeperioden i Middelalderen ved hjelp av Manns hockeykølle i 2001.

* Den vanskelige fysikken som det hele baserer seg på, om tilbakestråling, vanndamp, forskjellige effekter i forskjellige høyder, osv., noen mener at det ikke engang er sikkert om økt CO2 fører til oppvarming eller det motsatte…

* Og mens vi er inne på det, allerede da var det kjent at økning i temperaturen kommer før økning i CO2, slik at det siste vanskelig kan være årsaken til det første.

* Protagonistene: En hel del av hovedpersonene er fremdeles, blant oss, som Richard Lindzen, Patrick Michaels og Roy Spencer. Andre er ukjente for meg, og noen er i mellomtiden døde, som Stephen Schneider.

* Mens vi er inne på Stephen Schneider, nekter han ikke i dette intervjuet for å ha vært bekymret for global nedkjøling på 1970-tallet, men forsvarer derimot sin tidligere «alarm» med at han faktisk trodde dette den gangen. Så mye for spinndoktorene i «Skeptical» Science.

* «Klima-McCarthyisme» – er nevnt i programmet. Så sent som i år har vi hatt Bengtsson-affæren og Caleb Rossiter-affæren: Folk som blir «outet» på grunn av sine ærlige meninger.

Oppsummert kan vi si at debatten står omtrent der den sto for 24 år siden. Argumentene er mye de samme. Har klimaforskningen med sine milliarder i mottatte forskningspenger gjort noe gjennombrudd siden den gang? Ikke det jeg vet. Det har selvfølgelig kommet tusenvis av publiserte vitenskapelige artikler. Noen av dem handler om krympende sauer eller bisarr seksuell atferd hos fisk på grunn av….. du gjettet det, global oppvarming. Og dette er jo unektelig spennende øvelser.

Men viktigere er det antakelig at visse forskere falt for fristelsen til å «avskaffe» den varme Middelalderen – som er nevnt som et problem for teorien i dette programmet – ved hjelp av lyssky metoder og data, les Mann og Klimapanelets «hockeykølle» fra 2001. Forsøket slo feil vitenskapelig, men lyktes politisk, i hvert fall i noen land, slik som vårt, der «klimakrisen» er institusjonalisert omtrent på samme måten som Fadervår var det tidligere.

…og ja, de fant jo også opp uttrykket «fornekter», analogt med «Holocaust-fornekter». De med en mer krigersk legning enn min vil muligens anse også dette som et tegn på vitenskapelig framskritt.

Reklamer

Ciceros «sunne skepsis»

På Ciceros nettsider finnes en side som kalles «Fakta om klima«. Der kan man lese følgende:

Sunn skepsis

Vil du følge diskusjonen som tar til orde for sunn skepsis i klimaforskningen, besøk nettstedet Skeptical Science som oppdateres fortløpende av fysikeren John Cook.

Videre linkes det til Skeptical Sciences «about page«, der man kan lese at

Skeptical Science is maintained by John Cook, the Climate Communication Fellow for the Global Change Institute at the University of Queensland. He studied physics at the University of Queensland, Australia. After graduating, he majored in solar physics in his post-grad honours year.

Det er flere problemer med dette. Skeptikal Science har en historikk med historierevisjon, noe denne «om-siden» selv er et eksempel på. Ifølge en tidligere versjon av nettsiden oppgav han nemlig følgende:

This site was created by John Cook. I’m not a climatologist or a scientist but a self employed cartoonist and web programmer by trade. I did a Physics degree at the University of Queensland and while I achieved First Class Honours and could’ve continued onto a PhD, I instead quit academia and became a professional scrawler. Too much doodling in lectures, I think.

Ifølge Popular Technology jobbet han som tegner i over ti år uten noen kontakt med akademia eller vitenskap. Dette er allerede et lite varselssignal om det som man kan lese mer om på Popular Technology og det som mange debattanter har erfart, nemlig at hele debatter redigeres i ettertid for å gjøre «historien» mest mulig fordelaktig for aktivistene på SkS. De meritterte klimaforskerne Patrick Michaels og Roger Pielke Sr. fikk til slutt nok av tegneren Cook.

Et annet poeng er selvfølgelig at det norske samfunnet finansierer klimaforskningen og forskerne ved CICERO. Burde vi ikke da forvente at de skal kunne svare på spørsmål om klima selv, i stedet for å henvise til et propagandanettsted på generelt grunnlag? Om ikke annet dokumenterer også SkS at det finnes så og si hundrevis av stridspunkter i klimadebatten. Hvis ikke CICERO kan svare på ett og alt, er det jo også et svar. Den tilsynelatende generelle aksepten av en aktivistside på det ene ytterpunktet i klimadebatten stiller ikke akkurat CICERO i et godt lys som en institusjon med objektive synspunkter på klimaforskningen.

Men det er flere problemer som hefter ved CICEROs «sunnhetsattest» for Skeptical Science: I august i fjor kom bloggeren Brandon Shollenberger over en mappe på Cooks nettsted som inneholdt en rekke bilder. Blant de mer uskyldige var det ett som sammenholdt den meritterte økonomen Richard Tol med Frankensteins kone (fra filmen), men det var også en rekke andre photoshoppede bilder som fremstilte Skeptical Science-medlemmene i nazi-uniformer, inkludert et av John Cook som «Reichsführer», og et av Dana Nuccitelli som nazist på motorsykkel.  Videre ble meningsmotstanderne Anthony Watts, Christopher Moncton og James Delingpole fremstilt som atletiske Sparta-krigere i lendekleder (Watts lo godt av dette og kommenterte at det var lenge siden han hadde sett så bra ut!). Steve McIntyre karakteriserte dette som «homoerotic», men det internasjonale nettsamfunnet klødde seg i hodet. Hva i alle dager var meningen med dette? Bare en uskyldig erotisk lek? Guttestreker? En plan om å late som bildene var produsert av meningsmotstandere, for deretter å påberope seg offerrollen? Eller noe atskillig skumlere? Ingen vet, utenom dem selv.

Et av bildene er gjengitt av alltid høflige Barry Woods (en sunn skeptiker):

cropped-skstrooper_marked

Kilde: Barry Woods.

Vi ser at nazi-symbolene fra det opprinnelige Nürnberg-rallyet i 1936 (originalen finnes HER) er omhyggelig byttet ut med Skeptical Sciences symboler.

Jeg er enig med Steve McIntyre i at bildene er «to say the least, bizarre, if not disturbing». Hva som er bakgrunnen for disse bildene, vet jeg ikke, men er jeg uenig med Pål Prestrud i at «sunn skepsis» er den mest nærliggende beskrivelsen av den virksomheten som aktivistene på Skeptical Science bedriver. Eller vil CICERO poste dette bildet av Herr Cook, fysiker, på sidene sine?

Herr John Cook

Herr Cook og hans kamerater er selvfølgelig også personene bak den nå berømte «97 prosent studien» som er omtalt i foregående post.

 

Bengtsson om klimadebatten

Lennart Bengtsson forteller i en gjestepost på Stockholmsinitiativet/Klimatupplysningen om hvilke tanker han har gjort seg om klimavitenskap, klimapolitikk og klimadebatt den senere tid.

Klimatfrågan i dag tycks inte längre styras av ett rationellt tänkande, den har blivit en ideologi eller snarare en religion. Inte minst i vårt land har den fyllt det tomrum som förra seklets avkristning lämnade. Det är av denna anledning som debatten har blivit så irrationell och för en agnostisk person som mig obehaglig och närmast hotfull.

Les for all del alt sammen.

 

Claes Johnson på kinesisk

I dag har vi nordmenn feiret oss selv, vår frihet og vår uavhengighet. Grunnloven er også 200 år og søkes modernisert.

Frihet, herunder ytringsfrihet er en sentral verdi som vi gjerne vil være gode på. Jeg håper vi er det. Men våre svenske og amerikanske venner sliter visst litt med dette, jamfør den mye omtalte saken med klimaforsker Lennart Bengtsson som nylig ble mobbet til å trekke seg fra et mindre rådgivningsverv av «forskersamfunnet» på grunn av «avvik fra partilinja». Vittig tunge Mauricio Morabito nevnte at dette er nok «Klimate Konsensus Kommunity». Lag forkortelsen selv.

Men jeg sporer visst av litt… I Sverige har Claes Johnsons bok BodySoul Mathematical Simulation Tecnology vært svartelistet fra Kungliga Tekniska Högskolan (KTH). Årsak: Johnson er erklært klimaskeptiker. Boken har imidlertid nå blitt oversatt til kinesisk, og kineserne ønsker å publisere den. Som Johnson litt tørt bemerker:

I recall that the book is censored at KTH, and so apparently Sweden has stricter censorship than China.

Så kanskje det kan være en ide å nominere Johnson – og de kinesiske matematikerne! –  til Fredsprisen for sin kamp mot sensuren i Sverige?

Meningspolitiet slår til mot Bengtsson

I min forrige post rapporterte jeg at «main stream» og merittert klimaforsker Lennart Bengtsson hadde blitt medlem av ekspertpanelet til den britiske tankesmien GWPF, som er kritisk til de politiske implikasjonene av klimaforskningen (og ikke nødvendigvis til forskningen selv).

Denne nyheten fikk en viss publisitet og ble bredt kommentert, og Bengtsson ble intervjuet av blant annet Marcel Crok og Hans von Storch.

I dag kommer så nyheten om at Bengtsson er blitt presset til å trekke seg fra sitt nye verv. Han begrunner dette slik:

Dear Professor Henderson,

I have  been put under such an enormous group pressure in recent days from all over the world that  has become virtually unbearable to me. If this is going to continue I will be unable to conduct my normal work and will even start to worry about my health and safety.

I see therefore no other way out therefore  than resigning from GWPF. I had not expecting such an enormous world-wide pressure put at me from a community that I have been close to all my active life.  Colleagues are withdrawing their support, other colleagues are withdrawing from joint authorship etc. I see no limit and end to what will happen. It is a situation that reminds me about the time of McCarthy.

I would never have expecting anything similar in such an original peaceful community as meteorology. Apparently it has been transformed in recent years.

Under these situation I will be unable to contribute positively to the work of GWPF and consequently therefore I believe it is the best for me to reverse my decision to join  its Board at the earliest possible time.

With my best regards,
Lennart Bengtsson

Nøyaktig hva slags press han er blitt utsatt for presiserer han ikke, men det er urovekkende at han skriver at han er bekymret for sin helse og sikkerhet.

Det er kommet mange reaksjoner på kort tid på dette.

Marcel Crok:

This is very bad for the trustworthiness of climate science.

Richard Tol i en kommentar på Die Klimazwiebel:

WTF

GWPF:

GWPF Voices Shock and Concern at the Extent of Intolerance within the Climate Science Community.

Anthony Watts:

Shameless Climate McCarthyism on full display – scientist forced to resign

Steve McIntyre:

This is more shameful conduct by the climate “community”.
[…]

Be[n]gtsson’s planned participation in GWPF seemed to me to be the sort of outreach to rational skeptics that ought to be praiseworthy within the climate “community”.

Instead, the “community” has extended the fatwa. This is precisely the sort of action and attitude that can only engender and reinforce contempt for the “community” in the broader society.

Så det kunne altså overhodet ikke tåles at en klimaekspert med begge beina godt plantet i den generelle klimaforskningen ved universitetene valgte å flagge sin generelt skeptiske holdning – en dyd for en forsker – og ha noen form for kontakt med kritikere av det såkalte Konsensus, eller altså Den rette lære. Da vanker det åpenbart represalier som en eldre mann som jo Bengtsson etter hvert er blitt, ikke kan leve med. For ikke å ha gjort annet enn å være ærlig og åpen om sine tanker og sin innsikt i det feltet han har forsket på i mange, mange år.

Jeg håper, som Marcel Crok også skriver, at det etter hvert kommer fram mer om hva presset mot Bengtsson egentlig har bestått i. Uansett ser ikke dette bra ut for klimaforskningen som institusjon, med mindre representanter for klimaforskerne står fram og tar avstand fra den slags.

Noen kommentatorer sammenligner reaksjonene mot Bengtsson med situasjonen der et medlem ønsker å forlate en fanatisk religiøs sekt.

Judith Curry har sagt at folk som har en slik holdning, ikke tør annet enn å holde hodet nede (eller «words to that effect»). Ross McKitrick har kommentert at ikke alle klarer å være Sakarov, Sharansky, Ali eller Rushdie.

Dette er uverdig. Og det føyer seg inn i et mønster som har dannet seg de siste årene der dissidenter søkes kneblet og marginalisert, det surmules om ytringsfriheten og til og med demokratiet selv, fordi de mest ytterliggående av de klimatroende ikke får det som de vil. Det ser ut til at de glefsende bikkjene til meningspolitiet er blitt sendt etter Bengtsson, til tross for hans svært moderate og forsiktige uttalelser.

Jeg antar at det er nettopp Bengtssons faglige og personlige tyngde og troverdighet som en ærlig forsker som gjør ham så fryktet blant vokterne av Sannheten.

På andre samfunnsområder oppfordres vi til å verne om verdier som toleranse og likeverd. En kjønnstvetydig artist vant nylig Grand Prix, riktignok ikke med mitt bifall ettersom jeg synes konkurransen tross alt bør handle om musikk.

Men «klima» er visst en annen sak. Mens det er pop å være for seksuell og kulturell toleranse, er det plutselig fryktelig upop å hevde de samme verdiene når det kommer til «klima». Forvent ingen indignerte ledere i Dagsavisen, DN, Dagbladet, VG osv osv når det gjelder behandlingen av Lennart Bengtsson.

Men siste ord er nok likevel ikke sagt om denne episoden.

Paradokset

Steinar Jakobsen har en post på sin blogg som viser to verdenskart med observasjoner.

Det første viser utslipp av CO2 fra de store industriområdene i verden, der de største ligger i Kina, Europa og USA.

Det andre viser konsentrasjoner av atmosfærisk CO2 målt fra satellitt – og de høyeste konsentrasjonene er ikke å finne over verdens store industri- og byområder, men derimot over regnskogene i Amazonas, Afrika og Sørøst-Asia.

Paradokset blir da at den norske regjeringen bruker milliarder av kroner gjennom REDD-programmet for å verne regnskog, med begrunnelse i bekymring for det «globale klimaet».

Bevares, det kan være mange andre gode grunner til å verne regnskog, eller uberørt natur generelt. Jeg er for de fleste av dem.

Men det er og blir et paradoks at vi bevilger milliarder av penger til å bevare mest mulig av de mest CO2-rike områdene på kloden, samtidig som selve «problemet» påstås å være økt atmosfærisk CO2.

Kvinner og klima

Litt seint ute med kvinnedagen, men så er jeg jo også feil kjønn.

Klimadebatten generelt ser ut til å være mest en mannegreie. Kjeklingen på diverse nettfora ser ut til å være dominert av menn. Dette gjelder også internasjonalt.

På den andre siden er det noen kvinner som har gjort seg svært bemerket, og kanskje særlig på den skeptiske siden og/eller blant dem som kalles «lukewarmers»:

Jennifer Marohasey fra Australia er biolog med «upopulære meninger om en rekke miljøspørsmål». Hun er åpenbart en uredd kvinne:

Whistleblower
During 2002-2003 Jennifer documented her concerns with the World Wild Fund for Nature (WWF) ‘Save the Reef Campaign’ including the perverse influence of this campaign on public policy in a long review entitled ‘WWF Says Jump, Government’s Ask How High” and short piece for the IPA Review in March 2003 entitled, ‘Deceit in the Name of Conservation’.

Fra Australia er også Jo Nova, som har en svært kjent skeptisk klimablogg. Hun har en universitetsgrad i mikrobiologi og molekulærbiologi og er innehaver av et vitnemål i vitenskapskommunikasjon.

Hun har skrevet «Skeptikerens håndbok», som er oversatt til en rekke språk, også norsk.

I Canada finner vi journalistene Donna Laframboise og Hilary Ostrov. Førstnevnte er kjent for sine kritiske bøker om Klimapanelet, særlig «The Delinquent Teenager», som også er oversatt til norsk med tittelen «Den oppblåste tenåringen»:

Lucia Liljegren holder til i USA. Hun er utdannet ingeniør, betegnes gjerne som «lukewarmer» og skriver bloggen The Blackboard. Lucia er mild og vennlig i formen og blogger også om strikking, men hennes logikk kan få et barberblad til å virke sløvt. Takket være hennes vennlighet er bloggen The Blackboard et av få møtesteder for ulike syn i klimadebatten.

Judith Curry, USA, er på sin side en «mainstream» klimaforsker som i senere år har uttalt seg kritisk og skeptisk til Klimapanelet og den tilhørende aktivismen fra en del klimaforskere, slik som Michael Mann. Hun startet for et par år siden bloggen Climate Etc. der både «skeptikere» og «alarmister» debatterer, og som praktisk talt fra dag 1 ble et «must» for den som ønsker å holde seg orientert om klimadebatten.

Til slutt må det nevnes at professor i kjemi ved Universitetet i Bergen Tanja Barth har «flagget» sitt syn i klimadebatten i forbindelse med debatten om petroleumsforskningen ved UiB. Det skal bli interessant å se om hun ønsker å fortsette å debattere, eller om det blir med innleggene i universitetsavisen På Høyden.

Flere av de ovennevnte kvinnene har vist stort mot ved å våge å gå mot «den kompakte majoritet» i klimaspørsmålet. Judith Curry skrev nylig (min oversettelse):

Når det gjelder klimavitenskap, er etter min mening kjernespørsmålet om akademisk frihet dette: Ingen forsker skal måtte falle på sitt sverd for å følge vitenskapen dit de ser at den leder dem, eller for å utfordre konsensus.  Jeg har falt på min dolk (ikke hele sverdet) på den måten at min utfordring til konsensus har utelukket enhver videre faglig anerkjennelse og en karriere som universitetsadministrator. Når dette er sagt, har jeg fast ansettelse og er gammel nok til å kunne pensjonere meg hvis ting virkelig skulle bli fryktelige for meg. Jeg er svært bekymret for yngre forskere, og jeg hører fra flere av dem at de har disse bekymringene.

Herved er disse modige kvinnene hyllet på kvinnedagen.