Tag Archives: klimadebatt

Flashback: Klimadebatt anno 1990

Jeg har nettopp sett en dokumentar fra 1990 om «drivhuseffekten», eller den såkalte globale oppvarmingen, med tittelen «The Greenhouse Conspiracy».

Filmen ligger på youtube HER.

Det er en underlig opplevelse for en som har fulgt klimadebatten tett de siste årene å se denne dokumentaren. Underlig fordi lite eller ingenting har endret seg de siste 24 år, alt var på plass i 1990. også argumentene:

* Målingene er usikre, blant annet på grunn av urbane varmeøyer. (Tom Wigley ved CRU mener problemet er overdrevet, og husk årstallet: Phil Jones ved CRU publiserte samme år en omstridt artikkel om emnet.)

* «Havet stiger». Maldivene osv. En ekspert forteller imidlertid at det er vanskelig å si noe om havstigning på grunn av bevegelser i både land og hav…

* Modellene. De er svært så grove og usikre… og kan ikke modellere skydekket…

* Klimahistorien, som forteller om varme trettiår og vindyrking i England i Middelalderen… dette var før Klimapanelet «ble kvitt» varmeperioden i Middelalderen ved hjelp av Manns hockeykølle i 2001.

* Den vanskelige fysikken som det hele baserer seg på, om tilbakestråling, vanndamp, forskjellige effekter i forskjellige høyder, osv., noen mener at det ikke engang er sikkert om økt CO2 fører til oppvarming eller det motsatte…

* Og mens vi er inne på det, allerede da var det kjent at økning i temperaturen kommer før økning i CO2, slik at det siste vanskelig kan være årsaken til det første.

* Protagonistene: En hel del av hovedpersonene er fremdeles, blant oss, som Richard Lindzen, Patrick Michaels og Roy Spencer. Andre er ukjente for meg, og noen er i mellomtiden døde, som Stephen Schneider.

* Mens vi er inne på Stephen Schneider, nekter han ikke i dette intervjuet for å ha vært bekymret for global nedkjøling på 1970-tallet, men forsvarer derimot sin tidligere «alarm» med at han faktisk trodde dette den gangen. Så mye for spinndoktorene i «Skeptical» Science.

* «Klima-McCarthyisme» – er nevnt i programmet. Så sent som i år har vi hatt Bengtsson-affæren og Caleb Rossiter-affæren: Folk som blir «outet» på grunn av sine ærlige meninger.

Oppsummert kan vi si at debatten står omtrent der den sto for 24 år siden. Argumentene er mye de samme. Har klimaforskningen med sine milliarder i mottatte forskningspenger gjort noe gjennombrudd siden den gang? Ikke det jeg vet. Det har selvfølgelig kommet tusenvis av publiserte vitenskapelige artikler. Noen av dem handler om krympende sauer eller bisarr seksuell atferd hos fisk på grunn av….. du gjettet det, global oppvarming. Og dette er jo unektelig spennende øvelser.

Men viktigere er det antakelig at visse forskere falt for fristelsen til å «avskaffe» den varme Middelalderen – som er nevnt som et problem for teorien i dette programmet – ved hjelp av lyssky metoder og data, les Mann og Klimapanelets «hockeykølle» fra 2001. Forsøket slo feil vitenskapelig, men lyktes politisk, i hvert fall i noen land, slik som vårt, der «klimakrisen» er institusjonalisert omtrent på samme måten som Fadervår var det tidligere.

…og ja, de fant jo også opp uttrykket «fornekter», analogt med «Holocaust-fornekter». De med en mer krigersk legning enn min vil muligens anse også dette som et tegn på vitenskapelig framskritt.

Reklamer

Den inkontinentes mening om brønnpissere

Eivind Trædal har en ytring på NRKs nettsider med tittelen «Fossilpopulismen» i anledning av at Australias statsminister Tony Abbott vil avskaffe karbonskatten.

Trædals tankesett synes å bygge på et «nøkkelferdig» sett med uuttalte premisser, eller antakelser, som i og med at de er uuttalte, heller ikke problematiseres, i den grad at man kan lure på om de heller ikke er erkjente, slik at de nærmest fremstår som like ubevisste som de er uuttalte. Disse premissene/antakelsene er som følger:

  1. Debatten er over/vitenskapen er avgjort. Det finnes ingen vitenskapelig tvil om menneskeskapte klimaendringer, de er reelle og farlige. Denne antakelsen gjør at synsere som Trædal kan hetse alle som ikke er enige med ham som «klimafornektere» uten å bringe til torgs et eneste reelt argument. I realiteten lever den vitenskapelige debatten i beste velgående, som grundig dokumentert av Emil Røyrvik ved SINTEF for en tid siden, men det er også klare tegn til at den blir undertrykt, slik det fremgår av Lennart Bengtsson-affæren for kort tid siden eller «portvokterne» fra Climategate, som aktivt motarbeidet publisering av forskning som ikke støttet deres syn. For forskere som kjemper for «Saken», er det viktig å gi inntrykk av bortimot 100 % enighet, eller «konsensus», nettopp fordi det gir folk som Trædal og mange andre et skinn av legitimitet og autoritet fra «vitenskapen». Når man studerer bølleatferden fra både forskere og aktivister, er det ikke vanskelig å få øye på at det «konsensus» ikke er det riktige ordet: «Konformitet» passer nok bedre.
  2. Klimaforskningens funn dikterer en bestemt politikk. Når noen går imot denne politikken, blir verden for stor og komplisert for Trædal, som åpenbart tror at samfunnets eneste mulighet er å slå inn på Den smale sti, som er «utslippskutt» ved hjelp av karbonskatt, fangst & lagring av CO2 og subsidiering av «fornybar energi». Alt annet er umoralsk, og heller ikke her er debatt mulig, uenighet omtales som «angrep» og alle som er uenige, som «brønnpissere». Men realitetene er at verden med sin økende befolkning trenger rikelig med rimelig og pålitelig energi, og at dagens teknologi ikke er i stand til å møte dette behovet uten å bruke olje, gass og kull. Dette er erkjent av for eksempel Bjørn Lomborg og Roger Pielke Jr, som slett ikke er «klimafornektere» med hensyn til selve klimavitenskapen, men som har sin ekspertise innen økonomi og politikk – en ekspertise klimatologene gjennomgående ikke har. Til og med forskeraktivisten framfor noen, James Hansen, har uttalt at det eneste teknologisk mulige for å erstatte kull i dag, er kjernekraft, og at å tro noe annet er å «tro på tannfeen og påskeharen». Men Hansens tro på kjernekraft er vanskelig å finne igjen når han omtales i norske medier.
  3. Fiendebildet. Alle politiske/ideologiske/religiøse bevegelser trenger som kjent en ytre fiende fordi dette virker samlende innad, det er de rettroende mot «de andre». Klimarørslas hovedfiende er «fossilindustrien», representert ved «amerikanske tenketanker», og ved nær sagt ethvert tegn for avvik fra «partilinja», blir denne demonen manet fram og dissidentene knyttet opp mot den i tur og orden. Ikke bare har den skylden for all den risiko som været innebærer; den har også skylden for alle vitenskapelige motargumenter og alle energipolitiske motforestillinger som kan tenkes å være i strid med den ensrettingen av samfunnsdebatten og den vitenskapelige og politiske debatten som søkes oppfylt av Trædal og hans meningsfeller. For Trædal ser det ut til å være utenkelig at det kan finnes legitime innvendinger mot hans eget syn, noe som i seg selv burde være et «rødt flagg», en indikasjon på at dette tankesystemet er basert på tro og følelser, og ikke om vitenskap, harde fakta og reell og rasjonell uenighet. At en bransje driver lobbyvirksomhet til egen fordel, burde neppe overraske noen, men det merkelige i klimadebatten er at man får forståelsen av at det bare er «fossilindustrien» som gjør det. Eksempelvis kan det nevnes at kjernekraftlobbyen var svært så aktiv i tiden rundt opprettelsen av Klimapanelet. Og har ikke «fornybar»-selskapene noen form for økonomiske interesser i forbindelse med energipolitikk? Og er miljøbevegelsen helt og fullstendig uavhengig av tunge økonomiske interesser i fornybar energi og karbonkvotehandel? En ny rapport fra mindretallet i Senatet i USA dokumenterer at så ikke er tilfelle: Det går en stri pengestrøm gjennom en labyrint av ideelle foretak til de grønne.
  1. Klimapolitikken er hevet over annen politikk. Trædal bekymrer seg for at skillelinjene i klimapolitikken følger de mer tradisjonelle skillelinjene i land som USA, Canada og Australia. Samtidig kritiserer han Abbott for å hevde at karbonskatten går ut over økonomisk vekst. Dermed demonstrerer Trædal at han tror klimapolitikk kan behandles løsrevet fra all annen politikk; jeg antar at han mener klimapolitikken han støtter om nødvendig må gjennomføres på bekostning av økonomisk vekst, eller på tross av økonomisk tilbakegang. Men Trædal går inn for en politikk som vil gjøre energi (og dermed alt mulig annet) dyrere og mindre tilgjengelig. Dyr energi går allerede ut over de fattigste i land som Storbritannia, Tyskland og Spania. Når disse menneskene fryser om vinteren, er det ikke klimaendringene de merker, men klimapolitikken. Og når dette er rike land, hvordan vil det da bli i fattige land? Et annet poeng som antydes av Trædal selv, er at Abbott også ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Eksempelet Danmark viser også at satsing på «fornybar» energi ikke nødvendigvis går hånd i hånd med et ønske om åpne grenser, eller at å være politisk korrekt i ett spørsmål ikke nødvendigvis dikterer oppfatningen i et annet, eller hvilke politiske prioriteringer man ønsker.
  2. De andre er bare populister. Dette er selvfølgelig en konsekvens av punktene ovenfor: I Trædals trossystem er alle de «gode» kreftene, klimaaktivistene, miljøbevegelsen og politikere som opptrer i tråd med Trædals grunnleggende sannheter, hevet over enhver mistanke om at de frir til velgere med emosjonelt baserte skrekkscenarioer som er rettet mot å skape frykt, eller at de appellerer til gode menneskers skyldfølelse, enten det er overfor «klimaet» eller overfor fattige mennesker i verden som er mer ubeskyttet mot «klimaet», altså været, enn vi selv. Det er nok å minne om tyfonen på Filippinene i høst, der det ble insinuert, om ikke påstått, at det hefter «skyld» ved norsk petroleumsvirksomhet, og dermed også det norske folk, for været i Stillehavet.

Det er også mye annet som kunne kommenteres i Trædals innlegg, for eksempel at han synes å mene at vi nordmenn ikke burde få lov til å spise fersk frukt fra Sør-Afrika, hvilket nødvendigvis innebærer at sørafrikanerne heller ikke burde få lov til å selge oss denne frukten og tjene noen sårt tiltrengte penger som kan bidra til landets utvikling. Eller at tungt skattelagt privatbilisme ikke er bra, i motsetning til tungt subsidiert elektrisk privatbilisme. Men dette får ligge for denne gang.

Samtidig som han klager over at andre bedriver «brønnpissing», virker Trædal rimelig inkontinent i forhold til sine egne stråler, når han strør rundt seg med nedsettende uttrykk som «klimafornektere» og «populistisk anlagte hoffnarrer».

Om bølger i bloggosfæren, 97 prosent og hentesveis

Artikkelen til Cook et al fra 2013, den du vet om at «97 prosent av forskerne er enige osv.», fortsetter å skape bølger.

Ikke at den er så veldig interessant i seg selv. For de fleste er det neppe overraskende at de fleste klimaforskere stiller seg bak det rådende synet om menneskeskapte klimaendringer. Dels fordi det er levebrødet deres, dels fordi Klimapanelet har gitt dem i oppdrag å bli enige, og dels fordi vi med Bengtsson-affæren friskt i minnet nettopp har fått demonstrert hvordan meningsterroren innen klimatariatet fungerer i praksis: Ingen avvik fra Partilinja tolereres.

Det som fortsetter å skape debatt, er imidlertid ikke så mye funnene eller detaljene i artikkelen selv, men omstendighetene rundt dem, herunder med usannheter fra forfatterne, som ikke har villet utlevere data til andre forskere. Brandon Shollenberger fant imidlertid dataene «liggende og slenge» på Internett, uten passordbeskyttelse, og lastet dem ned. Universitetet reagerte da med å sende ham et brev med trussel om å saksøke ham hvis han publiserte dataene – og dersom han publiserte selve brevet! Shollenberger tok en tenkepause, og la deretter dataene ut på nettet, fritt tilgjengelige for kreti og pleti. Noe forfatterne selvfølgelig skulle ha gjort selv i utgangspunktet. Det er neppe noen «rykende pistol» om juks der, men temmelig sikkert om svakheter i metode, tilnærming og gjennomføring.

Men altså, at «klimaforskerne er enige», er selvfølgelig et stort gjesp. Det eneste som jo er litt artig, er timingen: Artikkelen kom ut samtidig med at analysen av klimamodeller og observasjoner i Klimapanelets 2. utkast ble lekket. Den viste som kjent at de har tatt feil på den måten at klimaet ikke kan være så følsomt for CO2 som modellene simulerer – de viser for mye oppvarming – og da er det jo greit å vite at alle var enige.

Obama og hans villedere

Det har imidlertid også dukket opp en annen liten ting i forbindelse med 97-prosent artikkelen:

I fjor tvitret president Barack Obama i anledning undersøkelsen at «97 prosent av forskerne er enige: Klimaendringene er virkelige, menneskeskapte og farlige».

Han linket til en artikkel fra Reuters, som igjen viste til den aktuelle artikkelen av Cook et al, publisert i tidsskriftet Environmental Research Letters (ERL).

Men Obama har et problem: Han har åpenbart blitt villedet av sine rådgivere, siden det ikke er noe som helst i 97-prosents undersøkelsen som støtter utsagnet om at forskerne er enige om at klimaendringene er «farlige«. Undersøkelsen gjaldt artikler der klimaendringer ble nevnt, med en vurdering av om de støttet synet om at de var menneskeskapte – ikke om de var farlige, eller om global oppvarming utgjorde en eller annen form for risiko eller trussel.

Heller ikke Reuters maktet å gjengi funnene i artikkelen riktig, selv om de ikke nevner noe om «farlige». Reuters begynner med å si at 97 prosent av «forskerne» sier at global oppvarming er «hovedsakelig» menneskeskapt, noe som ikke er riktig fordi 1) hvis «hovedsakelig» betyr mer enn 50 prosent av den observerte oppvarmingen, støttes ikke denne konklusjonen av artikkelen selv, 2) undersøkelsen talte artikler, ikke hoder, og 3) undersøkelsen omfattet 11944 sammendrag fra vitenskapelige artikler, og ikke 4000 som påstått av Reuters. Over 66 prosent av de undersøkte artiklene uttrykte ingen spesiell mening den ene eller den andre veien om menneskeskapt global oppvarming, så tallet 97 prosent gjelder uansett bare et delsett av korpuset.

Kammen og hentesveisen

Det flere ikke var klar over på det aktuelle tidspunktet, var at redaktøren for tidsskriftet som publiserte artikkelen, Environmental Research Letters (ERL), Daniel M. Kammen, også er vitenskapelig rådgiver for Obama.

sin egen blogg promoterte han både Cook et als artikkel og Obamas tweet.

Nå kom riktignok ikke tvitringen direkte fra Obama, men fra en gruppe som driver kampanje for politikken hans. Men det er like fullt «offisielt» den amerikanske presidenten som taler, og meldingen vakte mye oppstuss rundt omkring i verden.

Men altså:

  • Kammen er rådgiver for den amerikanske presidenten.
  • Han er også redaktør for et vitenskapelig tidsskrift, og promoterer en artikkel fra dette tidsskriftet.
  • Både presidenten og Reuters skriver usant og/eller misvisende om funnene i artikkelen.
  • Kammen har en åpenbar interessekonflikt her: Mannen han arbeider for, feilsiterer en artikkel som han selv har godkjent for publisering. Har han ikke en viss etisk plikt, også som forsker, til å sørge for en sannferdig beskrivelse av virkeligheten? Men så langt jeg vet, er ingen korrigeringer eller presiseringer fra Kammen er å spore.
  • I stedet ligner de pussige utfluktene og hemmeligholdet, pluss de diverse påstandene som artikkelen ikke gir dekning for, stadig mer på en utpreget hentesveis som begynner svært langt fra toppen, men som er pent lagt på plass av Kammen.

———————–

José Duarte, etter det jeg forstår en nykommer i klimadebatten, kaller dette for en «etisk katastrofe» (søk etter Duarte i kommentarfeltet på Judith Currys blogg). For en som har vært med en stund og observert nivået på usaklighetene, ikke bare fra amatører men fra forskerne selv, er det ikke spesielt overraskende at et nykommer blir sjokkert.

Han har også krevd at artikkelen blir trukket, se Duartes egen blogg.

Tunstad om Bengtsson-affæren

Erik Tunstad hadde et innlegg på forskning.no for noen dager siden der blant annet setter Bengtsson-affæren i sammenheng med Gro Harlem Brundtlands dogmatiske utsagn om at det er «umoralsk å tvile» [på menneskeskapt global oppvarming].

Han gjør noen greie distinksjoner:

En vitenskapelig beskrivelse av verden kan ikke være umoralsk – uansett hvor dårlig vi måtte like den.

og

Klimadebatten er ikke lenger en debatt om vitenskap. Det er en debatt om politikk, ideologi og moral – med vitenskapelige stråmenn. Og når ekte vitenskapsmenn ser dette, og skifter side – viser dyret seg i alt sitt raseri.

Du kan være enig eller uenig med ham – Bengtson har uansett oppført seg slik vi vil at vitenskapsfolk skal – han har følt tvil, og skiftet mening. Tvil er vitenskapens beste venn, og idealistenes verste fiende.

Det er ikke spesielt vanskelig å være enig. Tunstad tar imidlertid også opp en del andre problemstillinger knyttet til menneskenes påvirkning av miljøet, slik som regnskogene. Så les for all del alt sammen.

————————————

PS: Nå regner jeg ikke med å bli sensurert av forskning.no på samme måte som i enkelte andre nettpublikasjoner, men for ordens skyld tar jeg en kopi av min egen kommentar til artikkelen under mitt alter ego på Disqus «NatureTrick»:

Et godt og tankevekkende innlegg, men det er en åpenbar faktafeil her: Bengtsson gikk ikke inn i «styringsgruppen» for GWPF. Det han sa ja til, var å bli medlem av «Academic Advisory Council» – en gruppe forskere som blant annet gjennomgår rapportene utgitt av GWPF, og som teller navn som Richard Lindzen, Ross McKitrick og Richard Tol. Og slik jeg tolker Bengtsson, tror jeg heller ikke at han selv mener å plutselig ha «skiftet side». I stedet har han nok heller bare hatt et litt mer nyansert syn enn det angivelige «konsensus» og fulgt sin egen vitenskapelige innsikt  uten å tenke så mye på «partilinja».

GWPF dekker et helt spektrum av forskjellige oppfatninger av klimavitenskapen, men er vel internt enige om at den ikke er «avgjort». Den befatter seg som navnet sier mest med «policy» – hva som er gode og dårlige politiske svar på det som er status for dagens klimakunnskap.

Det er jo heller ikke slik at de politiske valgene følger «lineært» av det sentrale klimaforskermiljøer mener å vite. Og heller ikke politikken er nødvendigvis et spørsmål om moral – men om god politikk, slik som f.eks. spørsmålet om norsk olje- og gassutvinning.

Tilfellene Bengtsson og Lomborg (og mange andre) forteller om en særdeles usunn tilstand innen klimaforskningen. Det sier seg selv at meningsterror ikke kan fremme en sunn vitenskapelig debatt. Eller politisk, for den del.

Mht til den siste delen av innlegget nøyer jeg meg med å påpeke at en rikere verden vil være i en bedre posisjon til å ta vare på miljø, artsmangfold og biotoper osv. enn en fattig. Bedre økonomi, utdanning og helse bringer også fødselstallene nedover og verden har gjort enorme framskritt siden malthusianerne i Romaklubben spådde i kaffigruten sin på 70-tallet. Fattigdom, krig og vanstyre er verdens problemer, ikke klima. En politikk som er rettet mot å gjøre energi – og derimot «alt» – dyrere og til dels mindre pålitelig er ikke en god løsning i en slik situasjon. Det kan til og med stilles spørsmål om hvorvidt den er «moralsk» :-).

 

Bengtsson om klimadebatten

Lennart Bengtsson forteller i en gjestepost på Stockholmsinitiativet/Klimatupplysningen om hvilke tanker han har gjort seg om klimavitenskap, klimapolitikk og klimadebatt den senere tid.

Klimatfrågan i dag tycks inte längre styras av ett rationellt tänkande, den har blivit en ideologi eller snarare en religion. Inte minst i vårt land har den fyllt det tomrum som förra seklets avkristning lämnade. Det är av denna anledning som debatten har blivit så irrationell och för en agnostisk person som mig obehaglig och närmast hotfull.

Les for all del alt sammen.

 

Kvinner og klima

Litt seint ute med kvinnedagen, men så er jeg jo også feil kjønn.

Klimadebatten generelt ser ut til å være mest en mannegreie. Kjeklingen på diverse nettfora ser ut til å være dominert av menn. Dette gjelder også internasjonalt.

På den andre siden er det noen kvinner som har gjort seg svært bemerket, og kanskje særlig på den skeptiske siden og/eller blant dem som kalles «lukewarmers»:

Jennifer Marohasey fra Australia er biolog med «upopulære meninger om en rekke miljøspørsmål». Hun er åpenbart en uredd kvinne:

Whistleblower
During 2002-2003 Jennifer documented her concerns with the World Wild Fund for Nature (WWF) ‘Save the Reef Campaign’ including the perverse influence of this campaign on public policy in a long review entitled ‘WWF Says Jump, Government’s Ask How High” and short piece for the IPA Review in March 2003 entitled, ‘Deceit in the Name of Conservation’.

Fra Australia er også Jo Nova, som har en svært kjent skeptisk klimablogg. Hun har en universitetsgrad i mikrobiologi og molekulærbiologi og er innehaver av et vitnemål i vitenskapskommunikasjon.

Hun har skrevet «Skeptikerens håndbok», som er oversatt til en rekke språk, også norsk.

I Canada finner vi journalistene Donna Laframboise og Hilary Ostrov. Førstnevnte er kjent for sine kritiske bøker om Klimapanelet, særlig «The Delinquent Teenager», som også er oversatt til norsk med tittelen «Den oppblåste tenåringen»:

Lucia Liljegren holder til i USA. Hun er utdannet ingeniør, betegnes gjerne som «lukewarmer» og skriver bloggen The Blackboard. Lucia er mild og vennlig i formen og blogger også om strikking, men hennes logikk kan få et barberblad til å virke sløvt. Takket være hennes vennlighet er bloggen The Blackboard et av få møtesteder for ulike syn i klimadebatten.

Judith Curry, USA, er på sin side en «mainstream» klimaforsker som i senere år har uttalt seg kritisk og skeptisk til Klimapanelet og den tilhørende aktivismen fra en del klimaforskere, slik som Michael Mann. Hun startet for et par år siden bloggen Climate Etc. der både «skeptikere» og «alarmister» debatterer, og som praktisk talt fra dag 1 ble et «must» for den som ønsker å holde seg orientert om klimadebatten.

Til slutt må det nevnes at professor i kjemi ved Universitetet i Bergen Tanja Barth har «flagget» sitt syn i klimadebatten i forbindelse med debatten om petroleumsforskningen ved UiB. Det skal bli interessant å se om hun ønsker å fortsette å debattere, eller om det blir med innleggene i universitetsavisen På Høyden.

Flere av de ovennevnte kvinnene har vist stort mot ved å våge å gå mot «den kompakte majoritet» i klimaspørsmålet. Judith Curry skrev nylig (min oversettelse):

Når det gjelder klimavitenskap, er etter min mening kjernespørsmålet om akademisk frihet dette: Ingen forsker skal måtte falle på sitt sverd for å følge vitenskapen dit de ser at den leder dem, eller for å utfordre konsensus.  Jeg har falt på min dolk (ikke hele sverdet) på den måten at min utfordring til konsensus har utelukket enhver videre faglig anerkjennelse og en karriere som universitetsadministrator. Når dette er sagt, har jeg fast ansettelse og er gammel nok til å kunne pensjonere meg hvis ting virkelig skulle bli fryktelige for meg. Jeg er svært bekymret for yngre forskere, og jeg hører fra flere av dem at de har disse bekymringene.

Herved er disse modige kvinnene hyllet på kvinnedagen.