Tag Archives: Klimakrigen

Justeringer eller «juksteringer» av historiske temperaturer?

Debatten har gått het om temperaturjusteringer i det siste. Basert på undersøkelser gjort av bloggeren Paul Homewood, skrev Christopher Booker at tukling med temperaturdata er den største vitenskapelige skandalen noen gang. Her hjemme har Klimarealistene v/Geir Åslid også skrevet om «juksteringene»:

Juksteringene har til felles det at de kjøler eldre data opp til 1970 og varmer opp nyere data med det resultat at lange kjølende trender blir forvandlet til lange varmende trender.

Det er åpenbart et bredt spekter av meninger ute og går. Noen bruker uttrykk som «svindel» og «kriminelt». Andre peker på at justeringene gjør liten forskjell på det «endelige» resultatet, i hvert fall på den nordlige halvkule, mens Roger Andrews, som har studert disse spørsmålene og dataene ganske grundig, finner at de gjør stor forskjell på den sørlige. Han peker på at oppvarmingen etter justering blir lik på den nordlige og sørlige halvkule, noe som ikke er å forvente på grunn av den store geografiske forskjellen, med mesteparten av landjorden på kloden på den nordlige halvkule. Hans diagnose er at justeringene legger til 0,6 grader Celsius på den sørlige halvkule siden 1900 – et ikke ubetydelig tall med tanke på at den samlede globale oppvarmingen i forrige århundre var på rundt 0,8 grader, ifølge Klimapanelet.

Selv tenker jeg at selv om det skulle være riktig at justeringene av lokale og regionale temperaturer ikke «spiller noen rolle» for sluttresultatet, altså den «globale gjennomsnittstemperaturen», så må det likevel være lov til å spørre om ikke klimaforskerne har et ansvar for å vise også slike data på en mest mulig «riktig» måte. Det er klart det kan være slingringsmonn for hva som er «riktig», altså usikkerhet knyttet til målingene, men kan alt være rett fatt med metodene når både målte og opplevde klimahendelser blir «justert bort fra sin eksistens», slik det ser ut til å være tilfellet for «sjøisårene» på Island fra slutten av 1960-årene? Den islandske meteorologen Trausti Jonson skriver til Paul Homewood (min uthevelse):

In 1965 there was a real and very sudden climatic change in Iceland (deterioration). It was larger in the north than in the south and affected both the agriculture and fishing – and therefore also the whole of society with soaring unemployment rates and a 50% devaluation of the local currency. In the questions above, the year 1965 is mentioned twice. It is very sad if this significant climatic change is being interpreted as an observation error and adjusted out of existence.
I have been working for more than 25 years in the field of historical climatology and have been guilty of eager overadjustments in the past as well as other data handling crimes. But as I have lived through these sudden large climatic shifts I know that they are very real.

Så…. hva er «sannheten» om disse justeringene? Diskusjonen om temaet på Judith Currys blogg Climate Etc. kan kanskje være litt klargjørende for en ikke-spesialist. Posten er skrevet av noen av folkene bak temperaturserien BEST: Robert Rohde, Zeke Hausfather og  Steve Mosher. De skriver at

Berkeley Earth developed a methodology for automating the adjustment process in part to answer the suspicions people had about the fairness of human aided adjustments. The particulars of the process will be covered in a separate post. For now we want to understand the magnitude of these adjustments and what they do to the relevant climate metric: the global time series. As we will see the “biggest fraud” of all time and this “criminal action” amounts to nothing.

Så det viktigste for dem er å tilbakevise at justeringer har noe å si for det endelige resultatet. Greit nok – men det er jo ikke et svar på spørsmålene om islandske temperaturer reist av Paul Homewood. Heller ikke gjaldt disse BEST, men NASA GISS.

Som vanlig er det svært mange kommenterer og vanskelig å følge med for den som ikke har all verdens tid. Men jeg finner en debattant som på en måte «snakker litt for meg» og hva jeg ønsker å forstå av dette, nemlig den alltid milde Tony Brown. Jeg tillater meg å sitere hele det første innlegget hans:

Mosh, Zeke and Robert

Thank you for your efforts in putting together this post and answering questions.

I do not believe for one moment that any of you are engaged in any sort of hoax, conspiracy or fraud.

However, after reading through each comment in the cold light of morning I can’t see that anything has been resolved regarding the claims of noticeable cooling of the past record. The issue doesn’t seem to have been met head on and each of the cases cited by Booker and Delingpole and Homewood comprehensively refuted . These basically revolve round Paraguay, Iceland New Zealand and some other stations.

I was hoping for a clear cut explanation and resolution of the points made but have not found this, instead we seem to have gone off on some highly complex side road that leads nowhere.

The basic premise of the temperature record, which over the years has become over complicated, is that at some point at each location some person in the past looked at their thermometer, took a pencil and noted it down in a notebook. These were comp-lied into year books. I see many of them in the Met Office library when I visit.

After a time this process became increasingly automated and the hand written notes may have been automatically recorded.

Now, there are lots of arguments as to how accurate the thermometer was, whether the observer caught the lowest and highest temperature, complications with new equipment, new observers, station moves and urbanisation. Ideally, but not practically, all the individual data points should be collected in the same manner to ensure consistency .

I think what people are asking is how a temperature recorded on say 15 June 1898 in Paraguay or 21st April 1927 In Sydney gets altered to a substantially different one.

Circumstances of the station change over the years so each temperature measurement (not an estimate) needs to be validated, otherwise its as anecdotal as you believe the written records are. How is this done? Why do the records observed at the time and written up with varying degrees of diligence not remain the same? A temperature of 19.65C is what it is. It shouldn’t become 17.24C or whatever without a very good explanation.

Also, I live ‘local.’ I want to know what has been happening where I live, by town, county and Country, over the decades and centuries. I am not interested in some fantastically constructed and highly complex global temperature that has no bearing on anything and seems to sacrifice the ‘local’ in order to arrive at the ‘global’.

Simple question Mosh, Zeke and Robert. Have the country/station temperatures noted in the headlines been cooled? If so by how much and why?

Hvilket er rimelige spørsmål, altså: Er de registrerte temperaturene på de konkrete stedene endret, og i så fall med hvor mye og hvorfor?

Steve Moshers svar er tydeligvis preget av hans tidligere opplevelser rundt disse spørsmålene, og er til tider emosjonelle. Det jeg får ut av det er at BEST har skapt en algoritme som behandler alle stasjonene i nettverket automatisk, og at formålet ved dette er nettopp å unngå subjektivitet. Mosher:

we decided that a better approach would be an algorithm.

1. you couldnt accuse it of having political motives
2. you could test it on synthetic data
3. you could vary parameters and test it.
4. you could repeat the same work and get the same answer.
5. it could scale to 40000 stations.

in short we decided to take a hands off approach. Test the approach independently. verify that it wasnt biased. then apply it to the problem.

The approach will warm some stations and cool others.period.

Deretter beskylder han Homewood m.fl. for å drive med «kirsebærplukking», altså å trekke ut stasjoner som blir varmere som følge av algoritmen og glemme de andre.

«The explanation is simple: an algorithm tested to be fair, adjusted the station.
it had no “reasons” no “motives” no human bias. It looks at the neighbors and decided that the station was inconsistent with its neighbors.
The explanation is the CODE. «

For meg ser det ut til at Brown og Mosher snakker forbi hverandre. Jeg sitter igjen med en tvil om hvorvidt algoritmen, om den er aldri så «objektiv», virkelig kan erstatte det enorme arbeidet det må være å gå gjennom historikken for hver enkelt stasjon og region «manuelt», altså rett og slett studere både data og metadata (opplysninger om stasjonen, flytting, bytte av instrumenter, osv osv) og avgjøre hvilke justeringer – om noen – som bør gjøres. Kanskje en løsning kan være å finne færre, men gode stasjoner? Noen av eksemplene som er trukket fram, f.eks. fra Australia, tyder dessuten på at homogeniseringen ikke fungerer så godt som påstått, eller det som verre er: at den ikke kan forklare endringene som er gjort i stasjonsdataene (gjelder ikke BEST).

Uansett er langt fra siste ord sagt om de globale temperaturseriene. Debatten vil fortsette, nye ting vil bli trukket fram, og nye forklaringer publisert. Som ikke-ekspert føler jeg at hvis klimaforskerne skal komme ut av dette i et godt lys, må de kunne legge denne ballen død ved hjelp av en forklaring som er enkel å forstå for meg og alle andre «fotgjengere». Det har de ikke klart hittil.

 

År 5 etter Climategate

Et lite jubileum: For fem år siden i disse dager dro bloggeren Jeff «Id» Condon på hjortejakt, og etterlot seg en umoderert post på bloggen sin, the Air Vent. Mens han var borte, skjedde det noe bemerkelsesverdig: En anonym kommentator, FOIA (for Freedom Of Information Act, offentlighetsloven) lekket tusenvis av e-poster mellom klimaforskere ut på Internett med kommentaren:

We hereby release a random selection of correspondence, code, and documents. Hopefully it will give some insight into the science and the people behind it.

Se kommentar nr. 10 til denne bloggposten.

Å nevne Climategate er ikke populært og blir vanligvis møtt med en masse påstander og bortforklaringer om at forskerne ble «frifunnet» av diverse nokså overflatiske granskninger. Men for det første er det ikke riktig at de gikk fri for kritikk, blant annet for sin manglende åpenhet og uvilje mot å dele data, og for det andre er det ingen granskninger som kan fjerne det åpenbare: At for visse sentrale miljøer er dette noe helt annet enn den objektive, uhildete vitenskapen – kort sagt den «gullastandarden» – verden har krav på dersom det mot formodning skulle vise seg at rådyre tiltak for å forbedre klimaet er nødvendige.

Når noen i disse tider klager over «uvitenskapens tid», kan man spørre om ikke klimaforskningen først burde rydde opp i egne rekker, og gjerne begynne med å fjerne den meningsterroren som utøves mot forskere som ikke trør partilinja, enten de heter Willie Soon, John Christy, Lennart Bengtsson eller noe annet. Climategate gir flere eksempler på hvordan dette fungerer, det diskuteres hvordan man kan grave opp dritt om kritikere og hvordan man kan hindre dem i å publisere («portvokting»).

For de faktiske hendelsene rundt Climategate, se The Mosher Timeline.

Warwick Hughes lagde et kart over nettverket som e-postene dekker.

En vittig fremstilling av e-postene finnes hos Michael H. Kelly, kanskje særlig åpningsavsnittet:

Like an Aristophanes satire, like Hamlet, it opens with two slaves, spear-carriers, little people. Footsoldiers of history, two researchers in a corrupt and impoverished mid-90s Russia schlep through the tundra to take core samples from trees at the behest of the bigger fish in far-off East Anglia. Stepan and Rashit don’t even have their own e-mail address and like characters in some absurdist comedy must pass jointly under the name of Tatiana M. Dedkova. Conscientious and obliging, they strike a human note all through this drama. Their talk is of mundane material concerns, the smallness of funds, the expense of helicopters, the scramble for grants. They are the ones who get their hands dirty, and their vicissitudes periodically revived my interest during the slower stretches of the tale, those otherwise devoted to abstruse details of committee work and other longueurs. ‘We also collected many wood samples from living and dead larches of various ages. But we were bited by many thousands of mosquitos especially small ones.’ They are perhaps the only likeable characters on the establishment side, apart from the exasperated and appalled IT man Harry in the separate ‘Harry_read_me’ document, and I cheered up whenever they appeared. ‘Slaves’ is horseshit, and ‘footsoldiers’ insulting, but if scientists are allowed to put a creative spin on facts, I can certainly do so. They are respected scientists: in fact, it emerges, eminent or destined to be eminent. But they talk funny and are at the beck and call of CRU, are financially dependent on them; when the film is made they will be comedy relief, played by Alexei Sayle and the dopey one out of The Fast Show.

Climategate er blitt dysset ned bemerkelsesverdig effektivt. Det fikk litt oppmerksomhet i mediene, men det døde ganske raskt hen. Deretter fulgte de diverse granskningene, som seg hør og bør, til dels preget av at gutteklubben grei gransket gutteklubben grei. Et par år senere kom likevel Climategate 2.0, med ytterligere blamerende e-poster for Universitetet i East Anglia, men med enda mindre oppmerksomhet. Hele dossieret med e-poster er nå blitt frigitt for et utvalg av personer, men det er fremdeles uvisst hva, om noe, som vil komme ut av det.

Litt om Climategate 2.0: LINK.

E-postene vil ganske sikkert bli gjenstand for ytterligere granskninger i fremtiden, dvs. ikke granskinger, men studier av historikere og andre når de forsøker å forstå hva all denne klimahurlumheien handlet om i vår underlige tid.

Paul Matthews skriver også om jubileet og trekker fram e-poster som denne, fra Tom Wigley:

In my (perhaps too harsh) view, there have been a number of dishonest presentations of model results by individual authors and by IPCC.

Og denne, fra Hans von Storch:

Stupid, politicized action by IPCC, not MBH’s responsibility. IPCC did one more of these silly oversellings – by showing the damage curve by Munich Re without proper caveat in the fig caption.

Climategate fikk følger, selv om ingen «varmist» vil innrømme det i dag. Enkelte forskere, for eksempel Judith Curry, endte med å bli svært kritiske til Klimapanelet. Og det hefter mer ved klimaforskningen som institusjon enn det gjorde før – noe den kan antakelig kan takke seg selv for. Som Paul Matthews skriver (min oversettelse):

For meg var den virkelige skandalen ikke så mye at to eller tre klimaforskere oppførte seg dårlig, men at praktisk talt hele klimaforskersamfunnet prøvde å late som at ingenting var galt.

 

Klima-katta-strofen kommer snart!

I sin siste bok skriver aktivistene Naomi Oreskes og Erik Conway om alle de nær forestående landeplagene som venter oss på grunn av… du gjetter det nok, klimaendringer (gjesp). Nytt av året er at global oppvarming vil begynne å ta livet av kattene og bikkjene våre før det er gått ti år!

I kid you not:

But in 2023, the infamous “year of perpetual summer,” lived up to its name, taking 500,000 lives worldwide and costing nearly $500 billion in losses due to fires, crop failures, and the deaths of livestock and companion animals. The loss of pet cats and dogs garnered particular attention among wealthy Westerners, but what was anomalous in 2023 soon became the new normal (p. 8-9).

Selvfølgelig, det vil også bli mer tyfus, og byllepesten (svartedauden) vil komme tilbake, osv. osv. Men siden jeg har to fine kattepuser tenkte jeg at dette kunne være en fin introduksjon.

Oreskes og Conway er ofte sitert i klimadebatten på grunn av sin bok «Merchants of Doubt», der de etter det jeg har forstått (jeg har ikke lest den), sår tvil om klimaskeptikeres og -kritikeres integritet, du vet, oljeselskaper og den slags som planter «desinformasjon». Etter å ha lest anmeldelsen av den siste boken deres av Martin Lewis, som langt fra er noen klimaskeptiker, kan man lure på om det ikke kan stilles minst like store spørsmålstegn ved disse forfatternes seriøsitet. Mer illevarslende enn katta-strofen er det som Lewis skriver her:

The most troubling aspect of Oreskes and Conway’s book, however, is not its scare-tactics, its sloppy depictions of climatic patterns, or its attack on scientific standards. What is truly frightening is its embrace of authoritarian politics, coupled with its denigration of liberty and Democracy.

Dette på bakgrunn av deres åpenbare mistro til sin egen sivilisasjon, den vestlige, samtidig som de ser ut til å innbille seg at det kinesiske styresettet er så mye bedre rustet til å takle de fremtidige utfordringene som springer ut av deres egne dommedagsfantasier.

Lewis’ anmeldelse av den siste boken til Oreskes og Conway The Collapse of Western Civilization, er et spektakulært slakt som er verdt å lese i sin helhet – nesten alt kan siteres.

At totalitære løsninger ikke er veien å gå, er heldigvis også eksplisitt uttalt av enkelte aktører i den norske debatten som mener noe annet enn meg, for eksempel lederen for Zero Marius Holm og tidligere CICERO-leder Rolf Presthus, da i tilsynelatende opposisjon til Jørgen Randers. Men Lewis er vel så bekymret for den mottakelsen som boken synes å ha fått blant «vanlige» klimatroende og miljøaktivister som han er for det som står i Oreskes og Conways’ bok.

Men les for all del alt sammen.

H/t Bishop Hill.

Dessverre vil nok mine to pusekatter neppe overleve til 2023. Skulle jeg ta feil i denne spådommen, må nok minst en av dem døpes om til Mepusalem.

 

Ciceros «sunne skepsis»

På Ciceros nettsider finnes en side som kalles «Fakta om klima«. Der kan man lese følgende:

Sunn skepsis

Vil du følge diskusjonen som tar til orde for sunn skepsis i klimaforskningen, besøk nettstedet Skeptical Science som oppdateres fortløpende av fysikeren John Cook.

Videre linkes det til Skeptical Sciences «about page«, der man kan lese at

Skeptical Science is maintained by John Cook, the Climate Communication Fellow for the Global Change Institute at the University of Queensland. He studied physics at the University of Queensland, Australia. After graduating, he majored in solar physics in his post-grad honours year.

Det er flere problemer med dette. Skeptikal Science har en historikk med historierevisjon, noe denne «om-siden» selv er et eksempel på. Ifølge en tidligere versjon av nettsiden oppgav han nemlig følgende:

This site was created by John Cook. I’m not a climatologist or a scientist but a self employed cartoonist and web programmer by trade. I did a Physics degree at the University of Queensland and while I achieved First Class Honours and could’ve continued onto a PhD, I instead quit academia and became a professional scrawler. Too much doodling in lectures, I think.

Ifølge Popular Technology jobbet han som tegner i over ti år uten noen kontakt med akademia eller vitenskap. Dette er allerede et lite varselssignal om det som man kan lese mer om på Popular Technology og det som mange debattanter har erfart, nemlig at hele debatter redigeres i ettertid for å gjøre «historien» mest mulig fordelaktig for aktivistene på SkS. De meritterte klimaforskerne Patrick Michaels og Roger Pielke Sr. fikk til slutt nok av tegneren Cook.

Et annet poeng er selvfølgelig at det norske samfunnet finansierer klimaforskningen og forskerne ved CICERO. Burde vi ikke da forvente at de skal kunne svare på spørsmål om klima selv, i stedet for å henvise til et propagandanettsted på generelt grunnlag? Om ikke annet dokumenterer også SkS at det finnes så og si hundrevis av stridspunkter i klimadebatten. Hvis ikke CICERO kan svare på ett og alt, er det jo også et svar. Den tilsynelatende generelle aksepten av en aktivistside på det ene ytterpunktet i klimadebatten stiller ikke akkurat CICERO i et godt lys som en institusjon med objektive synspunkter på klimaforskningen.

Men det er flere problemer som hefter ved CICEROs «sunnhetsattest» for Skeptical Science: I august i fjor kom bloggeren Brandon Shollenberger over en mappe på Cooks nettsted som inneholdt en rekke bilder. Blant de mer uskyldige var det ett som sammenholdt den meritterte økonomen Richard Tol med Frankensteins kone (fra filmen), men det var også en rekke andre photoshoppede bilder som fremstilte Skeptical Science-medlemmene i nazi-uniformer, inkludert et av John Cook som «Reichsführer», og et av Dana Nuccitelli som nazist på motorsykkel.  Videre ble meningsmotstanderne Anthony Watts, Christopher Moncton og James Delingpole fremstilt som atletiske Sparta-krigere i lendekleder (Watts lo godt av dette og kommenterte at det var lenge siden han hadde sett så bra ut!). Steve McIntyre karakteriserte dette som «homoerotic», men det internasjonale nettsamfunnet klødde seg i hodet. Hva i alle dager var meningen med dette? Bare en uskyldig erotisk lek? Guttestreker? En plan om å late som bildene var produsert av meningsmotstandere, for deretter å påberope seg offerrollen? Eller noe atskillig skumlere? Ingen vet, utenom dem selv.

Et av bildene er gjengitt av alltid høflige Barry Woods (en sunn skeptiker):

cropped-skstrooper_marked

Kilde: Barry Woods.

Vi ser at nazi-symbolene fra det opprinnelige Nürnberg-rallyet i 1936 (originalen finnes HER) er omhyggelig byttet ut med Skeptical Sciences symboler.

Jeg er enig med Steve McIntyre i at bildene er «to say the least, bizarre, if not disturbing». Hva som er bakgrunnen for disse bildene, vet jeg ikke, men er jeg uenig med Pål Prestrud i at «sunn skepsis» er den mest nærliggende beskrivelsen av den virksomheten som aktivistene på Skeptical Science bedriver. Eller vil CICERO poste dette bildet av Herr Cook, fysiker, på sidene sine?

Herr John Cook

Herr Cook og hans kamerater er selvfølgelig også personene bak den nå berømte «97 prosent studien» som er omtalt i foregående post.

 

Om bølger i bloggosfæren, 97 prosent og hentesveis

Artikkelen til Cook et al fra 2013, den du vet om at «97 prosent av forskerne er enige osv.», fortsetter å skape bølger.

Ikke at den er så veldig interessant i seg selv. For de fleste er det neppe overraskende at de fleste klimaforskere stiller seg bak det rådende synet om menneskeskapte klimaendringer. Dels fordi det er levebrødet deres, dels fordi Klimapanelet har gitt dem i oppdrag å bli enige, og dels fordi vi med Bengtsson-affæren friskt i minnet nettopp har fått demonstrert hvordan meningsterroren innen klimatariatet fungerer i praksis: Ingen avvik fra Partilinja tolereres.

Det som fortsetter å skape debatt, er imidlertid ikke så mye funnene eller detaljene i artikkelen selv, men omstendighetene rundt dem, herunder med usannheter fra forfatterne, som ikke har villet utlevere data til andre forskere. Brandon Shollenberger fant imidlertid dataene «liggende og slenge» på Internett, uten passordbeskyttelse, og lastet dem ned. Universitetet reagerte da med å sende ham et brev med trussel om å saksøke ham hvis han publiserte dataene – og dersom han publiserte selve brevet! Shollenberger tok en tenkepause, og la deretter dataene ut på nettet, fritt tilgjengelige for kreti og pleti. Noe forfatterne selvfølgelig skulle ha gjort selv i utgangspunktet. Det er neppe noen «rykende pistol» om juks der, men temmelig sikkert om svakheter i metode, tilnærming og gjennomføring.

Men altså, at «klimaforskerne er enige», er selvfølgelig et stort gjesp. Det eneste som jo er litt artig, er timingen: Artikkelen kom ut samtidig med at analysen av klimamodeller og observasjoner i Klimapanelets 2. utkast ble lekket. Den viste som kjent at de har tatt feil på den måten at klimaet ikke kan være så følsomt for CO2 som modellene simulerer – de viser for mye oppvarming – og da er det jo greit å vite at alle var enige.

Obama og hans villedere

Det har imidlertid også dukket opp en annen liten ting i forbindelse med 97-prosent artikkelen:

I fjor tvitret president Barack Obama i anledning undersøkelsen at «97 prosent av forskerne er enige: Klimaendringene er virkelige, menneskeskapte og farlige».

Han linket til en artikkel fra Reuters, som igjen viste til den aktuelle artikkelen av Cook et al, publisert i tidsskriftet Environmental Research Letters (ERL).

Men Obama har et problem: Han har åpenbart blitt villedet av sine rådgivere, siden det ikke er noe som helst i 97-prosents undersøkelsen som støtter utsagnet om at forskerne er enige om at klimaendringene er «farlige«. Undersøkelsen gjaldt artikler der klimaendringer ble nevnt, med en vurdering av om de støttet synet om at de var menneskeskapte – ikke om de var farlige, eller om global oppvarming utgjorde en eller annen form for risiko eller trussel.

Heller ikke Reuters maktet å gjengi funnene i artikkelen riktig, selv om de ikke nevner noe om «farlige». Reuters begynner med å si at 97 prosent av «forskerne» sier at global oppvarming er «hovedsakelig» menneskeskapt, noe som ikke er riktig fordi 1) hvis «hovedsakelig» betyr mer enn 50 prosent av den observerte oppvarmingen, støttes ikke denne konklusjonen av artikkelen selv, 2) undersøkelsen talte artikler, ikke hoder, og 3) undersøkelsen omfattet 11944 sammendrag fra vitenskapelige artikler, og ikke 4000 som påstått av Reuters. Over 66 prosent av de undersøkte artiklene uttrykte ingen spesiell mening den ene eller den andre veien om menneskeskapt global oppvarming, så tallet 97 prosent gjelder uansett bare et delsett av korpuset.

Kammen og hentesveisen

Det flere ikke var klar over på det aktuelle tidspunktet, var at redaktøren for tidsskriftet som publiserte artikkelen, Environmental Research Letters (ERL), Daniel M. Kammen, også er vitenskapelig rådgiver for Obama.

sin egen blogg promoterte han både Cook et als artikkel og Obamas tweet.

Nå kom riktignok ikke tvitringen direkte fra Obama, men fra en gruppe som driver kampanje for politikken hans. Men det er like fullt «offisielt» den amerikanske presidenten som taler, og meldingen vakte mye oppstuss rundt omkring i verden.

Men altså:

  • Kammen er rådgiver for den amerikanske presidenten.
  • Han er også redaktør for et vitenskapelig tidsskrift, og promoterer en artikkel fra dette tidsskriftet.
  • Både presidenten og Reuters skriver usant og/eller misvisende om funnene i artikkelen.
  • Kammen har en åpenbar interessekonflikt her: Mannen han arbeider for, feilsiterer en artikkel som han selv har godkjent for publisering. Har han ikke en viss etisk plikt, også som forsker, til å sørge for en sannferdig beskrivelse av virkeligheten? Men så langt jeg vet, er ingen korrigeringer eller presiseringer fra Kammen er å spore.
  • I stedet ligner de pussige utfluktene og hemmeligholdet, pluss de diverse påstandene som artikkelen ikke gir dekning for, stadig mer på en utpreget hentesveis som begynner svært langt fra toppen, men som er pent lagt på plass av Kammen.

———————–

José Duarte, etter det jeg forstår en nykommer i klimadebatten, kaller dette for en «etisk katastrofe» (søk etter Duarte i kommentarfeltet på Judith Currys blogg). For en som har vært med en stund og observert nivået på usaklighetene, ikke bare fra amatører men fra forskerne selv, er det ikke spesielt overraskende at et nykommer blir sjokkert.

Han har også krevd at artikkelen blir trukket, se Duartes egen blogg.

Den typiske skeptiker er en nøktern fagperson

Sist 16. februar var den amerikanske utenriksministeren John Kerry i Indonesia og holdt en tale der han likestilte klimaskeptikere med utgrupper som mener at jorden er flat, eller «Flat Earth Society». Dette er ikke utypisk for hvordan den såkalte eliten, på et ofte dårlig informert og upålitelig grunnlag hentet fra aktivister og propagandister, framstiller folk som ikke er enig i dogmene deres.

Kerry fikk tilsvar i The Wall Street Journal av forskerne Richard McNider og John Christy, som er professorer i atmosfærefysikk ved Universitetet i Huntsville, Alabama. De kan neppe kalles «flat-earthers», og de pekte på at den flate jorden en gang utgjorde nettopp det vitenskapelige «konsensus» som Kerry påberoper seg. De påpekte også at

Most of us who are skeptical about the dangers of climate change actually embrace many of the facts that people like Bill Nye, the ubiquitous TV «science guy,» say we ignore.

Nå har The Scottish Climate & Energy Forum nettopp gjennomført en spørreundersøkelse blant over 5000 deltakere i den internasjonale klimadebatten, de fleste formodentlig skeptikere, og presentert noen foreløpige resultater:

  • De fleste av dem som svarte, er ingeniører, forskere i «harde» vitenskaper og IT-eksperter
  • De fleste av dem var enige i at jorden er blitt varmere, at CO2-innholdet i atmosfæren øker på grunn av menneskelig virksomhet og at CO2 har en oppvarmende effekt
  • Men bare 2% trodde at en økning i CO2 vil føre til katastrofal global oppvarming

Above all, these highly qualified people – experts in their own spheres – look at the published data and trust their own analysis, so their views match the available data. They agree that the climate warmed over the 20th century (this has been measured), that CO2 levels are increasing (this too has been measured) and that CO2 is a warming gas (it helps trap heat in the atmosphere and the effects can be measured). Beyond this, the survey found that 98% of respondents believe that the climate varies naturally and that increasing CO2 levels won’t cause catastrophic warming.

Undersøkelsen viser at den måten den typiske skeptiker blir framstilt på av John Kerry og mange andre, er politisk propaganda rettet mot å sverte folk som ikke er enig med dem. Og kanskje særlig uenige om de politiske konklusjonene av forskningen. McNider og Christy skriver:

«Consensus» science that ignores reality can have tragic consequences if cures are ignored or promising research is abandoned. The climate-change consensus is not endangering lives, but the way it imperils economic growth and warps government policy making has made the future considerably bleaker.

«Klimakrigen» er i realiteten vel så mye en politisk og ideologisk strid som en vitenskapelig. Såpass er det rimelig lett å lese ut av den ondsinnede propagandaen fra fremtredende klimakatastrofister.