Tag Archives: Klimapolitikk

Biskopens enkle verden

Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, sa på NRK Debatten 12.02.2015 ca. kl. 15:10:

Ja, klimaspørsmålet fører faktisk til massefattigdom i mange land. Det kan ikke kirken være taus om.

Programmet ligger fremdeles på NRK sine sider. LINK.

Hva i alle dager legger biskopen i ordet «faktisk» her? Jeg går ut fra at «klimaspørsmålet» var en forsnakkelse, og at han mente å si «klimaendringer». I motsatt fall kan det jo argumenteres med at det er klimapolitikken som skaper fattigdommen ved å nekte folk billig energi, for eksempel fra kull, eller dyrke drivstoff i stedet for mat og dermed presse matvareprisene opp, eller gjøre alt dyrere ved å promotere dyrere energiløsninger.

Biskopens utsagn ble stående uimotsagt i debatten.

I Klimapanelets femte rapport finner jeg følgende:

Poverty is a complex social and political problem, intertwined with processes of socioeconomic, cultural, institutional, and political marginalization, inequality, and deprivation, in low-, middle-, and even high-income countries. Climate change intersects with many causes and aspects of poverty to worsen not only income poverty but also undermine well-being, agency, and a sense of belonging. This complexity makes detecting and measuring attribution to climate change exceedingly difficult.

(Arbeidsgruppe II, Kap. 13 Livelihoods and Poverty, FAQ 13.2, s 802.)

Med andre ord, fattigdomsspørsmålet er svært sammensatt, slik det også forstås av Klimapanelet. Klimapanelets «hovedbudskap» synes å være at klimaendringer (og værhendelser) kan bidra til å gjøre fattigdommen verre, men også det motsatte, altså at fattigdommen kan gjøre klimaendringer, eller været, verre, på den måten at fattige mennesker ikke har de midlene som er nødvendige for å tilpasse seg. Dette er ikke vanskelig å tenke seg hvis man bor i et falleferdig skur vendt mot storhavet.

Men når fattigdomsproblemet er så sammensatt, er det merkelig å rette alt engasjement mot bare en enkelt faktor som kan bidra til en eventuell forverring under bestemte forutsetninger, og ikke på tiltak som er direkte målrettet nettopp mot fattigdomsbekjempelse. Et slikt tiltak er for eksempel å gi de fattige i verden tilgang til pålitelig og rimelig energi, ikke å nekte dem det. Tiltak rettet mot å bekjempe klimaendringer har ikke nødvendigvis noen som helst virkning mot fattigdommen, men betyr snarere bruk av ressurser som ellers kunne ha vært satt inn målrettet for å bekjempe den.

Eksempler på dette finnes begravd dypt i Klimapanelets svære femte rapport. I det samme kapitlet som nevnt ovenfor fra Arbeidsgruppe II, finner man for eksempel dette (min utheving):

Mitigation policies with social co-benefits expected in their design, such as Clean Development Mechanism (CDM) and Reduction of Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD+), have had limited or no effect in terms of poverty alleviation and sustainable development. {13.3.1.1-2}

De politiske valgene og ressursbruken som det er snakk om følger ikke automatisk og «lineært» av verdier, selv om man kan stille seg spørsmålet om hvilke verdier som begrunner bruk av store ressurser på tiltak som ikke hjelper mot fattigdommen – for så å begrunne dem med fattigdommen slik biskopen synes å gjøre.

Biskopens overforenkling vitner ikke om at han er spesielt godt informert. Har han lest Klimapanelets rapport, eller bygger han på andre overforenklinger fra grønne aktivister? Eller skyldes dette et behov for å begrunne deler av Kirkens nye engasjement som politisk korrekte agitatorer mot den norske petroleumsvirksomheten, som igjen bunner i et ønske om å gjøre Kirken mer «aktuell» eller «relevant»? Uansett virker dette rett og slett for grunt og lettvint fra en mann i en så høy stilling.

Klimaendringer er ikke et trosspørsmål av samme type som troen på Gud og Jesus. Det er heller ikke et svart-hvitt-spørsmål, men et med stor variasjon i gråtoner, og energi- og fattigdomspolitikk er heller ikke spørsmål som kan forenkles i den grad at det uten videre dikterer en rask avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det er nok betydelig mer komplisert enn som så – men biskopen har vel ikke tenkt at neste søndagspreken skal dreie seg om sprikende resultater av teoretiske beregninger av klimasensitivitet?

Advertisements

Lesestoff for helgen

Tre tankevekkende artikler fra den siste uken:

Richard Lindzen skriver for CATO Institute og sammenligner klimafrykten med tre tidligere historiske fenomener, nemlig Malthusianismen, som lever i beste velgående, sosial darwinisme, som ga støtet til rasehygienen, og Dreyfus-saken, der mangel på beviser ikke var til hinder for saken splittet Frankrike i to polariserte leire.

De manglende bevisene går som en rød tråd gjennom disse sakene, men er altså ikke til hinder for at grupper av interessenter blir «troende» og bruker saken til å fremme sine egne interesser.

Lindzen nevner også skadepotensialet:

Affordable energy has been the primary vehicle for the greatest advance in human welfare in human history. This issue promises to deny this to the over 1 billion humans who still lack electricity. For billions more energy will be much less affordable leading to increased poverty. Poverty, itself, is a major factor in reduced life expectancy. It requires a peculiarly ugly obtuseness to ignore the fundamental immorality of this issue.

Richard Tol skriver om den siste Stern-rapporten, «Stern2.0», som jo pussig nok er bestilt av landene Norge, Sverige, England, Colombia og Etiopia.

Man kan trygt si at rapporten slaktes

The new Stern Review calls for an international treaty with legally binding targets. Albert Einstein defined insanity as doing the same thing over and over again and expecting a different result. Since 1995, the parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change have met year after year to try and agree on legally binding targets – and failed every time. The reasons are simple. It is better if others reduce their emissions but you do not. No country likes to be bound by UN rules for its industrial, agricultural and transport policies. The international climate negotiations have been successful in creating new bureaucracies, but not in cutting emissions.

Alltid lesverdige Ross McKitrick skriver om det påståtte hastverket med å «gjøre noe» for å motvirke klimaendringer, ikke minst nå når usikkerheten synes større enn noen gang og det blir stadig klarere at prognosene for klimaendringer må nedjusteres:

The arguments for hasty action on greenhouse gases do not hold up. This is a case where there is a positive value to waiting for the policy-relevant scientific information we know will be emerging in the next few years, before committing to a long-term course of action.

Og Steven E Koonin skriver i Wall Street Journal at

 The idea that «Climate science is settled» runs through today’s popular and policy discussions. Unfortunately, that claim is misguided. It has not only distorted our public and policy debates on issues related to energy, greenhouse-gas emissions and the environment. But it also has inhibited the scientific and policy discussions that we need to have about our climate future.

Koonin aksepterer en hel del av vitenskapen som mange andre stiller spørsmålstegn ved:

The crucial scientific question for policy isn’t whether the climate is changing. That is a settled matter: The climate has always changed and always will. Geological and historical records show the occurrence of major climate shifts, sometimes over only a few decades. We know, for instance, that during the 20th century the Earth’s global average surface temperature rose 1.4 degrees Fahrenheit.

Nor is the crucial question whether humans are influencing the climate. That is no hoax: There is little doubt in the scientific community that continually growing amounts of greenhouse gases in the atmosphere, due largely to carbon-dioxide emissions from the conventional use of fossil fuels, are influencing the climate. There is also little doubt that the carbon dioxide will persist in the atmosphere for several centuries. The impact today of human activity appears to be comparable to the intrinsic, natural variability of the climate system itself.

– men er altså like fullt skeptisk i lys av at de menneskelige påvirkningene er så små:

Even though human influences could have serious consequences for the climate, they are physically small in relation to the climate system as a whole. For example, human additions to carbon dioxide in the atmosphere by the middle of the 21st century are expected to directly shift the atmosphere’s natural greenhouse effect by only 1% to 2%. Since the climate system is highly variable on its own, that smallness sets a very high bar for confidently projecting the consequences of human influences.

Koonin er ikke kjent som noen «fornekter». Han var undersekretær for vitenskap i Energidepartementet under Obamas første periode.

God helg og god lesning!

 

Paradokset

Steinar Jakobsen har en post på sin blogg som viser to verdenskart med observasjoner.

Det første viser utslipp av CO2 fra de store industriområdene i verden, der de største ligger i Kina, Europa og USA.

Det andre viser konsentrasjoner av atmosfærisk CO2 målt fra satellitt – og de høyeste konsentrasjonene er ikke å finne over verdens store industri- og byområder, men derimot over regnskogene i Amazonas, Afrika og Sørøst-Asia.

Paradokset blir da at den norske regjeringen bruker milliarder av kroner gjennom REDD-programmet for å verne regnskog, med begrunnelse i bekymring for det «globale klimaet».

Bevares, det kan være mange andre gode grunner til å verne regnskog, eller uberørt natur generelt. Jeg er for de fleste av dem.

Men det er og blir et paradoks at vi bevilger milliarder av penger til å bevare mest mulig av de mest CO2-rike områdene på kloden, samtidig som selve «problemet» påstås å være økt atmosfærisk CO2.

Den typiske skeptiker er en nøktern fagperson

Sist 16. februar var den amerikanske utenriksministeren John Kerry i Indonesia og holdt en tale der han likestilte klimaskeptikere med utgrupper som mener at jorden er flat, eller «Flat Earth Society». Dette er ikke utypisk for hvordan den såkalte eliten, på et ofte dårlig informert og upålitelig grunnlag hentet fra aktivister og propagandister, framstiller folk som ikke er enig i dogmene deres.

Kerry fikk tilsvar i The Wall Street Journal av forskerne Richard McNider og John Christy, som er professorer i atmosfærefysikk ved Universitetet i Huntsville, Alabama. De kan neppe kalles «flat-earthers», og de pekte på at den flate jorden en gang utgjorde nettopp det vitenskapelige «konsensus» som Kerry påberoper seg. De påpekte også at

Most of us who are skeptical about the dangers of climate change actually embrace many of the facts that people like Bill Nye, the ubiquitous TV «science guy,» say we ignore.

Nå har The Scottish Climate & Energy Forum nettopp gjennomført en spørreundersøkelse blant over 5000 deltakere i den internasjonale klimadebatten, de fleste formodentlig skeptikere, og presentert noen foreløpige resultater:

  • De fleste av dem som svarte, er ingeniører, forskere i «harde» vitenskaper og IT-eksperter
  • De fleste av dem var enige i at jorden er blitt varmere, at CO2-innholdet i atmosfæren øker på grunn av menneskelig virksomhet og at CO2 har en oppvarmende effekt
  • Men bare 2% trodde at en økning i CO2 vil føre til katastrofal global oppvarming

Above all, these highly qualified people – experts in their own spheres – look at the published data and trust their own analysis, so their views match the available data. They agree that the climate warmed over the 20th century (this has been measured), that CO2 levels are increasing (this too has been measured) and that CO2 is a warming gas (it helps trap heat in the atmosphere and the effects can be measured). Beyond this, the survey found that 98% of respondents believe that the climate varies naturally and that increasing CO2 levels won’t cause catastrophic warming.

Undersøkelsen viser at den måten den typiske skeptiker blir framstilt på av John Kerry og mange andre, er politisk propaganda rettet mot å sverte folk som ikke er enig med dem. Og kanskje særlig uenige om de politiske konklusjonene av forskningen. McNider og Christy skriver:

«Consensus» science that ignores reality can have tragic consequences if cures are ignored or promising research is abandoned. The climate-change consensus is not endangering lives, but the way it imperils economic growth and warps government policy making has made the future considerably bleaker.

«Klimakrigen» er i realiteten vel så mye en politisk og ideologisk strid som en vitenskapelig. Såpass er det rimelig lett å lese ut av den ondsinnede propagandaen fra fremtredende klimakatastrofister.

Et lite påaktet poeng

Bjørn Lomborg skriver at

There is something unsettling about the global power elite jetting into an exclusive Swiss ski resort and telling the rest of the world to stop using fossil fuels.

Lomborg skriver om dommedagsretorikken på møtet i Verdens økonomiske forum i Davos i januar i år hos ledere som tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan, generalsekretær i OECD Angel Gurria og FNs klimasjef Christiana Figueres, og viser til at uttalelsene deres ikke er i tråd med gjeldende kunnskapsstatus:

  • Verken tyfonen på Filippinene i november 2013 eller stormen Sandy som traff New York kan knyttes til menneskeskapte klimaendringer. Både på Filippinene og i Nord-Amerika er både antall og intensiteten i slike stormer heller redusert de siste årene.
  • Figueres uttaler seg unøyaktig om kostnader ved «ekstremvær» og påstår at de kan være opptil 12 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet. Men studien hun siterer, som dokumentert av Lomborg, gir ikke grunnlag for å hevde noe slikt.
  • Derimot finnes det grunnlag for å hevde at de økonomiske (og menneskelige) effektene av global oppvarming fram til ca. 2050-2070 vil være positive.
  • Sammenlignet med de virkelige tallene for fornybar energi, les vind- og solkraft, blir det klart at den politikken som pushes, er basert på ønsketenkning.
  • Det er også bekymringsverdig at toppembetspersoner som Chistiana Figueres hyller Kinas politikk for satsingen på solkraft og samtidig sier at Kinas politiske system unngår noen av de demokratiske hindrene i andre land, som USA – men nettopp USA har kuttet 300 millioner tonn utslipp av CO2, som er mer enn den samlede effekten av hele verdens vind- og solkraft, takket være skifergassboomen.

Det virker som de politiske kravene fra klimaforskere og klimabyråkrater hele tiden er preget av størst mulig grad av hastverk. Her hjemme sa Eystein Jansen nylig at «vi har ikke tid til å vente på teknologien». Spørsmålet er da hva vi skal gjøre i mellomtiden – bygge på ønsketenkning, med hele det destruktive potensialet det innebærer for utvikling både i Norge og verden?

Det lite påaktede poenget er imidlertid at en fortsatt velstandsutvikling for verden, slik Lomborg ser det for seg med de energiformene som er tilgjengelige, vil bidra til å stabilisere befolkningsveksten, ikke minst gjennom bedre utdannelse og helse, som understreket av Bill og Melinda Gates i sin siste årsrapport. Med en raskest mulig reduksjon av ekstrem fattigdom og en verdensbefolkning som generelt får det bedre, vil verden stå atskillig bedre rustet til å takle eventuelle negative virkninger av eventuelle klimaendringer om en 50 års tid, og vi vil da heller ikke stå overfor noen «befolkningsbombe», fordi vi ikke tillot den å eksplodere.

Dette er det mulig å få til ved hjelp av dagens teknologi, men neppe ved hjelp av ønsketenkning og panikkartede, fordyrende løsninger som ikke tegner til å være stort mer enn symbolpolitikk. I tillegg ligger det selvfølgelig en enorm bonus i potten i form av et bedre liv og en bedre framtid for svært mange mennesker.