Tag Archives: Olje

Biskopens enkle verden

Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, sa på NRK Debatten 12.02.2015 ca. kl. 15:10:

Ja, klimaspørsmålet fører faktisk til massefattigdom i mange land. Det kan ikke kirken være taus om.

Programmet ligger fremdeles på NRK sine sider. LINK.

Hva i alle dager legger biskopen i ordet «faktisk» her? Jeg går ut fra at «klimaspørsmålet» var en forsnakkelse, og at han mente å si «klimaendringer». I motsatt fall kan det jo argumenteres med at det er klimapolitikken som skaper fattigdommen ved å nekte folk billig energi, for eksempel fra kull, eller dyrke drivstoff i stedet for mat og dermed presse matvareprisene opp, eller gjøre alt dyrere ved å promotere dyrere energiløsninger.

Biskopens utsagn ble stående uimotsagt i debatten.

I Klimapanelets femte rapport finner jeg følgende:

Poverty is a complex social and political problem, intertwined with processes of socioeconomic, cultural, institutional, and political marginalization, inequality, and deprivation, in low-, middle-, and even high-income countries. Climate change intersects with many causes and aspects of poverty to worsen not only income poverty but also undermine well-being, agency, and a sense of belonging. This complexity makes detecting and measuring attribution to climate change exceedingly difficult.

(Arbeidsgruppe II, Kap. 13 Livelihoods and Poverty, FAQ 13.2, s 802.)

Med andre ord, fattigdomsspørsmålet er svært sammensatt, slik det også forstås av Klimapanelet. Klimapanelets «hovedbudskap» synes å være at klimaendringer (og værhendelser) kan bidra til å gjøre fattigdommen verre, men også det motsatte, altså at fattigdommen kan gjøre klimaendringer, eller været, verre, på den måten at fattige mennesker ikke har de midlene som er nødvendige for å tilpasse seg. Dette er ikke vanskelig å tenke seg hvis man bor i et falleferdig skur vendt mot storhavet.

Men når fattigdomsproblemet er så sammensatt, er det merkelig å rette alt engasjement mot bare en enkelt faktor som kan bidra til en eventuell forverring under bestemte forutsetninger, og ikke på tiltak som er direkte målrettet nettopp mot fattigdomsbekjempelse. Et slikt tiltak er for eksempel å gi de fattige i verden tilgang til pålitelig og rimelig energi, ikke å nekte dem det. Tiltak rettet mot å bekjempe klimaendringer har ikke nødvendigvis noen som helst virkning mot fattigdommen, men betyr snarere bruk av ressurser som ellers kunne ha vært satt inn målrettet for å bekjempe den.

Eksempler på dette finnes begravd dypt i Klimapanelets svære femte rapport. I det samme kapitlet som nevnt ovenfor fra Arbeidsgruppe II, finner man for eksempel dette (min utheving):

Mitigation policies with social co-benefits expected in their design, such as Clean Development Mechanism (CDM) and Reduction of Emissions from Deforestation and Forest Degradation (REDD+), have had limited or no effect in terms of poverty alleviation and sustainable development. {13.3.1.1-2}

De politiske valgene og ressursbruken som det er snakk om følger ikke automatisk og «lineært» av verdier, selv om man kan stille seg spørsmålet om hvilke verdier som begrunner bruk av store ressurser på tiltak som ikke hjelper mot fattigdommen – for så å begrunne dem med fattigdommen slik biskopen synes å gjøre.

Biskopens overforenkling vitner ikke om at han er spesielt godt informert. Har han lest Klimapanelets rapport, eller bygger han på andre overforenklinger fra grønne aktivister? Eller skyldes dette et behov for å begrunne deler av Kirkens nye engasjement som politisk korrekte agitatorer mot den norske petroleumsvirksomheten, som igjen bunner i et ønske om å gjøre Kirken mer «aktuell» eller «relevant»? Uansett virker dette rett og slett for grunt og lettvint fra en mann i en så høy stilling.

Klimaendringer er ikke et trosspørsmål av samme type som troen på Gud og Jesus. Det er heller ikke et svart-hvitt-spørsmål, men et med stor variasjon i gråtoner, og energi- og fattigdomspolitikk er heller ikke spørsmål som kan forenkles i den grad at det uten videre dikterer en rask avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det er nok betydelig mer komplisert enn som så – men biskopen har vel ikke tenkt at neste søndagspreken skal dreie seg om sprikende resultater av teoretiske beregninger av klimasensitivitet?

Advertisements

Hva blir det til?

Jeg leser i mediene, som her i Nationen, at Miljødirektoratet vil stanse boring i 28 av de 54 blokkene som Olje- og energidepartementet har foreslått i Barentshavet.

Begrunnelsen er at

– Det er nødvendig med en grundig faglig prosess for å definere en grense for iskanten som også dekker mer ekstreme år. Før en slik grense er definert, bør ikke blokkene lengst nordøst i Barentshavet sørøst lyses ut, sier Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro.

Men har vi ikke lest i media i mange år allerede at isen i Arktis er i ferd med å forsvinne? Uttrykk som «dødsspiral» har vært brukt.

Først forteller klimaaktivistene at vi ikke kan bore etter olje fordi bruken av den slags fører til klimaendringer som gjør – eller langt på vei allerede har gjort – at isen forsvinner.

Så velger vi å bore etter olje likevel, men akk, det kan vi ikke gjøre – fordi det er is der.

 

Pass opp for klimaboblen

I det siste har det vært en god del nyheter sentrert rundt olje og økonomi, der det hevdes at det er fornuftig å investere i såkalt fornybar energi, og at olje, gass og kull er på vei ut.

Jeg har tidligere skrevet om Skagen-fondene og sjefen i det svenske Storebrand. I dag påstås det i Dagens Næringsliv at fossilt brensel kan bli en «finansboble»:

Begrunnelsen er selvfølgelig at dersom – hvisomatte – politikerne foretar drastiske utslippskutt i tråd med det stadige gnålet fra dem de kaller «forskerne», vil ikke selskapenes olje-, gass- og kullreserver lenger være «brennbare».

Jeg skriver «forskerne» i anførselstegn med henvisning til avisenes omtale av dem – som om dette var «alle», «rubbel og bit» av…. «forskerne». Det er selvfølgelig ikke slik at alle forskere mener det samme. I så fall ville de ha vært en underlig rase.

Som sagt, det virker som om dette er et svært populært tema om dagen, siden det popper opp både her og der, fra forskjellige kilder. Klimaaktivistene og fornybar-entusiastene ser ut til å ha overbevist mange innen finansverdenen om at verden kommer til å bli tvunget til en overgang fra fossilt brensel innen kort tid. DN skriver:

Forskerne oppfordrer nå pensjonsfond og andre store investorer til å selge sine fossil-relaterte investeringer før det er for sent.

Igjen disse «forskerne», hvem det nå er.

Men «klimakrise» eller ikke, verden kan ikke slutte å bruke energi skapt av fossilt brensel og erstatte den med det vaklevorne alternativet «fornybar» bare ved hjelp av ønsketenkning og propaganda. Hadde det vært så enkelt, hadde selvfølgelig verden lagt om sin energibruk allerede, siden de fleste politikere ser ut til å ha kjøpt fortellingen om menneskeskapte klimaendringer. Vi ser også at land som skulle føre an i denne omleggingen, som Spania og Tyskland, nå sliter med høye energipriser og økende problemer.

Jeg for min del velger å tro at det er et atskillig mer solid grunnlag for verdiene i «fossilindustriens» reserver enn for klimaaktivistenes luftslott. Og når vi nevner økonomer, er det jo «økonomene» 🙂  som tidligere har flådd både naive småsparere ved hjelp av sine «spareprodukter» og større institusjoner ved hjelp av diverse ubegripelige «investeringsprodukter», jamfør bl.a. «subprime-krisen». Eksistensen eller ikke av «bobler» fra den kanten bør erfaringsmessig møtes med en viss dose skepsis, særlig hvis de er ute etter å selge deg noe, enten det nå er et produkt eller en ide som støtter opp under dette produktet.

Det skulle vel ikke være slik at de aktørene som hyper «klimakrise», allerede har posisjonert seg for å tjene penger på denne omleggingen som de tror vil komme? Eller at de sikler etter å få kloa i en del av alle pengene i det som før het «petroleumsfondet»?

En alternativ tolkning er at de er aldri så lite naive i forhold til klimavitenskapen/klimaaktivismen og de politiske følgene av dem: Et av de politiske alternativene er som kjent å ikke gjøre noe, men å vente å se.

Uansett så er det visst slik at noen hører på dem:

KLP vurderer ifølge DN om de skal trekke alle sine investerte 7,5 milliarder kroner ut av kull-, olje- og gasselskaper.

Jeg vet ikke om dette i seg selv er lurt eller ikke akkurat nå, for verdien av råvarer svinger jo som kjent i takt med konjunkturene. Men investeringer i «alternativene» er på sin side avhengige av en annen type konjunkturer – de politiske – og disse vil ikke tale til fordel for store subsidier dersom det går dårlig med økonomien ellers. Spania er et godt eksempel på dette.

En annen faktor er været, tro det eller ei. Mangelen på global oppvarming som er i tråd med forskernes klimamodeller blir mer og mer påtakelig for hvert år som går.

Og så er det selvfølgelig også slik at ikke alle «forskerne» er enige. En av dem som er uenig i det synet på fossilt brensel eller dagens energisituasjon som propaganderes i DN, er klimaforsker John Christy. Han mener også at det «moralske» spørsmålet er annerledes enn det klimaforskere flest ser ut til å bringe til torgs:

If one believes greenhouse gases will cause terrible climate problems, then stopping their release from sources of carbon-burning energy means energy costs will skyrocket.

However, the length and quality of human life is directly proportional to the availability of affordable energy, which today is about 85 percent carbon-based. The truth is, carbon emissions will continue to rise no matter what the U.S. does, because most of the world has already answered the real question — that argument is settled.

Christys innlegg er forresten svært lesverdig også av andre grunner, som å forstå hvorfor det er så stor uenighet om klimaspørsmålet.

 

Ukraina mindre avhengig av russisk gass

I The Washington Post kan vi lese at Ukraina nå bare bruker halvparten så mye russisk gass som tidligere. Den amerikanske skifergassboomen er også i ferd med å endre helhetsbildet.

Russia provides more than half of Ukraine’s natural-gas needs and since 2006 has twice curtailed supplies in disputes over politics, price and late payments. Those supply cuts rattled countries across Europe that depend on the Russian pipelines that run through Ukraine.

Men nå er altså dette bildet i ferd med å endre seg. Gasseksportører ser seg rundt etter nye kunder på grunn av skifergassboomen i USA. Og i 2012 solgte Statoil mer gass til Europa enn russiske Gazprom.

Den energipolitiske situasjonen, blant annet på grunn av skifergassrevolusjonen, har altså ført til at det riset bak speilet som Russland har hatt ved at de kunne stenge av gassleveransene til Ukraina, er i ferd med å bli mindre effektivt.

Både Shell og Chevron har dessuten nå om avtaler om å bore etter skifergass i Ukraina, mens en gruppe ledet av Exxon Mobil vil bore etter olje på dypt vann i Svartehavet. I øyeblikket skjer det imidlertid ikke noe særlig på grunn av den kaotiske politiske situasjonen i landet.

Det er lite «klimapolitikk» å spore i disse nyhetene, og det skulle kanskje bare mangle. Krig og fred er viktigere spørsmål. Men kanskje det kan være på sin plass å minne om hvor viktig tilgang på energi er for å holde et samfunn gående, med en liten innsprøyting av realisme: Ingen som jeg har sett, har foreslått at Ukraina kan sette opp vindmøller og solceller for å gjøre seg uavhengig av russisk gass. Et annet og mer realistisk alternativ til gass eller «fossilt brensel» nevnes riktignok ikke: kjernekraft. Men det handler jo tross alt om landet der Tsjernobyl fremdeles er et av de mest kjente stedsnavnene.

Tjøtta om «svak resonans i befolkningen»

Klima-, olje- og etikkdebatten fortsetter på UiB med stadig nye leserbrev i universitetsavisen På Høyden.

Professor i samfunnsøkonomi Sigve Tjøtta er en fornuftig mann og har et innlegg der han undrer seg over at Haugan vil stemple oljeforskning som uetisk, noe som er stikk i strid med folk flests moral.

Han påpeker også noe som gikk meg litt hus forbi i et av innleggene til Haugan (min utheving):

De største utfordringene er ifølge Haugan «knyttet til etablerte strukturer, maktforhold i samfunnet, agendasetting og kontroll med informasjonsstrømmer, å forstå barrierer og drivere, menneskers følelser, aksjoner og reaksjonsmønstre».

Og lurer på hva Haugan mener med dette. Han kan så si.

Men i konteksten kan han tolkes som at han ønsker å styre folks moral til å harmonere med sin egen etikk om olje og klima.

og konkluderer med at

En slik forskningsstrategi strider med liberale verdier Universitet bygger på. Universitetsstyret og dets medlemmer bør ha et særlig ansvar til å hegne om disse.

Jeg er enig. Så kan man begynne å tenke over tilstanden i samfunnet for øvrig, utenfor universitetet, der klimasaken også forsøkes pushet ovenfra og ned på et folk som i det store og hele ikke virker særlig interessert.

Klimagrasrota dumper Skagenfondene

Denne uken kunne man lese at Skagenfondene kvitter seg med oljeaksjer.

Vi har redusert vår eksponering mot oljeselskaper og oljeserviceselskaper fra 25 til 26 prosent av porteføljen til rundt 14 prosent, sier porteføljeforvalter Ole Søeberg i Skagen Vekst til Dagens Næringsliv.

Søeberg sammenligner dagens situasjon med den for hestevogner i 1910, og mener at om 40 år vil solenergi og elektriske biler være dominerende. For alt jeg vet kan han få rett, men om 40 år er det høyst tvilsomt om jeg fremdeles er her, så en så lang investeringshorisont har jeg ikke for mine sparepenger. Jeg ser også noen andre grunner til å bli litt skeptisk mot Søebergs uttalelser:

For society as a whole, the costs have reached levels comparable only to the euro-zone bailouts. This year, German consumers will be forced to pay €20 billion ($26 billion) for electricity from solar, wind and biogas plants — electricity with a market price of just over €3 billion. Even the figure of €20 billion is disputable if you include all the unintended costs and collateral damage associated with the project. Solar panels and wind turbines at times generate huge amounts of electricity, and sometimes none at all. Depending on the weather and the time of day, the country can face absurd states of energy surplus or deficit.

  • Siemens og Bosch trekker seg ut av vind- og solkraft etter tap på hhv 1 milliard og 2,4 milliarder euro.
  • Det er et eller annet med fondsforvaltere som snakker med stjerner i øynene og ser grafer som vokser til himmels… er sammenligningen med 1910 holdbar? Jeg ser ikke noe spesielt som tyder på at dagens fornybare teknologi er moden til å erstatte tradisjonelle energikilder basert på kull, olje og gass, selv om det kan bli bedre på sikt.
  • Mye av satsingen på fornybar og elbiler er drevet av subsidier, som igjen er basert på antakelsen om at kutt i CO2-utslipp er den eneste saliggjørende politiske responsen på de påståtte menneskeskapte klimaendringene. Men en dyr politikk på dette området er avhengig av folkelig støtte, og de siste meningsmålingene tyder ikke på at folk flest er spesielt bekymret for klimaendringer. Dermed kan slike subsidier plutselig falle bort over natten etter et valg, slik som i Australia i fjor.
  • Det finnes andre meninger, som her, av Robert Wagner:

many investment theories are based upon global warming and climate change. I write about investment opportunities created by the EPA’s RFS2 all the time. Anytime the Federal Government directs almost unlimited resources at an industry there will be profits to be made, in fact the EPA’s RFS2 is intended to guarantee profits are to be made in certain industries. That is the whole purpose of the RIN market/mechanism. Investors however shouldn’t allow the profit opportunities to blind themselves from the fact that these investment opportunities are complete houses of cards that can disappear after a single election. The «science» that supports the man made climate change theories make a mockery of real science, and eventually the truth will be exposed. Climate change science is a modern day «Piltdown Man,» and represents the worst of science and the corrupting influence of political bias. Basing investment decisions upon junk science may not be a sound long-term investment strategy.

Skagenfondene har en god historikk, og det er ikke sikkert at dette vil få all verden å bety for fondenes avkastning generelt. Olje og oljeservice kan jo også stå overfor en korreksjon, slik at «festen» i denne bransjen er over for en stund. Men jeg oppfatter det som nokså ren gambling å satse tungt på sol & vind i dag, så det blir ikke med mine penger. Jeg velger heller å «put my money where my mouth is» og sier opp spareavtalen med Skagenfondene og selger de andelene jeg allerede har.

For ordens skyld, dette er ikke ment som et råd til andre om investeringer – noe slikt er jeg milevidt fra å være kompetent til å gi. «Tenk selv og vær kritisk» er et atskillig bedre råd.

Haugan og den smale sti

Universitetsavisen På Høyden har intervjuet professor Peter M Haugan, som vil trappe ned norsk oljeutvinning. De spør ham «kva meiner han er den smale sti for UiB-forskarar?»

Jeg forstår det slik at det er Haugan som i stor grad er opphavsmannen til den debatten som nå pågår om petroleumsforskning – og altså oljeutvinning – på UiB.

Det er et tankevekkende intervju, som jeg anbefaler å lese. Jeg har prøvd å «lese litt mellom linjene» for å få tak i hans «ide», eller «tenkesett» (ikke i en ond mening) generelt, altså hva som dypest sett driver ham til å ta dette initiativet.

Haugan fremstår ikke som en fanatiker eller ekstremist. Han virker nokså alminnelig og er rund i kantene. Det politiske og forskningspolitiske prosjektet hans er imidlertid temmelig radikalt, og vil berøre både hans eget alma mater og andre høyere læresteder i landet – men i tillegg vil det også berøre Ola og Kari. Er det noen tvil om hvorfor dette landet er blitt så velstående siden 1970-årene? Det såkalte Petroleumsfondet, nå Statens pensjonsfond utland, tilhører det norske folk, og vi sitter på dem takket være at vi har stelt oss klokt i forhold til mange andre oljeproduserende land både med å sørge for at inntekter kommer fellesskapet til gode og med å bygge opp teknologi og ekspertise og insistere på oppbygging av dette fra begynnelsen av. Som et resultat har vi mange flinke folk og mange arbeidsplasser med ringvirkninger langs kysten. Pengene finansierer også utdanningsinstitusjoner, både indirekte via skattepenger og direkte gjennom den aktuelle avtalen mellom universitetet og Statoil.

Så det skal gode argumenter til for at landet skal legge ned sin lukrative melkeku. Har Haugan slike argumenter?

Det ene premisset

Hele Haugans argumentasjon synes å bygge på ett eneste premiss: At fossilt brensel er av det onde. Dette mener han åpenbart implisitt – han sier det ikke direkte i intervjuet – følger «lineært» av klimaforskningens funn av at utslipp av CO2 vil føre til katastrofale klimaendringer en eller annen gang i fremtiden. Slik jeg leser ham, vil dette skje på «kort eller mellomlang» sikt.

Men da har han for det første bundet seg til masten på et skip som seiler i et svært så opprørt hav for tiden. Det har ikke vært noen signifikant global økning i temperaturene de siste 15-16-17 årene (tallet varierer etter hvem du spør), og det er nå i ferd med å gå opp for de fleste at «state of the art» klimaforskningen, som oppsummert av Klimapanelet, i realiteten ikke har noen forklaring på hvorfor denne «pausen» i global oppvarming har oppstått. En rimelig konklusjon er at usikkerheten i denne forskningen er så stor at de i realiteten ikke kan si noe sikkert om et menneskelig bidrag til verdens temperaturer – av den enkle grunn at de ikke forstår hva som er naturlig variasjon.

Og for det andre går han inn for en «løsning» – som ikke er noen løsning – på et problem av enorme dimensjoner: Mesteparten – bortimot 90 prosent (jeg har sett litt forskjellige tall) av verdens energiproduksjon skjer med fossilt brensel: Kull, olje og gass. Denne energiproduksjonen, som rektor Olsen er inne på et annet sted, har bidratt i stor grad til å gi menneskene i verden den eksepsjonelle velstands- og velferdsutviklingen som har skjedd siden den industrielle revolusjon, og er blant de viktigste grunnene til at besteforeldrene i deres klimaaksjon fikk se sine barnebarn, for å si det litt polemisk – vi har billig og pålitelig energi å takke for den dramatiske økningen i forventet levealder i verden. Som klimaforskeren John Christy sier det: «Jeg har bodd i Afrika. Uten energi er livet brutalt, og kort.»

Tallfattig

Haugan stiller ikke opp noe alternativ for verden. Til naturviter å være er også intervjuet og hans forksjellige innlegg bemerkelsesverdig fattige på tall. Er han for eksempel klar over at bruken av kull øker i Tyskland, blant annet fordi de store subsidiene til «fornybar» energi har gjort det ulønnsomt å produsere strøm med olje og gass? Sol- og vindenergi er intermittent – de lager ingen strøm når solen ikke skinner eller når vinden ikke blåser – eller blåser for kraftig. Derfor må man ha beredskapsstrøm – og dette er altså nå kullkraft. Det burde være et tankekors for Haugan at når olje og gass og energi generelt blir dyrere, er det bare kull som kan konkurrere.

Satsingen på fornybar energi i form av sol og vind har ført til problemer for dem som har gjort det. Strømprisen i Spania er doblet på ti år, og de «grønne» jobbene viste seg å være en luftspeiling. (Det kan riktignok argumenteres med at fordyringen av energien har skapt arbeidsplasser: I Kina og USA.) I tilegg er det en rekke miljøspørsmål knyttet til vindturbinene, spesielt i forhold til store og truede rovfugler.

I Tyskland har økte strømpriser gjort at fattige mennesker tjuvhogger ved i skogen, og fra England er det rapportert om minstepensjonister som fyrer med bøker kjøpt på billigsalg.

Haugan nevner ikke noe av dette.

Selvmotsigelser

Han hevder at når det er slutt på konsesjonene, kan vi selge teknologikunnskapen vår til andre land, der olje fortsatt utvinnes. Dette resonnementet ser imidlertid umiddelbart litt «kortreist» ut: Er det ikke nettopp denne teknologiutviklingen, i form av petroleumsforskning, han går inn for å avskaffe?

En annen selvmotsigelse er at han vil «prioritere» utvinning av olje og gass som er funnet i fattigere land i Afrika – men hvis fossilt brensel skaper klimakatastrofe, hvordan kan det fossile brenselet vite hvem som utvinner det – og hvem som kjøper og brenner det?

Konklusjoner

Haugan vil avvikle norsk oljeproduksjon uten å ha noe alternativ å tilby, verken for vårt eget land eller for brukerne av de produktene vi selger. Hastverket hans med å gjøre dette står ikke i forhold til hva som er status for klimaforskningen per i dag, men verre er det at et slikt hastverk har potensial for å skape store skadevirkninger for svært mange mennesker i verden, og nei, jeg tenker ikke på dem som eventuelt må droppe en sydentur.

Haugan sier at «ein forskar skal skifte standpunkt om det kjem ny kunnskap om emnet» – men en så dramatisk beslutning som å nedlegge oljevirksomheten kan ikke, eller bør ikke, følge de åpenbart usikre og lunefulle sprangene som en så ung og høyst usikker vitenskap som klimaforskningen kan finne på å gjøre. For øyeblikket ser den ut til å være avhengig av været.

Videre gjør Haugan petroleumsforskning og oljeutvinning til et «etisk» spørsmål. Det er det ikke, det burde være rimelig innlysende at spørsmålet om verdens viktigste energikilder først og fremst er teknologisk. Det vil derimot bli et etisk spørsmål dersom verden, i forlengelsen av hans synspunkter, nektes tilgang til mesteparten av sin livsviktige energi, og at denne energien dermed blir både dyrere og vanskeligere tilgjengelig i likhet med alt den bidrar til å produsere og transportere, herunder mat. Men i så fall er det Haugan som har forvillet seg ut på den uetiske siden av den omtalte «smale sti».