«It’s official»: Den siste tidens intense debatt i På Høyden levner vel liten tvil om at det som på Internett kalles «Klimakrigen», eller «Climate Wars», der også «Info War» inngår, har innatt Universitetet i Bergen.
Mens jeg tidligere har undret meg over at så få akademikere generelt har uttalt skepsis, tvil eller kritikk mot det rådende paradigmet om menneskeskapt global oppvarming og/eller hvilke konsekvenser som må trekkes av denne forskningen, er det tydelig at Peter M Haugens (og Gunnar Kvåles) utspill i senere tid for å få petroleumsforskningen «kjent uetisk», nå har fått flere til å ta bladet fra munnen, ikke minst en hel rekke professorer.
Og «krigen» hardner til, også i leserinnleggene i universitetsavisen På Høyden. Sist ute er Nils Gunnar Kvamstø, Instituttleder på Geofysisk institutt.
Det måtte vel bare komme: Han anklager «eit titals professorar» – det er vel alle dem som ut fra forskjellige ståsteder har kommet med motinnlegg mot Haugan – for ikke å ha «eit etterretteleg nivå». Altså at de ikke er «troverdige» og/eller «pålitelige».
Kvamstø skriver at
Eitt av dei berande elementa i motargumentasjonen som eg vil kommentera her er at kunnskapsstatus i klimaforskinga ikkje kan tilleggjast vekt, verken i ein etikkdiskusjon eller i ein meir pragmatisk diskusjon om forskingsstrategiske prioriteringar.
Her tror jeg Kvamstø faktisk treffer spikeren på hodet og ikke på tommelen; for meg ser det ut som en rimelig klar presisering av stridens kjerne. (Et naturlig spørsmål å stille seg i forlengelsen av dette, er selvfølgelig hvor mye vekt kunnskapsstatus i klimaforskningen kan tillegges i politiske veivalg i det hele tatt; som nevnt tidligere her har for eksempel både Judith Curry og John Christy, for å nevne noen, uttalt at status per i dag er altfor usikker til at det kan gjøres kloke politiske valg på grunnlag av den.)
Kvamstø mener seg selvfølgelig å mene bedre. Argumentet hans er det samme som jeg har sett gjentatt en god del ganger fra diverse hold, nemlig at det er (skrå)sikkert at «utslepp av drivhusgassar fører til ubalanse mellom tilført og tapt energi ved atmosfærens topp». Og derfor mener han at fordi modellene ikke har kunnet forutsi den nåværende 17 år lange «pausen» i global oppvarming, er de likevel gode nok til å bygge både forskningsetiske valg eller mer pragmatisk orienterte valg på.
Det han underslår, er selvfølgelig selve betydningen av at ingen, verken modeller eller klimaeksperter, forutså at denne «pausen» skulle oppstå. Når han peker på klimaets kompleksitet, peker han egentlig samtidig på usikkerheten i det hele, for hadde klimaet virkelig vært forstått, hadde ekspertene vært i stand til å vurdere de naturlige variasjonene opp mot de menneskeskapte, men det er jo nettopp det som ligger i kortene at de ikke kan: De vet ikke. Prediksjonene er gjort til skamme, og ikke bare dem som gjaldt temperaturene ved jordens overflate, men også det berømmelige «hot spot» i den øvre delen av atmosfæren over tropene, som ville vise seg i form av en raskere temperaturøkning enn den ved overflaten og utgjøre et «fingeravtrykk» for menneskelig påvirkning. Dette har ikke skjedd, og det har vært påtakelig stille om dette tankekorset i det siste, hva det nå kan komme av. Kvamstø nevner det heller ikke, til tross for at han hamrer løs på at det er for enkelt å bare se på temperaturene ved jordens overflate.
For til slutt mener Kvamstø, ikke uten en viss fynd og klem, at
Så vidt eg kan sjå har den delen av debatten som dreier seg om klima berre hatt merksemd på globalt midla bakketemperatur. At vurderingar kring andre storleikar, prosessar, fordelingar og strukturelle endringar er fråverande, gjer ei misvisande overforenkling av problemstillingane.
Men dette stiller jo Haugans utsagn i et underlig lys, i og med at det nettopp er den metrikken som ligger i «globalt midla bakketemperatur» – altså «togradersmålet» – som er Haugans begrunnelse, og så langt jeg kan se hans begrunnelse alene, for argumentet om at både forskning på og utvinning av olje og gass bør stemples som «uetisk» og dermed opphøre. Kvamstø må jo gjerne argumentere for en annen metrikk, men han kan ikke bytte klimaindikator midt under diskusjonen om hva «klimaendringer» innebærer for de etiske spørsmålene som Haugan vil stille. Dette kalles å «flytte målstolpene», eller å endre spillets regler underveis: Når temperaturøkningen i verden har stoppet opp, eller flatet ut, eller tatt en pause, eller hva det nå er de har gjort, så er det nettopp det de har gjort, i klar strid med klimaforskernes spådommer og derfor også i strid med den forståelsen, eller «kunnskapsstatus» som de bygde på. Ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det er.
Med de mange innleggene den siste tiden vil jeg ønske UiB velkommen til klimadebatten, og ikke minst klimadebatten velkommen til UiB. Reell uenighet har bare godt av å komme til overflaten, særlig når innsatsen er så høy som i spillet om klimaet og alt det innebærer av samfunnsmessige verdier og kostnader. Hittil har norske universiteter framstått som underlig hemmet, eller kuet, i denne debatten som foregår friskt mange andre steder i verden, og som også nordmenn i mange år har fulgt på Internett. Men kanskje det bare har vært på overflaten.
Klimagrasrota 